Språket i liturgien i Den norske kirke pendler mellom det individuelle «jeg» og det felles «vi». I Herrens bønn sier vi «vi», og i trosbekjennelsen er det «jeg», selv om presten vitterlig sier la oss bekjenne vår hellige tro.
Ved åpningen av gudstjenesten hilser presten menigheten med et «nåde være med dere», og fortsetter med et «la oss be og en bønn» i et felles vi. Syndsbekjennelsen som følger fortsetter med et «la oss» for så å fortsette med et «jeg»: Gud vær meg nådig. Lovsangen som følger er et jublende «vi».
[ Biskopene vil ikke endre trosbekjennelsen til «vi tror» ]
«Vi» i folkekirken
Blandingen av oss og jeg i liturgien er kan hende et uttrykk for en uklar tanke. Om det er vi, menigheten, som holder messe, ville det være naturlig å rendyrke vi-formen. Entallsformen «jeg» kan muligens sees som en etterlevning av en gammel, mer pietistisk tradisjon, der hovedfokus har ligget på den enkeltes gudstjeneste. I en folkekirke ville det være mer naturlig å rendyrke det inkluderende språk. Som det heter i en salme: Vi er et folk på vandring. Det er dette folket, menigheten, som samles og frembærer sin bekjennelse og lovsang.
Det ville være ønskelig at det liturgiske språk tydeliggjorde gudstjenestens «vi» i alle ledd
«Vi» i alle ledd
Vår apostolske trosbekjennelse med sitt «Jeg tror» var ment som dåpskandidatens bekjennelse og tilslutning til kirken. Som fast ledd i gudstjenesten, som menighetens lovsang og tilbedelse til Den treenige Gud, har bekjennelsen fått ny bruk. Våre danske og svenske søsterkirker har tatt konsekvensen og sier «vi tror».
En slik ny-bruk endrer selvsagt ikke noe på selve innholdet i våre bekjennelsesskrifter, slik biskopene synes å mene. Det liturgiske språk er ikke repetisjon av oldkirkelige formularer, men tro omsatt til levende gudstjeneste-språk. Tradisjoner og gamle dokumenter er viktige. Men de er ikke språklige tvangstrøyer som et gudstjenestespråk må tilpasses.
Det ville være ønskelig at det liturgiske språk tydeliggjorde gudstjenestens «vi» i alle ledd. Vi som samles i kirken er et fellesskap, et folk av ganske så forskjellige sjatteringer av en levende tro. Et pulserende og levende «vi».
[ Derfor sier danskene «vi tror» ]
