Verdidebatt

Radikalt om kjønn fra Hegstad

KJØNN: Harald Hegstad bereder grunnen for en flytende forståelse av kjønn i kirken, ved å undergrave at kirken har et teologisk grunnlag å uttale seg på i «transdebatten».

Professor på MF, Harald Hegstad, skriver i Vårt Land 21.9 et tankevekkende innlegg om «Kirken og transdebatten». Med unntak av Sofie Braut (Dagen 23.9.) har det, så vidt jeg har registrert, vært overraskende lite respons på innlegget. Overraskende fordi det han skriver er radikalt, og fordi han som professor på MF potensielt legger føringer for kirkens forståelse av kjønn i årene som kommer.

Hegstads utgangspunkt fremstår sjelesørgerisk. Han har omsorg for dem som sliter med kjønnsinkongruens og ønsker at kirken skal møte dem på en omsorgsfull måte. Det vil jeg innledningsvis anerkjenne, fordi som kristne er vi kalt til å vise omsorg og kjærlighet mot alle mennesker, uavhengig av kjønnsidentitet, legning, rase og så videre. Men slik jeg ser det, kan det ikke være et spørsmål om et enten-eller. Kirken er kalt til å vise omsorg, men den er også kalt til å tale sant om mennesket.

Fredrik Stormark, pastor i Pionerkirken Stavanger

Radikalt innlegg

Og det er her Hegstads innlegg i mine øyne er radikalt. For ikke bare reduserer han biologiens betydning for vår forståelse av kjønn. Han bereder også grunnen for en flytende forståelse av kjønn i kirken, ved på fundamentalt vis å undergrave at kirken har et teologisk grunnlag å uttale seg på i «transdebatten». I motsetning til spørsmålet om likekjønnet samliv, kan nemlig ikke kirken, ifølge ham, «trekke veksler på ressurser fra Bibelen og den kristne tradisjonen» i spørsmålet om kjønn. Her er det «lite å hente direkte».

Herfra går Hegstad videre til å advare mot å bruke en av de tekstene i Bibelen som kanskje kunne tenkes å si noe om temaet, nemlig 1 Mos 1,27, hvor det står: «som mann og kvinne skapte han dem». Etter Hegstads skjønn er det for mye å lese ut av disse ordene at kjønn ifølge Bibelen skulle være noe entydig og konstant, altså at teksten gir grunnlag for en spesifikk forståelse av kjønn. Spørsmålet Hegstad derimot ikke adresserer, er på hvilket grunnlag han når denne konklusjonen.

Skapelsestekstene viser oss hva som var Guds tanke fra skapelsen av og er slik relevante – og korrigerende – til enhver tid i historien

Viktig skapelsesteologi

Bibelens skapelsesfortellinger har i teologien stor tyngde. Når man argumenterer skapelsesteologisk sier man gjerne at noe står over kulturelle og tidsbestemte forhold. Skapelsesfortellingene sier (les: åpenbarer) med få ord noe fundamentalt sant om verden, mennesket og virkeligheten. Til alle tider. Derfor kunne Jesus, til tross for at forståelsen av ekteskap og skilsmisse hadde variert gjennom historien, gripe tilbake til skapelsesteksten i 1. Mosebok: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp’» (Matt 19,4–6).

For Jesus hadde skapelsesfortellingen åpenbaringsverdi om hva som var Skaperens tanke ved skapelsen og kunne slik sette bud av selveste Moses ut av kraft. For skapelsestekstene viser oss hva som var Guds tanke fra skapelsen av og er slik relevante – og korrigerende – til enhver tid i historien. Også når problemstillingene vi kommer med forandrer seg, det være seg klimaspørsmål eller kjønnsproblematikk. Dette hindres ikke av at våre tolkninger kan ha «slagsider», i hvilket tilfelle de også må korrigeres – ofte av den samme teksten.

Opprør mot Guds skaperorden

Det er interessant at når Paulus i Romerbrevets første kapittel skal beskrive syndefallet, så velger han å eksemplifisere det som et opprør mot de naturlige kjønnsgrensene som gjaldt fra skapelsen av (Rom 1,18–27). Syndefallet viser seg i et opprør mot Guds skaperorden, her forstått som det naturlige samlivet mellom mann og kvinne. Men, dermed også i en forskyvning av kjønnsgrensene som Gud skapte mennesket med. Nå sier ikke denne teksten noe spesifikt om moderne kjønnsinkongruens per se, men kanskje er den relevant likevel. For er det ikke nettopp det som er i spill i vår tid? De naturlige kjønnskategoriene som både 1 Mos 1,27 og biologien bekrefter, utfordres og brytes ned.

Problemet her er ikke de menneskene som kjenner på kjønnsinkongruens eller er usikre på sin kjønnsidentitet. Her er jeg helt enig med Hegstad i at kirken har et stort ansvar for å støtte og hjelpe og vise medfølelse (selv om vi kanskje forstår dette forskjellig). Men kirken kan ikke bare ta utgangspunkt i menneskers erfaringer og følelser eller opplevelse av kjønnsidentitet.

Kirken kan ikke bare ta utgangspunkt i menneskers erfaringer og følelser eller opplevelse av kjønnsidentitet

Avgjørende om syndens natur

Skapelses- og syndefallsfortellingen viser oss nemlig en avgjørende viktig og, etter min oppfatning, underkommunisert side ved syndens natur: For mennesket kan det som ikke er i overenstemmelse med Guds skapertanke og vilje fremstå som godt. Det var dette som skjedde Eva i Edens hage: «Da så kvinnen at treet var godt å spise av» (1 Mos 3,6). Vi trenger åpenbaringen, Guds tiltale utenfra. Ellers rår forvirring, og i motsetning til hva vi kan tenke; den oppleves ikke nødvendigvis ond eller unaturlig for oss.

I tillegg til å møte mennesker med medfølelse og respekt, må kirken derfor også stille seg spørsmålet: På bakgrunn av skapelsesfortellingene og Romerbrevets første kapittel: Hvem skulle ha interesse av å bryte ned kjønnskategoriene som Gud skapte mennesket med?

Jeg tror kirken gjør lurt i å holde fast på at 1 Mosebok 1,27 er relevant og sier oss noe grunnleggende viktig om hva det vil si å være skapt som menneske. Vi er skapt som enten mann eller kvinne. Kanskje inkluderte Gud det i Skriften nettopp for tider som denne.


VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt