Et enestående kirkeløft

I starten av august var det en stor nyhet som gikk litt under radaren for de fleste. Regjeringen åpner en helt ny – og veldig, veldig stor – pengepott som skal gå til vedlikehold av våre gamle og verneverdige kirker. Dette betyr mye for folkekirken og norsk kulturarv, men det er i tillegg et håndslag til norske kommuner, som har ansvaret for fredede og verneverdige kirkebygningene.

Krafttak for kirkebygg

Nesten 60 prosent av de om lag 1630 godkjente kirkebyggene i Den norske kirke er omfattet av et antikvarisk vern gjennom kulturminneloven eller annet statlig regelverk. Det er disse, samt fredete eller listeførte kirkebygg eiet av andre, som for eksempel Fortidsminneforeningen eller andre trossamfunn, vi tar et krafttak for nå. Til sammen snakker vi om at nærmere 1000 kirker vil omfattes.

La oss forklare rekkevidden av det vi har gjort: Sp/Ap-regjeringen øremerker kapital tilsvarende det staten har blitt eier av etter delingen av Opplysningsvesenets fond (det gamle prestegårdsgodset) til et nytt kirkebevaringsfond som i all framtid skal øremerkes kirkevedlikehold. Denne kapitalen (altså den delen staten blir eier av) er anslått til å være verdt ca. 10 milliarder kroner. De statlige utgiftene til bevaringsstrategien vil bli finansiert gjennom et kirkebevaringsfond som består av utbytter fra Opplysningsvesenet fond og bevilgninger over statsbudsjettet.

Kjempestor pott

På toppen av dette kommer regjeringen med et bevilgningsløfte for de neste 20–30 år: Vi vil garantere at den årlige statlige bevilgningen til kirkevedlikehold skal ligge på anslagsvis 500 millioner kroner, til de første 10 milliarder kronene er utbetalt.

Det kan være vanskelig å skjønne store tall. Men la oss sammenligne: Riksantikvaren gir i 2023 ca. 455 mill. kroner i tilskudd til ulike kulturminner i Norge og 30 millioner kroner til kirkevedlikehold. Den nye kirkepotten er altså større enn alle Riksantikvarens tilskuddsordninger til sammen. Den andre store pengepotten i kulturminnevernet er Kulturminnefondet på Røros – dette fondet har ca. 125 mill. kroner til utdeling rundt i landet i 2023. Det nye kirkefondet er altså fire ganger så stort. Og staten har brukt 20 år på å bygge opp Kulturminnefondet til det det er i dag.

Til sammen snakker vi om at nærmere 1000 kirker vil omfattes

Vi snakker med andre ord om en like viktig milepæl i kulturvernet som 1844, 1912 og 2003 – årene da henholdsvis Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og Kulturminnefondet ble opprettet. For Senterpartiet er dette en stor seier – saken har ligget inne i vårt program i flere perioder. Nå blir den virkelighet.

Krav til kommunene

Det spesielle med kirkebevaringsfondet er at det går til en folkekirke som er og skal være i aktiv bruk i lokalsamfunnene. En folkekirke som kan brukes ved livets store anledninger og sorger og som betyr mye for mange. Men også i dagliglivet som et rom for tro og tvil, og som utgjør et viktig sosialt fellesskap. Med vårt nye kirkebevaringsfond kan kirkebyggene bli tatt vare på og gjort mer tilgjengelig for kirkelige og sosiale aktiviteter. Det er på tide.

For kommunene betyr det mye at de ikke lenger skal være eneansvarlig for dyrt antikvarisk vedlikehold av kirker som trenger omsorg. Men det kommer til å bli stilt krav om at kommunene må bidra inn i et spleiselag med staten, hvor det stilles krav til en kommunal egenfinansiering for at statlige penger skal utløses. Vi jobber fortsatt med reglene for delfinansieringen, men vi kan love at det vi sender på høring vil ta høyde for både kommuner med dårlig økonomi, og kommuner som har særlig mange verneverdige kirker.

Det er bestemt at administrasjonen av kirkebevaringsfondet skal lokaliseres til Trondheim, for å støtte opp under byens status som kirkehovedstad i Norge.

Steinkirkene settes i stand

Vi har satt som mål at de 159 middelalderkirkene i stein skal settes i stand fram til Stiklestad-jubileet i 2030. Det er mange utfordringer som kommer til å møte oss når vi går i gang. Har vi nok kvalifiserte håndverkere? Har vi nok saksbehandlingskapasitet? Hvordan bruker vi den nye innsatsen til å lære underveis? Hvordan formidle kunnskap om kulturarven? Og ikke minst: Hvordan skal vi best bidra til å skape mer engasjement rundt kirkene som samlingssted og lokalt ankerfeste i lokalsamfunnet?

Alt dette må løses før vi kan si at modellen for kirkebevaringsfondet er på plass endelig. Men det er likevel en grunn til å understreke at for én gangs skyld er adjektivet «historisk» på sin plass.

[ Bollestad snakker ut. Tror KrF har tatt farvel med krisetiden ]