Elever kan ikke tvinges til vestlige idealer

Det er med stort mismot jeg leser om elevene som nektet å håndhilse på rektoren ved en skole øst i Oslo. Mismotet skyldes at jeg er altfor klar over disse utfordringene, da jeg selv har undervist på en skole ikke langt fra der hendelsen fant sted.

Jeg kan til og med tilføye flere, enda mer utfordrende hendelser basert på mine erfaringer. Sammen med andre har jeg lenge forsket, rapportert og advart om den økende demografiske segregeringen i Oslo og den ekstra belastningen dette legger på lærere i disse områdene.

Politisk populisme

I 2005 advarte lederen for Commission for Racial Equality, Sir Trevor Philips, om at Storbritannia hadde «sovnet inn i segregering». Det er vanskelig å benekte at det samme skjer i Oslo. Jeg vil også legge til at det knapt er noe av substans på universitetenes pensum eller opplæring som forbereder nye lærere på disse utfordringene.

Det er også nedslående å se visse politikere spille ut populistiske kort, og tro at løsningen på demografisk segregering og elever som nekter å håndhilse er å stoppe innvandringen. Minoriteter som av ulike årsaker nå utgjør flertallet i områder som Grorud og Søndre Nordstrand blir syndebukker, mens ingen snakker om fenomenet «hvit flukt».

De fleste av disse muslimske barna er født og oppvokst i Norge. Det er en form for kollektiv straff å stoppe all innvandring på grunn av noen elever som nekter å håndhilse av religiøse årsaker. Hvor stor prosentandel av de 182.607 muslimene i Norge (SSB, 2023) følger denne praksisen med å ikke håndhilse? Skal man også stoppe innvandring for minoriteter som ikke er muslimske – for eksempel tamiler, eritreere, eller etiopiere?

Som pedagog er det bekymringsfullt å observere hvordan en viktig debatt igjen er avsporet av rå islamofobi. Hvorfor nevner ikke disse politikerne eksplisitt, slik Donald Trump gjorde, at de ønsker et innvandringsforbud fra visse muslimske land?

[ Håndhilsingsdebatten: – Er det egentlig noen sak? ]

Sekulær fanatisme

En av den franske revolusjonens konsekvenser og som er mindre diskutert, er den sekulære fanatismen til de som var så bestemt på å konsolidere revolusjonens gevinster at de plasserte en prostituert som en gudinne for fornuft i Notre-Dame-katedralen. «Skrekkveldet» til Maximilien Robespierre bør også nevnes her. Robespierre regnes som Frankrikes faktiske leder i perioden 1793–1794, og ble inspirert av opplysningstidens tenker Montesquieu sin definisjon av dyd, som «kjærlighet til lover og til vårt land».

Jeg støtter helhjertet verdiene som definerer vestlig sivilisasjon, som demokrati, rasjonell tenkning, individualisme, menneskerettigheter, likestilling, vitenskapelig tenkning osv. (og disse er ikke unike for Vesten). Men la oss ikke bygge idoler av våre prestasjoner og kreve at «den andre» – definert som flyktningen, den ikke-vestlige eller muslimen – bøyer seg for dem.

Det blir feil dersom skoler og lærere blir vårt svar på Robespierre, og skal tvinge elevene til å bøye seg for vestlige idealer.

Det beste komplimentet jeg fikk, var fra en tenåring som sa: «Hadde jeg ikke blitt utfordret og forandret gjennom dialog og diskusjon med deg, ville jeg ha endt opp i Syria med IS»

De undertryktes pedagogikk

Den berømte brasilianske pedagogen Paolo Freires pedagogikk for de undertrykte, ville støttet den muslimske eleven. Å tvinge en mannlig muslimsk elev til å håndhilse på en kvinne kan anses som undertrykkende, det undergraver elevens religiøse frihet og utsetter potensielt eleven for diskriminering.

På den annen side, og enda viktigere, har Freires pedagogikk som mål å utvikle kritisk bevissthet blant slike elever, oppmuntre dem til å stille spørsmål og utfordre undertrykkende normer.

Ved å tillate den muslimske eleven å uttrykke sine religiøse tro, fremmer skoler og lærere kritisk tenkning og oppmuntrer elever til å undersøke samfunnsnormer og praksis fra ulike perspektiver. Disse refleksjonene er ikke gjort i et vakuum eller i det akademiske elfenbenstårnet.

Dialog mellom sivilisasjoner

Det beste komplimentet jeg noensinne fikk som lærer på en videregående skole i Groruddalen, var fra en jente i tenårene som sa: «Hadde jeg ikke blitt utfordret og forandret gjennom dialog og diskusjon med deg, ville jeg ha endt opp i Syria med IS».

Denne perspektivendringen skjedde ikke fordi jeg oppfattet min rolle som et mandat til å tvinge elevene til å ukritisk underkaste seg de demokratiske verdiene vi alle setter pris på. Den kom fordi jeg var klar over at jeg jobbet på en arena hvor skolens pedagogikk møter hjemmets pedagogikk, og at jeg ikke oppfattet dette som en «sivilisasjonskollisjon», for å låne fra Samuel Huntington, men som en dialog mellom sivilisasjoner.

[ Bjørn Bore: Det er ingen som kommer heldig ut av håndhilsenekten i Oslo ]