Verdidebatt

«Vi chattet om hvordan vi kunne sulte oss selv»

ESSAY: Det er fortsatt både normalisert og akseptert å hate sin egen kropp.

Regissør Richard Curtis beklaget nylig behandlingen av kvinnelige karakterer i flere av filmene han har produsert. Både Bridget Jones og Natalie i «Love Actually» beskrives gjentatte ganger som tjukke og lubne. Mye humor er myntet på vekten deres. Det står seg ikke i 2023-lyset.

Etter at beklagelsen ble omtalt i norske medier, så jeg «Bridget Jones’s Diary» på nytt. Bridget, hovedpersonen i den romantiske komedien fra 2001, er utilfreds med egen kropp. Hun knytter sin ufrivillige singeltilværelse til egen vekt. Hun forsøker å «ta kontroll» over livet ved å telle kalorier og veie seg med jevne mellomrom.

Dagbokinnleggene til Bridget innledes med hvor mye hun veier. Til tross for at hun kan regnes som normalvektig, jakter hun febrilsk etter en idealkropp i håp om å bli sett på som attraktiv av menn.

Bridget Jones sitt negative forhold til kropp og vekt fremstår usunt. Men det gir også gjenklang. Usikkerheten, frykten, skammen, det overdrevne fokuset på hva vi veier, hva og hvor mye vi spiser, hvordan vi ser ut. Kroppskompleksene til Bridget Jones var morsomme fordi vi kjente oss igjen i det.

Slankekulturen

Var det noe spesielt ved kulturen på 2000-tallet som tillot at kvinner som Bridget Jones kunne omtales som feite? Dette var tiåret da den normalvektige skuespilleren America Ferrera portretterte «Ugly Betty» i en komiserie på den amerikanske kanalen ABC. Tyra Banks skjelte ut modeller for å ikke gå tilstrekkelig ned i vekt på America’s Next Top Model, og The Biggest Loser lagde realityunderholdning av mennesker med fedme som slanket seg.

Muligens har kunnskapen om psykiske lidelser, spiseforstyrrelser og vektproblemer økt siden den gang. Da er ikke vitsene like artige lenger.

Det er fortsatt både normalisert og akseptert å hate sin egen kropp, tross fremgangen vi kanskje øyner

Butikkene har begynt å selge større klesstørrelser, og modellene gjenspeiler i større grad mangfoldet av ulike kropper. Såkalte influensere omfavner «kroppspositivitet», en slags sosiale medier-drevet bevegelse som handler om å være tilfreds med egen kropp. De tjener penger og klikk på det. Det sier noe om hva forbrukerne verdsetter.

Men det betyr ikke at ting har blitt bedre. Det er fortsatt både normalisert og akseptert å hate sin egen kropp, tross fremgangen vi kanskje øyner. Det har jeg nok av kvinnelige venninner som tjener som bevis på.

At tynnhet som et ideal ikke uttrykkes like eksplisitt, betyr ikke at skjønnhetsnormene har forduftet. Det samme innholdet gjenoppstår gjerne i en ny forpakning.

Fra tynn til sunn

Overfikseringen på «sunnhet» som i dag synes å råde, er atter en måte samfunnet befester et narrativ om hvordan folk bør se ut. Og oppskriftene som folk oppmuntres til å følge, er vel så ekstreme som trend-diettene fra tiår før.

Ta periodisk fasting, som flere norske nyhetsmedier har skrevet om de siste årene, der tilhengerne følger et «spisevindu» på få timer og fortrenger matlysten resten av døgnet. Eller frykten for såkalt «ultraprosessert» mat, som jeg registrerer at dukker opp blant matkanaler jeg selv følger på sosiale medier, der alle bearbeidede matprodukter gres under samme kam.

Det er godt mulig det finnes enkelte helsegevinster ved å ha retningslinjer ved eget matinntak. Men mange av de reglene som forfektes synes å være basert på ubegrunnede, uvitenskapelige påstander.

