Kjøttets, kroppens, eller de dødes oppstandelse?

Ingen vet sikkert hva som venter etter at vi dør. Da Jesus døde, var heller ikke de første kristne helt forberedt på hva som videre ville skje. Men helt fra kristendommens første forfatter (Paulus) og til det ble nedfelt skriftlig i det 4. århundres «sym-boler» (bokstavelig talt «sammen-fatninger» av kristen tro, på norsk kalt «trosbekjennelser»), var man enige om følgende punkter: Jesus ble korsfestet, døde og ble gravlagt – og stod opp den tredje dag. Utover det, gikk tekster og oppfatninger i ulike retninger, som vi skal se.

Nettopp fordi tekster og symboler har vektlagt ulike ting, går teologer aldri lei av å diskutere hva oppstandelse kan være, og hva våre forgjengere har tenkt. Eller skyldes fascinasjonen mer at det er et spørsmål vi uansett aldri vil nå noe endegyldig svar på? Diskusjonene er likevel viktige fordi spørsmålet om oppstandelsen har så uendelig mye å gjøre også med hvordan vi ser menneskelivet og menneskets verdi her og nå.

Den siste uka har jeg sluppet å diskutere og tenke på noe annet enn oppstandelse, på en konferanse med forskere fra hele verden. Ett av utgangspunktene for konferansen var en bok fra 2009 som jeg var med-redaktør for. Vi har nok en gang lest de gamle tekstene, nok en gang diskutert uten å nå fram til Svaret. I beste fall har vi oppnådd enighet i rommet, selv det er sjelden. Hva er det ved oppstandelsen som er så endeløst fascinerende og stadig aktuelt?