Verdidebatt

De begraver sine døde

ESSAY: De jødiske sørgeritualene gjør det tydelig at vi ikke klarer oss alene når verden raser sammen.

De begraver sine døde. På hver side av grenser. Sorgen er svart og uoverkommelig. Den kjenner ingen skillelinjer, verken mellom mennesker eller land. Uskyldige drepes i krig hver dag og de etterlatte må hanskes med tap og fortvilelse i tillegg til sine egne traumer.

I juli 1994 ble den nitten år gamle israelske soldaten, Arik Frankenthal, kidnappet og drept av Hamas. Til hjelp i sorgen tok faren, Yitzhak, kontakt med andre familier som også hadde fått sine kjære drept i terrorhandlinger i Israel. Året etter ble Parent’s Circle Families Forum etablert, og tre år senere, i 1998, rakte de ut hånden til familier i Gaza som hadde mistet sine i konfrontasjoner, noen sågar som selvmordsbombere. Sorgen forenet og det inderlige ønsket om fred overstyrte motsetningene. Flere hundre familier ble ambassadører for toleranse og forsoning på tvers av det konfliktfylte spekteret, og langsomt utvidet kretsen seg til også å inkludere familier på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. De var alle like nakne og hjelpeløse. Felleskapet lindret. Det var mer som forenet enn som splittet.

Selv under vanlige omstendigheter kjennes det som om vi mister fotfestet og evnen til å fungere når de store avskjedene innhenter oss.

Også da er det vanskelig å stå alene.

En av våre eldste utfordringer

I min praksis som psykolog fikk jeg en gang et brev fra en tidligere pasient. Han hadde mistet sin kone og ønsket å gjenoppta behandlingen hos meg i den vanskelige perioden etter dødsfallet. Han skrev:

«Jeg vet at det i ethvert menneskes liv inntreffer tap som må gjennomleves. Det å miste et kjært menneske, og å si farvel til en periode av livet, kan føles så vondt at livet ikke kjennes verdt å leve. Slik har jeg det nå. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Den akutte sorgen er så intens at den virker skremmende både på meg og på mine omgivelser, for jeg mister ofte selvkontrollen og gjør ting jeg ikke ellers ville ha gjort. Fortvilelsen er så overveldende at det kjennes som jeg er i et følelsesmessig kaos. Jeg vet jeg må komme igjennom det, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vet bare at jeg må snakke om den, men det er ingen der å snakke med, og ingen som kan fortelle meg hvor lenge det skal vare og om jeg noen gang klarer å slippe taket og ta fatt på livet mitt igjen. Og når noe i korte øyeblikk tar tankene fra henne blir jeg redd for at jeg mister henne igjen fordi jeg sørger for lite.»

I vår vestlige verden fjernet vi sorg fra det offentlige rom i en lang periode

Vi kjenner oss igjen fordi sorg etter tap av et elsket menneske er en av våre eldste utfordringer. Det er en ensom reise, samtidig som behovet for at det skal være et medmenneske der, er skrikende. Nedarvede tradisjoner med rot i religiøs overbevisning og lokale skikker legger rammer for hvordan denne vanskelige avskjeden skal foregå. Men det er ikke alltid at omsorg for den etterlatte er å finne i disse ritualene, eller at disse inkluderer dem som står rådville omkring.

I vår vestlige verden fjernet vi sorg fra det offentlige rom i en lang periode. Sorgarbeidet ble i sin helhet overlatt til dem det gjaldt som om det var for vanskelig å bli konfrontert med egen forgjengelighet. Dualismen mellom det personlige og det sosiale presset seg imidlertid på, og etter hvert fant sorg igjen sin plass i offentligheten. Om enn på en ny måte. Vi så det da kong Olav døde i 1991, da prinsesse Diana ble drept i 1997 og da dronning Elisabeth ble stedt til hvile for et år siden. Det ble skapt spontane møteplasser der folk samlet seg for å sørge som om den døde var en av deres nærmeste, og langsomt ble en ny praksis etablert.

Sorgens faser

Sett fra et psykologisk perspektiv er sorg omfattende, den går i bølger og den tar tid. Den kjennetegnes dessuten av ulike faser der den neste betinges av den foregående.

Først inntreffer den umiddelbare sorgen. Enten dødsfallet skjer brått eller den kjære har vært syk over tid, skjer det en endring i oss når døden inntreffer. Denne sorgfasen er som regel kort og knyttet helt tett til dødsfallet eller informasjonen om dette. Den kjennetegnes ofte av sterke reaksjoner som sjokk, forferdelse, følelsesløshet og benektelse. Dette at det ikke kan være sant.

Å komme videre forutsetter at man erkjenner døden. Og for mange skjer det først i tilknytning til begravelsen da det uvirkelige for første gang blir virkelig.

Som følge av denne erkjennelsen inntreffer den intense sorgen som er vanskelig å hanskes med. Sterke følelser som raseri, skyld og skam kan veksle i innhold og styrke, særlig der dødsfallet skyldes selvmord, eller kommer som en befrielse. Kaos og forvirring blandes med lengsel, søking etter den døde og etter en mening. Hvor lenge dette varer avhenger av mange forhold, blant annet om man får utløp for disse følelsene eller om de hoper seg opp inni en.

Den tredje, fortvilelsesfasen, er som regel lang og skiftende med savn og tristhet. Den kan også preges av depresjon, usikkerhet, utrygghet og angst – blant annet for at man sørger for mye eller for lite, føler for mye eller for lite. Fysiske symptomer kan også oppstå og i enkelte tilfeller kan disse gå over i mer kroniske plager. De fleste opplever imidlertid at det går et skille etter det første året med alle dets høytider og merkedager.

Avslutningsvis kommer utfordringen om hvordan man kan ta minnet om den døde med seg ut i livet igjen for selv å leve videre.

Det jødiske sørgeritualet

Jeg har lett blant de etablerte sørgetradisjonene for å se om det er noen av dem som i tillegg til omsorg for den avdøde også tar vare på de etterlatte. Og de ritualene jeg har stanset ved er dem jeg kjenner best; de jødiske. Denne tradisjonen er noen tusen år gammel og rommer et omfattende erfaringsmangfold. Her er det regler, nærmest som i en manual, som lukker seg om det vanskelige fra begynnelsen av og frem til man må klare seg alene. Det grunnleggende premisset er at døden, slik vi kjenner den, er endelig. «Herren gir. Herren tar. Lovet være Herrens navn»; mens livet er hellig. Sørgeritualenes fokus skifter derfor raskt fra den avdøde, til de etterlatte.

Det grunnleggende premisset er at døden, slik vi kjenner den, er endelig, mens livet er hellig

Her avholdes begravelsen raskt, allerede i løpet av de første dagene etter dødsfallet. Den døde stelles av det lokale jødiske begravelsesselskapet som også sitter æresvakt frem til jordfestelsen. Den avdøde legges i en enkel kiste uten metallnagler, og denne dekkes med et sort klede. Det pyntes kun med lys, og bønnene som synges er de samme for alle. Det er imidlertid påbudt å holde individuelle minnetaler. I dødens time er vi alle like, samtidig som vi skal huskes som den vi var. Kisten bæres så til graven, for jordpåkastelse.

Dette utilslørte møtet med døden kan ofte oppleves konfronterende samtidig som det korte tidsrommet, tilstedeværelsen, stellingen og vaktholdet løfter den enkelte gjennom benektingen og over i erkjennelse. Involveringen åpner dessuten for å kunne holde fast ennå et kort øyeblikk, for så å ta farvel.

Den jødiske sørgeuken

Etter begravelsen skifter fokuset fra den døde til de etterlatte. Da starter Shiva, sørgeuken. De etterlatte oppholder seg som oftest i sitt eget, eller den avdødes hjem i denne perioden, og hit kommer slektninger, venner og bekjente hver morgen og kveld for å høre, snakke, eller bare være. Det holdes samtidig en religiøs seremoni der blant annet minst ti menn må være til stede. De sørgende sitter lavt, på en skammel, og speilene i huset dekkes til slik at blikket kan vendes mot refleksjon. Det er ingen krav når det gjelder å ta vare på de besøkende i Shiva uken, tvert om, det er de besøkende som sørger for mat og drikke, og det regnes som en god gjerning å besøke Shiva huset minst en gang.

Etter de syv dagene reiser man seg fra Shivaen. Og dette er en formulering med både faktisk og symbolsk innhold

Den intense sorgfasen kommer nå i gang. Sterke og kaotiske følelser skal håndteres. Det å snakke om det en ikke begriper gir i seg selv mening, og det repetitive, det at man kan gjenta det samme for flere, om og om igjen, og stille de samme spørsmålene har den gunstige effekten at man kan komme videre selv om man ikke får noe svar. Det at man vet at venner og bekjente står til disposisjon hver dag i denne tiden gir også rom for å kunne leve ut følelser i større grad enn om hver samtale skulle være den siste.

Etter de syv dagene reiser man seg fra Shivaen. Og dette er en formulering med både faktisk og symbolsk innhold. Man reiser seg fra skammelen og gjenerobrer dermed full høyde, samtidig som den katarsis man har gjennomlevd gjør det mulig også å reise seg mentalt.

Det første året

Etter Shiva uken går man inn i den neste formaliserte perioden. Den varer i 30 dager, med mindre den døde er ens foreldre eller barn, da varer den i ett år. Her er det satt av faste sørgetider morgen og kveld, der minnebønnen Kaddish, sies i fellesskap. I denne perioden er det forventet at den sørgende skal ta fatt på livet igjen, og ritualene hjelper deg til å regulere balansegangen. Du mister ikke den døde, eller svikter, selv om du tar del i hverdagen, for du vender tilbake om kvelden og deretter neste morgen. Du hjelpes dermed langsomt gjennom fortvilelsesfasen i et tempo som i stor grad samsvarer med vår psykologiske puls.

Denne fasen er kanskje den som inneholder de største individuelle forskjellene når det gjelder reaksjoner. Ritualene tilbyr rammeverket, men det gis ingen oppskrift på hvordan den enkeltes sorg skal gjennomleves, ei heller hvordan man skal leve videre med sine tap. Livet krever bare at du skal.

Dødsfall er som ringer i vann. Det treffer kraftigst der steinen lander, men fortsetter å skylle innover dem som står omkring

Etter et år settes det ned en minnestein der den døde er gravlagt, og i årene som kommer tenner man lys og leser fellesbønnen Kaddish, på dødsdagen. Denne vekslingen mellom det private og det kollektive følger distansen ut og skaper et rom der alles døde får en plass.

Som ringer i vann

Denne gamle tradisjonen synes å være tilpasset de ulike fasene i sorgarbeidet. I tillegg tydeliggjør ritualene at vi ikke klarer oss alene når verden raser sammen. Spørsmålet blir om noe av dette kan ha overføringsverdi.

Kan man tenke seg at man i tillegg til å tenne lys og gråte over et menneske man ikke kjente, husker å være der for en person man kjenner etter at begravelsen er over og alt blir stille. Trosse rådvillheten og bare være et medmenneske, selv om det innebærer at man går ut av komfortsonen. Erkjenne at sorg er stort og dessuten et slags felleseie fordi et dødsfall er som ringer i vann. Det treffer kraftigst der steinen lander, men fortsetter å skylle innover dem som står omkring.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt