Verdidebatt

Evnen til å være hvem som helst

ESSAY: Poenget i livet er ikke å bli spesiell. Hvis denne innstillingen preget oss i større grad, ville vi komme nærmere hverandre.

Under minnestunden etter den svenske biskopen Martin Lönnebos begravelse, slo det meg at vi var ganske mange som hadde regnet oss som hans aller beste venner. Det sier ikke så mye om oss som om ham. Uten sammenligning for øvrig tenkte jeg på Jesu forhold til disippelen Johannes, han som ble kalt «disippelen som Jesus hadde kjær».

Som forklaring på at det skrevet slik sies ofte at alle disiplene nok følte det slik – omtrent som når man blir forelder første gang og elsker sitt barn så høyt at man ikke kan forestille seg at kjærligheten skulle være stor nok til et barn til, om man skulle få det? Blir den ikke spedd ut? Blir den ikke mer ordinær? Nei, det er ikke sånn det fungerer, det er motsatt. Jeg har møtt foreldre med elleve barn som mener at kjærligheten forøkes jo flere man har å elske. Det er livets og kjærlighetens matematikk. Selvfølgelig stanser ikke den tanken innenfor familiens vegger. Det er en naturlov.

Kristuskransens far

Gjennom snart tre årtier har det, nesten som en slags liturgi, hørt til hver reise gjennom Östergötland å stikke innom biskop Martin i Linköping. Martin var en gudsmann som ingen kirke eller organisasjon eide. Tydelig i sin tilhørighet, men en fri spiller i kristenheten. Kanskje er han mest kjent som far til Kristuskransen, et enkelt hjelpemiddel til å feste rundt håndleddet, for ikke å glemme at det alltid finnes en ekstra dimensjon ved alt som hender gjennom dagen, en åndelig dimensjon som man lett glemmer om man bare skroller på mobiler og nettbrett.

Jeg går ikke med kristuskrans selv, men møter stadig mennesker som i den har funnet en inngang til bønn, som gjennom det ordløse har oppdaget andre sider ved bønn; å verbalisere uroen, rope, sukke og gi røst til samtalen med Gud, den samtalen som iblant høres ut som man snakker med seg selv. Biskop Martins enkle bønnekjede har spredt seg over verden på en forbløffende måte. Det geniale framtrer påfallende ofte akkurat sånn, som noe veldig enkelt, noe som får deg til å tenke at du like gjerne kunne ha kommet på det selv.

Problemet er bare at man ikke gjør det. Det er som når man hører en medmenneske si noe og innser at man selv har tenkt det samme i mange år, men aldri klart å sette ord på det. Da kan noen vanlige ord ha en direkte avgjørende og nærmest mirakuløst lindrende virkning.

Det er noe befriende i å være nær et menneske som ikke ser seg selv som verdens viktigste, men som hvem som helst

Løfter byrden fra våre skuldre

Martin må være apostelen for det ordløse, men gjennom årene har han sagt mye klokt. Antageligvis henger det sammen. Noe av det som har betydd mest for meg, er da jeg hørte ham definere ordet ydmykhet som «evnen til å være hvem som helst». Tatt på alvor er denne innsikten intet mindre enn en revolusjon, av den enkle grunn at den viser at åndelig og menneskelig modenhet ikke gjør en person bemerkelsesverdig eller utilgjengelig, den gjør henne vanlig. Ikke en som skaper en følelse av mindreverdighet hos oss andre, men en som løfter byrden fra våre skuldre.

Det er noe befriende i å være nær et menneske som ikke ser seg selv som verdens viktigste, men som hvem som helst, i betydningen at man har samme verdi og betydning som enhver annen medmenneske. Det oppstår noe vakkert og oppløftende rundt menn og kvinner som fokuserer på å oppdage, gi plass til, og løfte sin omgivelse. Luften blir lettere å puste i, og paradoksalt nok: rundt en person som ser seg selv som hvem som helst, vokser det ofte fram veldig spesielle mennesker. Årsaken er enkel: Det er god plass til oss der, til egenart, tro på seg selv og mot til å ta litt plass.

Det oppstår noe vakkert og oppløftende rundt menn og kvinner som fokuserer på å oppdage, gi plass til, og løfte sin omgivelse

Vi trenger ydmykhet

Alle som arbeider med mennesker, spesielt mennesker som er sosialt sårbare og som på grunn av sine egne utfordringer blir krevende, vet at det er vår felles vanlighet som er truet. Man glemmer hvor vanskelig man selv er, og dermed svekkes den viktigste egenskapen i all solidarisk innsats; empatien. Det er akkurat her evnen til å være hvem som helst kommer inn. Dette gjelder oss som enkeltpersoner, men også oss som en del av den kristne kirken.

Jeg tror vi trenger en ydmykhetsvekkelse i kristenheten i våre nordiske land. En slik vekkelse burde kunne bety at ulike vektleggelser og forståelser av skriften heller blir en ressurs enn noe belastende. Som foreldre gleder vi oss over at hvert barn utvikler seg til et originalt individ og ikke en kopi av sine søsken; på samme måte har Guds folk glede av det fargerike.

Det er her ydmykheten kommer inn. Ydmykhet er ikke det samme som å legge seg flat eller alltid vike unna. Man blir lett ført på avveier, siden det lille ordet «myk» er midt i det. Ydmykheten trenger ikke å gjøre seg bemerket, den er en mye sterkere kraft enn hardheten og selvhevdelsen.

En betydning av ordet ydmykhet skal være «kraft med bøyd hode». Altså ikke unnskyldning for seg selv eller sin egen kontekst, heller ikke en feig tilslutning til den siste som har hatt ordet. Ydmykheten bor i noen som kjenner sin høye verdi som menneske, men som bøyer sitt hode i respekt eller ærbødighet for den andre. Ydmykhet vokser ut av innsikten om at det alltid er mer å oppdage i den andre enn det man hittil har sett, at vi er mye mer enn det vi noen ganger klarer å være, og at vår oppgave ikke er å forandre, bare elske hverandre. Der, og bare der, forandres vi.

Ydmykheten bor i noen som kjenner sin høye verdi som menneske, men som bøyer sitt hode i respekt eller ærbødighet for den andre

Takknemlighet for bredden

Slik er det også med den kirkelige familien. I stedet for å prøve å overbevise hverandre om vår egen sannhet, bør vi vokse i takknemlighet over bredden og de ulike tilnærmingene, la jern skjerpe jern for vårt felles oppdrag. Hvis alle så seg selv som «vanlige kristne», kunne samtalen stige opp fra skyttergravene med hevede, hvite flagg. Jeg møter hver dag troende mennesker som ikke kjenner særlig til verken fundamentalister eller liberale. De følger ikke diskusjoner om slikt. De ser seg selv som vanlige kristne.

Jeg får en god del brev. De aller fleste utstråler en stor, varm trygghet. Brevskriveren har noe viktig å fortelle, men overlater til meg som mottaker å ta til meg ordene i den farten som passer for meg. Brevene hviler i sitt innhold. Andre brev er engstelige, de lukter av manglende tillit til mottakeren. Siden deres budskap ikke bærer – og de merker det – må de forsterke det til det uleselige; understrekninger, fet skrift, gulmarkeringer og uthevet skrift. Alt dette fulgt av utallige utropstegn. Slike brev pleier jeg å kaste. Det vokser aldri frem ekte samtaler fra dem. Den som har noe virkelig viktig å si, kan senke stemmen.

Dette gjelder også det kristne vitnesbyrdet. Hvis man har opplevd det man snakker om og er dypt forankret i det, trenger man ikke snakke med store bokstaver. Budskapet er i seg selv så kraftfullt og omfattende at vanlig, vennlig samtale er nok til å åpne himmelen.

Poenget i livet er ikke å bli spesiell. Man trenger ikke å bli det. Det er nok å være den man er, kanskje til og med å være hvem som helst. Hvis denne innstillingen preget oss i større grad, ville vi komme nærmere hverandre. Biskop Martin visste det, og kanskje var det grunnen til at livet hans ble en gave til hele kristenheten, også til en uforbederlig pinsebror som meg.


Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt