Verdidebatt

En ildsjel for det tyske kristendemokratiet

IDEOLOGI: Ingen enkeltperson legemliggjorde broforbindelsen mellom kristendemokrati og liberalisme sterkere enn den modige og skarpsindige samfunnskritikeren og økonomen Wilhelm Röpke.

Med norske øyne kan det kanskje virke litt perifert å reflektere over kristendemokratiets sentrale rolle i gjenreisingen av Vest-Europa etter andre verdenskrig. Men i land som Vest-Tyskland og Italia, til dels også i Frankrike, Nederland og Belgia, ble den nye kristendemokratiske bevegelsen en ledende politisk kraft i reetableringen av det liberale demokratiet på ruinene av krigens og totalitære regimers ødeleggelser. Ikke nok med det. Kristendemokratiske partier inntok også en ledende rolle i utviklingen av det forpliktende europeiske samarbeidet, som vi i dag kjenner som EU.

Sentrale vitnesbyrd i denne fortellingen er rikelig illustrert og dokumentert i den nylig publiserte antologien Kristendemokrati, redigert av Eilev Hegstad.

Lars Peder Nordbakken, Civita

Sterkt kristendemokrati i Tyskland

Arven etter den brede kristendemokratiske politiske bevegelsen er i dag tydeligst til stede i Tyskland, med partiet CDU i spissen. En av grunnene til at kristendemokratiet i Tyskland har lyktes bedre med å opprettholde relativt bred oppslutning i befolkningen, sammenlignet med mange andre land, har utvilsomt noe å gjøre med den allmenne respekten CDU er blitt til del etter å ha ledet et av det moderne Europas største politiske mirakler: Å lose landet, fra den dypeste moralske, politiske og økonomiske avgrunnen, frem til det grunnfestede liberale demokratiet som det forente Tyskland fremstår som i dag.

En annen grunn var de nye ideene som inspirerte den økonomiske politikken som la grunnlaget for det andre tyske underet, det såkalte Wirtschaftswunder. Disse ideene ble tidlig integrert som en gjenkjennelig del av det vest-tyske kristendemokratiet. Her spiller broforbindelsen til sentrale liberale økonomer og samfunnstenkere en helt sentral rolle.

Ingen enkeltperson legemliggjorde denne broforbindelsen mellom kristendemokrati og liberalisme sterkere enn den modige og skarpsindige samfunnskritikeren og økonomen Wilhelm Röpke (1899 – 1966).

Folkefiende i eksil

Röpke gjorde seg tidlig bemerket med en banebrytende bok om økonomiske kriser og konjunkturer i 1932, publisert på engelsk i 1936 med tittelen Crisis and Cycles, rett før den berømte britiske økonomen John Maynard Keynes publiserte boken The General Theory. Allerede før 1932 var Röpke kjent som en modig liberal røst i samfunnsdebatten, tilknyttet det stadig krympende venstreliberale partiet DDP, og tilhørte den etter hvert lille minoriteten som forsvarte Weimar-republikken mot de autoritære truslene fra høyre og venstre.

Som økonom viste Röpke et, uten sidestykke, lidenskapelig engasjement for «økonomisk humanisme»

Röpke var en av de ytterst få i Tyskland som hadde mot til å ytre seg sterkt kritisk mot det nasjonalsosialistiske regimet i det offentlige rom, også rett etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Dette medførte at han raskt ble erklært som «folkefiende» og fratatt sitt professorat. Röpke innså at han ikke hadde noe annet valg enn å flykte i eksil med familien, rett etter riksdagsbrannen og flere truende hjemmebesøk av Gestapo. Röpke klarte å flykte via Amsterdam til Istanbul i Tyrkia, hvor han fikk følge av sin mangeårige kollega og åndsfelle, Alexander Rüstow. De ble begge tildelt et gjesteprofessorat ved universitetet i Istanbul. Allerede i 1937 lyktes det Röpke å returnere til Europa, hvor han ble utnevnt til professor ved et institutt for høyere internasjonale studier i Genève.

Röpke tilbragte resten av sitt aktive akademiske liv i Genève og all hans senere innsats for å forandre og reformere Vest-Tyskland etter nasjonalsosialismen var med utgangspunkt i sitt nye hjemland, Sveits. Röpke regnes som en av de store økonomene i Tysklands historie og hans ideer og virke har i den senere tid blitt gjenstand for flere idéhistoriske studier.

Økonomi-humanisten

Som økonom viste Röpke et, uten sidestykke, lidenskapelig engasjement for «økonomisk humanisme», en økonomisk orden som setter menneskets frihet, livskvalitet og verdighet opp som det fremste målet.

Röpke siterte gjerne John Stuart Mills visdomsord om at en god økonom ikke kun kan være økonom, men også må kunne spenne over et bredere samfunnsfelt. Röpkes egen faglige spennvidde favnet, utover samfunnsøkonomi, både sosiologi, historie og filosofi. For Röpke var økonomien bare en del av en større menneskelig og samfunnsmessig helhet. Han uttrykte stor skepsis til tidlige tendenser innen økonomifaget, i retning av en sneversynt teknokratisk «økonomisme» og virkelighetsfjerne matematiske modeller og metoder.

Wilhelm Röpke, sveitsisk-tysk økonom og kristendemokrat

For Röpke lå snarere økonomifagets verdi i dets potensielle bidrag til å utvikle en menneskeverdig samfunnsorden, et Civitas Humana, som også var tittelen på siste bind i en trilogi (1942-1945) som munnet ut i et liberalt og humanistisk svar på samtidens dype samfunnskrise og internasjonale oppløsningstendenser.