Å utelukke helt grunnleggende elementer, som gluten eller sukker, fra måltid uten en særlig helserelatert grunn til det er en svært dramatisk måte å begrense hva og hvordan man spiser på. Regler kan lett tjene som en forkledning for større, mer urovekkende spiseforstyrrelser.

Selv slet jeg med spisevegring tidlig i tenårene. På det tidspunktet var jeg aktiv på et nettforum der vi chattet om hvordan vi kunne sulte oss selv

For all del, det er ikke slik at alle som faster eller avstår fra å spise sjokolade har utviklet spiseforstyrrelser. Men premisset om at vanlig mat er usunn, formidler en idé om at et godt kosthold er basert på absolutte regler. Og når visse typer mat kuttes ut, avviker man fra de sosiale og kulturelle normene som ellers rammer inn måltidene våre.

Spiseforstyrrelser livnærer seg på ensomhet. Det ble illustrert under pandemien. Andelen jenter med spiseforstyrrelsesdiagnoser økte kraftig. Økt skjermtid og tid tilbrakt på sosiale medier kan ha innvirket. Tilsvarende gjelder nedstengingen av fritidstilbudene og skolene. Sunne rutiner og gode miljøer falt bort. Og de som slet, stod atter mer alene med spiseforstyrrelsene.

Øvre middelklasse-problem?

Stereotypen av spiseforstyrrelser knyttes gjerne til tynnhet. Men slike lidelser rammer uavhengig av vekt. Og så har det en klassedimensjon. Det rammer ikke kun den øvre middelklassen. Tvert imot, så rammer det – som mange andre helserelaterte utfordringer – de som har minst.

Spiseforstyrrelser er tett knyttet opp mot matusikkerhet og fattigdom. En amerikansk studie fra 2017 undersøkte forekomsten av spiseforstyrrelser blant mottakere av gratis mat. Funnene pekte på at risikoen for spiseforstyrrelser forverres med en økning i matusikkerhet.

Det bør ikke være overraskende, selv om den inngrodde forestillingen kanskje tyder på noe annet. Minnesota Starvation Experiment var en studie gjennomført mot slutten av annen verdenskrig med hensikt å innhente erfaring i arbeidet med ofre for hungersnød fra krigsrammede områder i Europa og Asia. I studien deltok 36 friske amerikanske menn. De hadde samtykket til å over lengre tid følge en kalorifattig diett og sulte seg til undervekt. I løpet av eksperimentet utviklet deltakerne en rekke symptomer på spiseforstyrrelser. Etter eksperimentet slet de med å gjenvinne et sunt forhold til mat, og i en oppfølgingsstudie flere tiår senere rapporterte mange om overspising og unormal vektøkning.

Spiseforstyrrelser er tett knyttet opp mot matusikkerhet og fattigdom

Mange vil kjenne til slektninger som under annen verdenskrig opplevde vedvarende matmangel og for alltid var preget av det. Besteforeldre som erfarte sult og, flere tiår senere, fortsatt spiste deretter.

Det siste året har matvareprisene gjort et voldsomt byks. En rapport fra SIFO i samarbeid med Forbrukerrådet utgitt i september viser at 12 prosent av nordmenn lever i matusikkerhet. Altså at medlemmer av husstanden går uten mat, står over måltider og opplever en usikker tilgang på mat. Stadig flere har behov for gratis mathjelp, og de frivillige organisasjonene sliter med å møte pågangen.

De kortsiktige tiltakene for å takle matusikkerheten er én ting. Men de ventelige, vedvarende konsekvensene for de mest utsatte krever mer enn midlertidige hjelpetilbud.

Sosiale medier gjør det hele verre

Det er mange såkalte «helseguruer» som formidler sprøyt om sunnhet for å skape et marked som de kan selge egne produkter til. Kvakksalveri har pågått i hundrevis av år. Det er ikke noe nytt. Men i dag er det enda et element som bidrar til å spre innholdet til et større publikum, på målrettet, mer finjustert vis. Nemlig allestedsnærværelsen av de sosiale mediene.

I 2021 avslørte Wall Street Journal plansjer fra en intern presentasjon i Facebook, der det fremkom at én av tre tenåringsjenter fikk større problemer med eget kroppsbilde av å bruke Instagram.

Det er mange såkalte «helseguruer» som formidler sprøyt om sunnhet for å skape et marked som de kan selge egne produkter til

Facebook-varsler Frances Haugen uttalte at «(...) Facebooks egen forskning sier at når disse unge kvinnene begynner å konsumere dette spiseforstyrrelsesinnholdet, blir de mer og mer deprimerte. Det får dem faktisk til å bruke appen mer. De havner i denne tilbakemeldingssyklusen hvor de hater kroppene sine mer og mer».

Samme år avslørte Wall Street Journal at mindreårige brukerkontoer på kinesisk-eide TikTok hadde fått anbefalt tusenvis av videoer med urovekkende og skadelig spiseforstyrrelses-relatert innhold, alt fra vektnedgangskonkurranser til tips om hvordan man kunne kaste opp mat. Selskapet kunngjorde etter kort tid at det kom til å blokkere og fjerne slike videoer fra den hurtigvoksende plattformen. Men stadig eksponeres de unge brukerne for slikt innhold.

Det er en typisk utfordring med sosiale medier. Selskapene tar ikke nok ansvar for innholdet som deles på plattformene, ei heller for konsekvensene det har for forbrukerne. De underspiller og dekker for skyggesidene.

Og samtidig som teknologigigantene, etter presseavsløringer, påtar seg ansvar og tyr til handling, er det et helt grunnleggende problem ved sosiale medier som gir dem lite insentiver til å passe på brukernes ve og vel: de overvåkningsbaserte økonomimodellene til nettverkene.

Barn og unge hater ikke kroppene sine fordi de er overfladiske. Det er sterke økonomiske krefter som skaper et problem og et marked for «løsningen».

Den tafatte reguleringen av sosiale medier er nettopp det som har gitt nettverkene mulighet til å vokse seg såpass store, på bekostning av ungdommers mentale helse

Selv slet jeg med spisevegring tidlig i tenårene. På det tidspunktet var jeg aktiv på et nettforum der vi chattet om hvordan vi kunne sulte oss selv. Det var forkastelig. Men det var før sosiale medier vokste seg til å bli uunnværlig. Jeg er stadig takknemlig for at jeg ikke er i min mest sårbare tenåringstid i dag. Den konstante bombarderingen av innhold som forfekter usunne syn på kropp, mat og vekt er vanskelig å unnslippe.

Det er aldri én ting som skaper en spiseforstyrrelse. Heller ikke Instagram. Men plattformen gjør jammen lite for å forhindre at innholdet bidrar til å forverre de psykiske lidelsene til brukerne. Tvert imot, så sitter de på kunnskapen om at bruk av plattformen bidrar til å intensivere problemene for de som allerede er sårbare.

Vårt felles ansvar

I USA har 33 delstater gått til søksmål mot Meta, selskapet bak Facebook og Instagram, med anklager om at selskapet bevisst har skadet barn og unge ved å gjøre dem avhengige av sosiale medier. Å stille teknologigigantene til ansvar er et steg i riktig retning. I et større perspektiv må bedre reguleringer til. De siste tiårene har teknologiutviklingen løpt fra lovgivningen.

Til dels har det også vært en berøringsangst ved å stramme inn på de sosiale mediene, vil jeg tro. Med ideen om det muliggjørende, frie internett har politikere voktet seg for grep som kan betraktes som «sensur». Synet på de nye, egenstyrte mediene har vært naivt og idealistisk. Så feil kan man ta.

Sensur skal vi for all del forsøke å unngå. Men den tafatte reguleringen av sosiale medier er nettopp det som har gitt nettverkene mulighet til å vokse seg såpass store, på bekostning av ungdommers mentale helse, vårt alles personvern og offentlige diskusjonsklima. Som har gitt utforholdsmessig mye makt til teknologiselskaper som Meta.

Makt de har vist at de ikke kan forvalte på en tillitsfull måte. Makt de har vist seg uverdig.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt