De begraver sine døde
ESSAY: De jødiske sørgeritualene gjør det tydelig at vi ikke klarer oss alene når verden raser sammen.
Berit ReiselDØDEN OG SORGEN: «Dødsfall er som ringer i vann. Det treffer kraftigst der steinen lander, men fortsetter å skylle innover dem som står omkring», skriver Berit Reisel.(Foto: Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe/Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe)
De begraver sine døde. På hver side av grenser. Sorgen er svart og uoverkommelig. Den kjenner ingen skillelinjer, verken mellom mennesker eller land. Uskyldige drepes i krig hver dag og de etterlatte må hanskes med tap og fortvilelse i tillegg til sine egne traumer.
I juli 1994 ble den nitten år gamle israelske soldaten, Arik Frankenthal, kidnappet og drept av Hamas. Til hjelp i sorgen tok faren, Yitzhak, kontakt med andre familier som også hadde fått sine kjære drept i terrorhandlinger i Israel. Året etter ble Parent’s Circle Families Forum etablert, og tre år senere, i 1998, rakte de ut hånden til familier i Gaza som hadde mistet sine i konfrontasjoner, noen sågar som selvmordsbombere. Sorgen forenet og det inderlige ønsket om fred overstyrte motsetningene. Flere hundre familier ble ambassadører for toleranse og forsoning på tvers av det konfliktfylte spekteret, og langsomt utvidet kretsen seg til også å inkludere familier på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. De var alle like nakne og hjelpeløse. Felleskapet lindret. Det var mer som forenet enn som splittet.
Selv under vanlige omstendigheter kjennes det som om vi mister fotfestet og evnen til å fungere når de store avskjedene innhenter oss.
Bestill abonnement her
KJØP