I en oppsummerende betraktning under et foredrag i 1951 beskrev Röpke selv sitt eget engasjement med å reformere økonomien med følgende ord: «Målet er å utvikle et vel balansert, udogmatisk og humant program for økonomisk og sosial reform som forener den frie markedsøkonomiens store fordeler med sosial rettferdighet, stabilitet, maktspredning, rimelighet (fairness), samt med menneskeverdige livs- og arbeidsvilkår.»

For Röpke var økonomien bare en del av en større menneskelig og samfunnsmessig helhet

Som sitatet antyder, utgjorde en velfungerende markedsøkonomi for Röpke også en avgjørende forutsetning for å muliggjøre tilfredsstillelsen av menneskets høyere og mer immaterielle behov. Sentralt i Röpkes verdensbilde står derfor de intime sammenhengene mellom samfunnets politiske og økonomiske institusjoner, kultur og personlige dyder, samt i ytterste konsekvens menneskets forhold til det religiøse.

En velfungerende markedsøkonomi var for Röpke ikke bare betinget av et bestemt sett av rammesettende spilleregler, samt av en større desentral, liberal og demokratisk politisk orden. Markedsøkonomien forutsatte også, ifølge Röpke, et reservoar av moralske holdninger og dyder, som kultiveres best i de mange små deltagende fellesskapene som omkranser våre liv, og som springer ut av familien som den minste og mest grunnleggende sosiale enheten.

Moralsk oppgjør

Röpkes tenkning kan i ettertid best forstås som en brobygger mellom en reformert liberalisme og det nye kristendemokratiet som raskt vokste frem i Vest-Europa etter andre verdenskrig. I så måte var Röpke i godt selskap med flere ledende tyske økonomer innenfor den såkalte ordoliberale retningen, som Walter Eucken, Alexander Rüstow og den etter hvert berømte økonomiministeren og forbundskansleren Ludwig Erhard. Ingen hadde større innflytelse, så vel faglig som moralsk, på Ludwig Erhards reformprogram fra 1948 for den såkalte sosiale markedsøkonomien, enn nettopp Wilhelm Röpke.

Her er det på sin plass å nevne at religion også spilte en rolle i Röpkes eget liv

Röpkes innflytelse på utviklingen i Vest-Tyskland gikk langt utover det økonomisk-politiske. Hans tanker om en maktspredende desentralisert forbundsstat, et dyptgripende moralsk oppgjør med forbrytelsene under nasjonalsosialismen og hans sterke betoning av en menneskeverdig sosialpolitikk og internasjonalt samarbeid ble nærmest å regne som en konstituerende del av selve idégrunnlaget for Konrad Adenauers kristendemokratiske politiske hovedkurs under den unge forbundsrepublikken.

Her er det på sin plass å nevne at religion også spilte en rolle i Röpkes eget liv. Men selv som praktiserende protestantisk kristen var han typisk nok også i stand til å felle en knusende dom over «patologiske» trekk ved den tyske evangeliske kirken, som Röpke mente stammet fra Bismarcks regime i Prøyssen. Samtidig hadde Röpke stor sympati for den katolske sosiallæren, og engasjerte seg til stadighet i meningsbrytninger med flere av dens ledende tyske representanter. Röpke var spesielt opptatt av å diskutere hvordan hans egne tanker om desentralistisk føderalisme samsvarte med subsidiaritetsprinsippet i den katolske sosiallæren.

Drevet av kristen nestekjærlighet

Röpkes tanker ble også varmt mottatt og referert i Italia, fra økonomen og presidenten Luigi Einaudi til filosofen Bendetto Croce og den høyt respekterte kristendemokratiske statsministeren Alcide de Gasperi.

I Vest-Tyskland ble Röpkes meninger lest nøye i de innerste regjeringskretser og forbundskansler Konrad Adenauer engasjerte seg personlig i flere forsøk på å få Röpke tilbake til Vest-Tyskland, noe han aldri lyktes med. Men Adenauer lyktes med å få Röpke til å forfatte en rapport om de tidlige erfaringene med de økonomiske reformene allerede i 1950. Den rapporten ga kjærkommen støtte og inspirasjon til Erhards og Adenauers videre reformarbeid, som la et avgjørende grunnlag for det vest-tyske Wirtschaftswunder, som i sin tur var sterkt medvirkende til at CDU/CSU oppnådde rent flertall ved forbundsdagsvalget i 1957.

Sosiologen og den politiske filosofen Ralf Dahrendorf ga senere gitt uttrykk for at Wirtschaftswunder må forstås som et avgjørende bidrag til å legitimere og befeste den nye forbundsrepublikkens demokratiske samfunnsorden i en kritisk fase.

Kort oppsummert kan det sies at vi i personen Wilhelm Röpke finner alle de tre hovedstrømningene innen den tyske kristendemokratiske bevegelsen forent i en og samme person: Den økonomiske og institusjonelle liberalismen, den sosiale konservatismen og den kristne nestekjærligheten og sosiallæren.

Denne teksten bygger på artikkelforfatterens tekst om Wilhelm Röpke i antologien Kristendemokrati (red. Eilev Hegstad), som introduserer et oversatt essay av Röpke fra 1956, «Hinsides tilbud og etterspørsel – markedsøkonomi er ikke alt».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt