La hatet stå mutters alene

Å bli lagt merke til i offentligheten er ikke alle forunt. Mange idealistiske ildsjeler legger ned mengder av hardt arbeid for fellesskapets beste gjennom en årrekke uten å oppleve å få noe offentlig anerkjennelse for det.

For andre kan det imidlertid være sjokkerende enkelt å skaffe seg massiv medieomtale. Den islamfiendtlige organisasjonen Sian har funnet en simpel formel som er uhyre effektiv. Ved hjelp av en lighter og en utgave av Koranen, som de brenner, gjerne på et mest mulig provoserende sted, som utenfor en moské, eller på et torg i en bydel hvor det finnes mange muslimer, klarer de å tiltrekke seg både store og små redaktørstyrte medier.

Det er forbløffende. Og forstemmende.

Imponerende rekkevidde

Å brenne muslimenes helligste bok, særlig når det skjer foran barnefamilier på vei til moskéen, sitt hjem utenfor hjemmet, er en heslig handling. Sians mål er å opptre så krenkende at de utløser aggressive motreaksjoner fra motdemonstranter. Det har de, uheldigvis, oppnådd ved enkelte anledninger.

En liten håndfull mennesker klarer på denne måten å skaffe seg en rekkevidde i redaktørstyrte medier som selv store virksomheter og bevegelser sliter med å oppnå. Særlig imponerende er dette i tid med energikrise, landkrig i Europa, klimakrise og mye mer.

Økt rekkevidde resulterer i større skade. Fra å skape kvalme og uhygge i lokalmiljøet klarer de å engasjere og provosere hele Norge, og får endog medieomtale i andre land. Det er nok bred enighet om at dette er en uheldig situasjon, men hva kan man gjøre for å få en slutt på det?

[ Har snudd: Hamar vil tillate religiøse på frivillighetstorg ]

Forbud er besnærende enkelt

Problemet ville åpenbart vært vesentlig mindre dersom mediene sluttet å omtale disse aksjonene, men vi har nå engang pressefrihet i dette landet. Avisene er i sin fulle rett til å skrive om det som skjer, og folk er åpenbart interessert i å lese om det.

Noen mener løsningen bør være å gjøre Koran-brenning ulovlig. Ikke nødvendigvis ved å innføre nye lover, men ved å tolke vårt nåværende lovverk på en annen måte enn man hittil har gjort. Det er en besnærende kontant og enkel vei ut av elendigheten, men det er gode grunner til å nøle med å velge en slik løsning.

Ytringsfriheten er en menneskerettighet som utgjør en av grunnsteinene i vårt liberale demokrati. Den er således viktig for alle, men den er særlig viktig for minoriteter. Det er ikke flertallet som først og fremst trenger det vernet som ytringsfriheten gir. Begynner å man å begrense ytringsfriheten til aksjonister som Sian kan man åpne døren for å innskrenke andre ytringer som flertallet anser som krenkende. Det kan meget vel ende opp med å bli religiøse ytringer, enten islamske eller andre, slik vi kjenner til fra land hvor det står dårligere til med både religions- og ytringsfriheten.

Muslimsk Dialognettverk har valgt denne strategien under parolen: La hatet stå alene.

Mulig å ignorere

En annen tilnærming til problemet er å ignorere de i seg selv nokså stakkarslige aksjonene. Dersom alle ble enige om å ikke vie den vesle gruppen noe oppmerksomhet, ville ikke avisene hatt noe å skrive om, og de ville heller ikke hatt noe innhold å dele på sine egne kanaler.

Det er lettere sagt enn gjort. Det er langt fra bare muslimer som føler seg støtt av Sian og det er såpass mange ulike grupper, og enkeltindivider, som møter opp til motdemonstrasjoner at det er nærmest umulig å enes om å la Sian visne bort i sin ensomhet.

At noe er vanskelig betyr ikke at det ikke er rett. Muslimsk Dialognettverk (MDN, en paraplyorganisasjon for Norges største moskéer) har valgt denne strategien under parolen: La hatet stå alene. Det har vært krevende. For mange av deres medlemmer er det naturlig nok vanskelig å forstå hvorfor Sian får lov til å holde på slik de gjør, og hvorfor de heller ikke skal reagere mot denne krenkelsen.

De muslimske lederne har ikke forventet noe anerkjennelse av dette arbeidet, og frem til nå har de heller ikke fått det

Stø kurs fra dialognettverket

Lederne i MDN har likevel holdt stø kurs. At muslimene vet at de ikke står alene og kan dele sine bekymringer og utfordringer i jevnlige møter med andre religioner og livssyn i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er til god hjelp.

Og det har gitt resultater. Sammenlignet med situasjonen i våre naboland er temperaturen adskillig lavere i Norge. Da en SMS tidlig i august gikk ut til norske, danske og svenske telefoner med oppfordring om å hevne krenkelsene av Profeten Muhammed, så ikke PST noe behov for å justere trusselnivået her hjemme.

De muslimske lederne har ikke forventet noe anerkjennelse av dette arbeidet, og frem til nå har de heller ikke fått det. De har simpelthen gjort det de mener er rett. Nå har imidlertid flere politikere og kommentatorer, blant annet i Vårt Land, fått øynene opp for at situasjonen i Norge skiller seg positivt ut fra andre land i Norden hvor Koranen blir brent. Flere har attpåtil innsett at muslimske lederes tilbakeholdenhet og arbeid for å dempe gemyttene er en vesentlig del av grunnen til at det er slik.

Det er slett ingen selvfølge at gode anstrengelser til det felles beste får offentlig anerkjennelse, og det er godt når det skjer. Neste skritt bør være å slutte med å premiere Sians innsats for å spre konflikt og splittelse ved å gi dem offentlig oppmerksomhet. Det gjør vi best ved å følge MDNs oppfordring om å la hatet stå mutters alene.

[ Biskopane i Danmark er delte i synet på om koranbrenning bør bli forbode ]