Ingen vet sikkert hva som venter etter at vi dør. Da Jesus døde, var heller ikke de første kristne helt forberedt på hva som videre ville skje. Men helt fra kristendommens første forfatter (Paulus) og til det ble nedfelt skriftlig i det 4. århundres «sym-boler» (bokstavelig talt «sammen-fatninger» av kristen tro, på norsk kalt «trosbekjennelser»), var man enige om følgende punkter: Jesus ble korsfestet, døde og ble gravlagt – og stod opp den tredje dag. Utover det, gikk tekster og oppfatninger i ulike retninger, som vi skal se.
Nettopp fordi tekster og symboler har vektlagt ulike ting, går teologer aldri lei av å diskutere hva oppstandelse kan være, og hva våre forgjengere har tenkt. Eller skyldes fascinasjonen mer at det er et spørsmål vi uansett aldri vil nå noe endegyldig svar på? Diskusjonene er likevel viktige fordi spørsmålet om oppstandelsen har så uendelig mye å gjøre også med hvordan vi ser menneskelivet og menneskets verdi her og nå.
Den siste uka har jeg sluppet å diskutere og tenke på noe annet enn oppstandelse, på en konferanse med forskere fra hele verden. Ett av utgangspunktene for konferansen var en bok fra 2009 som jeg var med-redaktør for. Vi har nok en gang lest de gamle tekstene, nok en gang diskutert uten å nå fram til Svaret. I beste fall har vi oppnådd enighet i rommet, selv det er sjelden. Hva er det ved oppstandelsen som er så endeløst fascinerende og stadig aktuelt?
Det er kanskje feil å snakke om «oppstandelsen» i bestemt form entall. En av forskerne på konferansen påpekte at forestillinger og språk rundt det å «stå opp» eller «våkne opp» fra de døde var så utbredt rundt antikkens Middelhav, at som en rullende snøball har kristen oppstandelsestro gradvis «ballet på seg» og vokst i kompleksitet ved å ta opp i seg tilgrensende forestillinger. Han mente derfor at i stedet for å være mest opptatt av å definere grensen mellom antikk kristen og ikke-kristen oppstandelsestro, kan vi lære mer nytt av å operere med en åpnere definisjon av oppstandelse. Det vil gjøre det mulig å diskutere likheter og forskjeller – og dermed få en bedre forståelse også av kristne varianter av oppstandelsestro. Dem er det mange av, også i nåtiden! Han foreslo derfor å definere som oppstandelsestro en hvilken som helst teori om post-mortem kroppslig udødelighet. En slik bred definisjon vil nok forbli innenfor forskerverdenen, men perspektivet kan også brukes til å kaste lys over likheter og forskjeller mellom de ulike beskrivelsene av Jesu oppstandelse i NT – som altså alle er autoritative i kirkene:
[ Ida Jackson skildrer Marias egen fødselshistorie: «Jeg fødte for dine synder» ]
Oppstandelser i NT
Paulus, som skrev om oppstandelsen kanskje under 20 år etter Jesu død, gir oss den eneste bevarte øyenvitne-beskrivelsen av et møte med den oppstandne Kristus. Evangeliene, skrevet fra sent 60-tall og utover, gjengir andres møter. Johannesevangeliet bygger riktignok selverklært på oppstandelses-vitnesbyrdet til Johannes, som Jesus elsket. Men underskriften i flertall («vi», Joh. 21,24) tas vanligvis som tegn på at vitnesbyrdet er formidlet via Johannes’ disipler og nedskrevet en god stund senere.
Paulus møtte aldri Jesus fra Nasaret, kun den oppstandne Kristus (1. Kor. 15,8 og Gal. 1,12). Derfor er utseende og gjenkjennelses-motivet ikke noe tema, selv ikke i hans store utlegning om oppstandelsen i 1. Korinterbrev 15. Der plasserer Paulus seg selv på slutten av en lang, kronologisk liste av oppstandelsesvitner som strekker seg over lengre tid enn de få dagene evangeliene forteller at Jesus viser seg før han tas opp til himmelen. Paulus har nok lånt listen fra felles, tidlige overleveringer. Listen inkluderer over 500 vitner, inkludert en bredere gruppe «apostler»/disipler og Jesu bror Jakob – men ikke Maria Magdalena, som er så sentral i evangelienes oppstandelsesfortellinger.
Matteus presenterer Jesu oppstandelseskropp som av et annet «stoff» enn kjøtt og blod
Det eldste bevarte evangelium, etter Markus, fra før Templets fall i år 70, forteller at tre kvinner går til Jesu grav og finner at den allerede er åpnet (kap. 16). De ser ikke Jesus, men de ser en annen ung mann sitte inni graven. Han forteller at Jesus er stått opp og vil møte disiplene i Galilea, og ber kvinnene overbringe dette løftet til disiplene. Evangeliet slutter abrupt der, uten at noen oppgis å ha sett/møtt Jesu oppstandelseskropp. I senere århundrer har skrivere som kopierte og mangfoldiggjorde teksten føyd til ulike avslutninger som bringer fortellingen, som etterlater mange spørsmål, mer i tråd med de andre evangeliene.
Matteus følger i stor grad Markus, men bare to kvinner går til graven. Den er lukket, men idet de ankommer, opplever de et jordskjelv og en engel kommer og ruller bort steinen mens de ser på. Men Jesus kommer ikke da ut av graven, selv om engelen sier at Jesus er stått opp fra de døde. Matteus presenterer altså Jesu oppstandelseskropp som av et annet «stoff» enn kjøtt og blod, som jo stoppes av fjell og stein. På vei bort møter kvinnene Jesus og de kjenner ham igjen. Ingen andre enn de to kvinnene ser Jesus i Jerusalem på den tredje dagen. Men i Galilea noen dager senere, ser disiplene ham på et fjell, og han holder en avskjedstale. Det er ikke noen kroppslig himmelfartsscene i Matteus.
Hos Lukas er også Jesu oppstandelseskropp en kjøttkropp, men med en annen utstråling
Lukas beskriver en større gruppe kvinner som går til graven, som er åpen når de ankommer, og de møter to menn der. Jesus er ikke å se. Peter løper og sjekker selv, også han ser bare tomme linklær. Senere på dagen dukker Jesus likevel opp utenfor Jerusalem, i Emmaus, og viser seg for to disipler, som altså ifølge Lukas er de første som ser Jesu kropp etter oppstandelsen, men de kjenner ham ikke igjen. Når de endelig gjør det, blir han usynlig for dem. Senere på dagen dukker Jesus opp når disiplene og vennene deres er samlet, men de kjenner ham heller ikke igjen. De tror de ser en ånd, og Jesus prøver å overbevise dem om at han er mer enn det ved å oppfordre dem til å ta på ham, og ved å spise et stykke fisk. Han tar dem med til Betania utenfor Jerusalem, der han tas opp til himmelen for øynene deres. Så hos Lukas er også Jesu oppstandelseskropp en kjøttkropp, men med en annen utstråling siden hans venner ikke kjenner ham igjen.
I Lukas’ andre skrift, Apostlenes gjerninger, fortelles det at Jesus blir på jorda i en lengre periode (40 dager), at han stiger opp til himmelen fra Oljeberget, og at to menn i skinnende klær dukket fram fra skyen som Jesus forsvant i, og snakket til dem.
I Johannes-evangeliet går Maria Magdalena først til graven, og finner steinen foran graven fjernet. Hun undersøker ikke, men løper til Peter og Johannes og forteller at Herren er borte. Peter og Johannes blir med tilbake og undersøker, også de finner graven tom bortsett fra likkledene, og går uten å ha sett Jesus. Etterpå kikker også Maria inn i graven, der det nå sitter to engler. Når hun snur seg tilbake, står plutselig Jesus foran henne uten at hun kjenner ham igjen (selv om hun så Jesus tre dager tidligere...), hun tror det er gartneren. Men hun kjenner ham igjen på stemmen, og Jesus sier «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far» (Joh. 20,17).
Forskjellene mellom oppstandelsesfortellingene gjør at de stadig er interessante å diskutere og samtale om
At Jesus var ukjennelig og ikke kunne berøres, betyr at også Johannes beskriver Jesu oppstandelseskropp som noe annet enn et gjenopplivet lik, et inntrykk som forsterkes i den videre fortellingen: Riktignok bærer oppstandelseskroppen merker etter korsfestelsen, på hendene og i siden. Men den er mer det Paulus i 1. Kor. 15 kaller en pneumatisk (åndelig-materiell) kropp. Han kan derved gi dem sin ånd enkelt ved å puste på dem, som han gjør når han samme kveld dukker opp bak låste dører, blant disiplene i Jerusalem. Det siste kapitlet av Johannesevangeliet er en epilog. Jesus viser seg for noen disiplene en tredje gang mens de fisker i Tiberiassjøen. Heller ikke denne gang gjenkjenner de fleste disiplene ham. Det er igjen handlingene og ordene heller enn kroppen som gjør ham gjenkjennelig.
Likheter og forskjeller
Forskjellene mellom oppstandelsesfortellingene gjør at de stadig er interessante å diskutere og samtale om. De er samstemte om at Jesus fra Nasaret døde, ble begravet og stod opp den tredje dag. Men om det eksplisitt nevnes at dette skjedde «etter skriftene» eller i samsvar med hva Jesus selv hadde sagt; hvem som så ham, hvor de så ham, når de så ham, hva annet de så – gravens spatiale utforming og hva slags bevegelser den muliggjorde; unge menn, engler, klær, i graven, utenfor graven, og hvordan Jesus så ut – alt dette varierer.
Lukas og Johannes framstiller begge Jesu oppstandelseskropp som fast og kjøttlig. Paradoksalt nok understreker de samme evangelister at verken disiplene eller Maria kjente Jesus igjen da han først viste seg etter oppstandelsen. Ikke Emmaus-vandrerne og ikke fiskerne i Tiberias. Kanskje bearbeider disse fortellingene tidlige overleveringer fra perioden etter Jesu død, og gir en slags forklaring på hvorfor den oppstandne ikke lignet på sitt gamle skinn? Kanskje har de også innarbeidet middelhavskulturens forestillinger om at ånden til en nylig avdød fortsetter å oppholde seg i nabolaget en stund før den avdøde er borte for godt.
At det fantes kropper med mer uforgjengelig substans enn kjøtt, var en kjent tanke i datidens filosofi
Paulus, den eneste forfatteren som selv er øyenvitne og derfor skrev minst én generasjon før evangelistene, har ikke med disse fortellingene. Kanskje kjente han dem ikke. For en mann som slet med autoriteten fordi han ikke selv hadde kjent den jordiske Jesus, ville det uansett vært risikabelt å vektlegge detaljer om Jesu fysiske framtoning før eller etter oppstandelsen.
Det eneste øyenvitne hvis egen fortelling vi har, er altså totalt oppslukt av selve åpenbaringen, og i motsetning til evangelistene uinteressert i hvordan Guds sønns oppstandelseskropp så ut (1. Kor 15,8; Gal. 1,12). I lys av det han sier i 1. Kor 15, 35-38, er det nærliggende å slutte at han tenkte at Jesu oppstandelseskropp ikke lignet mer på Jesu jord-kropp enn en blomst ligner på frøet den vokste fra. Videre kan vi regne med at siden han omtaler Kristus som førstegrøden av dem som kommer, sikter han til Den oppstandne når han sier «Det første mennesket Adam ble en levende sjel (psyche), den siste Adam en livgivende ånd (pneuma)». At det fantes kropper med mer uforgjengelig substans enn kjøtt, nemlig pneuma/ånd - en mer raffinert, materiell substans, en slags gass – var en kjent tanke i datidens filosofi, særlig stoisismen. Mange forskere mener nå at det er dette tenkesettet Paulus knytter an til, selv om det bryter med det dominerende synet hos oss inntil nylig, der kropp og kjøtt nærmest var synonymer (noe som har ledet til forvirring i nyere tids bibeloversettelser), materielle og forgjengelige; mens ånd og sjel var immaterielle og udødelige. En slik forestilling er nærere knyttet til platonsk tenkning.
[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]
Oppstandelsen som åpner
Har har jeg fokusert kun på NT-tekster, og ikke på bredden av tekster fra grupper som ikke overlevde sin tid. Det er mye å ta av.
I den tidligste kristendom var man enige om at Kristus hadde stått opp fra de døde – dette definerte kristendommen til forskjell fra andre bevegelser der disiplene førte læren videre etter læremesterens død. Men hva oppstandelsen bestod i, hvordan den artet seg, hvor mange andre som kunne imøtese samme transformasjon – og om den skulle kalles «de dødes oppstandelse», «kjøttets oppstandelse», «kroppens oppstandelse», eller bare «oppstandelse» - dette ble tema for diskusjon de neste århundrene.
Forskjellen viser hvor vanskelig spørsmålet var, også i den tidlige kirken
I boken Carnis Resurrectio skriver Gunnar af Hällström om spenningene mellom de to mest kjente kristne symbolene, det Apostoliske (som framsies i Den norske kirke hver søndag) og det Nikenske (som framsies i katolske og ortodokse kirker) på dette punktet. Det apostoliske landet på «kjøttets oppstandelse» (ofte kamuflert i moderne oversettelser bak ord for «kropp»), et uttrykk som ikke finnes i NT og som Paulus ville ha funnet forkastelig (1. Kor. 15,50). Det nikenske snakker med Paulus om «de dødes oppstandelse». Forskjellen viser hvor vanskelig spørsmålet var, også i den tidlige kirken. Hadde det vært opplagt ut fra tekstene fra begynnelsen av, hadde ikke diskusjonene gått i hundrevis av år etterpå.
Oppstandelsesdimensjonen gjør at vi må tilnærme oss andre mennesker som aldri helt definerbare innenfor våre egne, begrensende kriterier. Det er noe jeg aldri blir lei av å grunne på, uansett hva denne dimensjonen skulle vise seg å være. Uansett hvem av de bibelske forfatterne eller kirkekonsilene som har formulert det best, så åpner dette dogmet enorme dimensjoner rundt et lite, ubetydelig menneskeliv.
[ Trygve Skaug tror på en gud som ser det beste i oss. Nå har han laget ei messe du kan ha i lomma ]
