Alt vi etterlater oss

I forrige uke fikk jeg hjelp av min mor til å sette opp en teakreol. Reolet ble kjøpt brukt på Finn.no. Vi hentet den i en garasje i Bærum. Der lå den demontert, uten bruksanvisning.

Monteringsprosessen ble en sann anstrengelse. Vi brukte et par timer på å forsøke oss frem, teste ulike vinkler, vende sidene. Og nå står den oppreist mot veggen i stuen min, på fire ben.

Selgeren av reolen fortalte at det hadde tilhørt hennes far. Han levde til han nesten ble hundre år gammel. Nå er han ute av vår tid. Og reolen hans står i stuen min, med merker som vitner om et levd liv.

Høyre del av reolen fremstår falmet, som om siden var vendt mot vinduet, eksponert for sollyset. Alle skruene er forskjellige. Noen er så gamle og nedslitt at de vanskelig kan vris med skrujern. Skruer som trolig ble kjøpt med flere tiårs mellomrom.

Det går en markant ripe nederst på venstre side av reolen. Ripen strekker seg rundt møbelet, som en serpentin. Kanskje ble skaden til under flytting. Kanskje var det et barn eller et kjæledyr som lekte for voldsomt.

Tidvis lurer jeg på hvor reolen stod. Utgjorde det en stolt del av hjemmet gjennom alle sine år, eller ble det neglisjert i jappetiden? Når ble den kjøpt, og hvor stort innhogg var det i månedslønna?

Men jeg har ingen å spørre, ingen som kan fortelle meg hvordan ripen ble til og hvorfor alle skruene er forskjellige. Reolen hører til i noen andres historie, og jeg er bare en fremmed som kjøpte et brukt møbel for en tusenlapp.

Tingene våre overlever oss selv

Selv i forbrukersamfunnet, produserer vi varer som lever lenger enn vi mennesker evner. Kanskje vil teakreolen også overleve meg. Kanskje vil det for alltid bli stående akkurat her, ved siden av peisen, i en liten leilighet sentralt i Oslo.

Kanskje er det mine slektninger som en dag kommer til å selge det brukt, demontert og uten bruksanvisning, med riper og nedslitte skruer. Kanskje går reolen tapt i et flyttelass. Kanskje smadres det mot glass, metall eller trevare, blir irreparabelt ødelagt og ender på møblenes gravplass.

Det vi eier forteller vår historie. Vi fyller hjemmene våre med gjenstander som tjener som en slags forlengelse av vår identitet.

Tingene våre tar del i våre daglige liv. Vi sitter på stoler, spiser ved bord, sover i senger. Det er sammen med de samme objektene, innenfor de samme veggene, at vi deler våre mest intime øyeblikk, våre gleder og sorger.

Det er i størst grad oss selv som bruker mest tid innenfor egne vegger. Men møblementet vårt er også en måte for oss å fortelle gjestene våre, de innvidde, om hvem vi er. Hvert middagsbesøk er en presentasjon.

Og når vi etter hvert flytter, formidler visningsannonsene hvem som har bodd her. Kanskje er det derfor vi maler veggene og fjerner alle personlige eiendeler før vi tar bilder til boligannonser. For å fjerne avtrykkene av oss selv.

Når vi går bort må våre etterlatte råde over det som en gang var vårt. De blir tvunget til å beslutte hva som blir igjen. Hva de selv fester seg til, hva de gir videre, hva de selger, hva som går i søpla.

Våre avtrykk

Denne teakreolen som nå står i stuen min har et større avtrykk. Et avtrykk som strekker seg på tvers av veggene som tidligere har omkranset den.

Teak er en tropisk tresort som vokser i Sørøst-Asia. På 1500- og 1600-tallet fikk europeiske sjøfarere og kolonister øynene opp for det oljete, holdbare og motstandsdyktige materialet. Særlig innen skipsbygging ble teak etterspurt.

Europeiske koloniherrer etablerte teakplantasjer for å møte den økende etterspørselen i vesten. Det katalyserte en intensiv hogst av teaktrær i land som India, Burma (nå Myanmar) og Thailand.

Dette er vår arv. Det er dette vi etterlater til fremtidige generasjoner

Store deler av regnskogen har blitt rasert i jakten på teak. Inntektene har finansiert imperialisme og militærdiktaturer. Tvangsarbeid har vært involvert. Biologisk mangfold har blitt forringet.

Selv om det er mulig å kjøpe «sertifisert» teak, gir det ingen garanti for at man unngår regnskogsdestruksjon. Tvert imot, så kan forhandlerne unnskylde seg med at det kommer fra plantasjer. Monokulturplantasjer på grunnen til det som en gang var et rikt regnskogsområde.

Dette er vår arv. Det er dette vi etterlater til fremtidige generasjoner. Komplekse økosystemer som har eksistert i millioner av år har blitt utslettet fordi vestlige forbrukere på 60-tallet ville ha en litt stilig reol i stua.

Avtrykkene vi fortsatt har

I sommer gikk jeg tur langs Hadrians mur i Nord-England sammen med noen venner. Muren ble bestilt av keiser Hadrian 122 etter vår tidsregning for å beskytte Romerrikets nordlige grense mot angrep fra barbariske stammer, især skottene og plikterne.

Konstruksjonen, som ble hevet under imperiets storhetstid, er 118 kilometer lang og strekker seg fra Bowness-on-Solway til Wallsend i Newcastle upon Tyne. Den bestod av stein, sement og jord og var omkring tre meter på sitt bredeste og opptil seks meter på sitt høyeste.

Hadrians mur var mer enn kun en fysisk barriere. Den representerte Romerrikets forsøk på å etablere og opprettholde orden og sivilisasjon i det fjerne nord.

Muren tjente også som en kulturell møteplass. En mangfoldig gruppe av soldater, håndtverkere og handelspersoner ble trukket dit fra ulike deler av det romerske imperiet. Mens britiske styrker var publiserte The Guardian en artikkel der de påpekte at irakiske tropper fra Basra-regionen patruljerte Hadrians mur rundt år 400. Så langt som til Gulfen strakk Romerriket seg.

Vi brukte fem dager på å gå turen, som for 20 år siden ble en nasjonal sti i Storbritannia. Vi tråkket i fotsporene til de romerske legionæreme og speidet utover det samme landskapet som vakttårnene holdt utkikk med. Fikk det harde, britiske regnet i ryggen.

Med den gradvise forvitringen etterlater vi en fattigere arv til de som kommer etter oss

I dag pløyer muren på tvers av beiteområder. Og det er lite av muren som har bestått. Flere av steinene har gått til å bygge kirker, gårder og hus i området. De mange tonnene som skar på tvers av England, har blitt omsatt videre til andre formål. Flere strekk har blitt tatt ned for å gi plass til bilvei. Biter er tapt til erosjon, værbitt har formet muren tilsvarende landskapet rundt.

Muren har blitt bygget ned. Men deler av den står fortsatt. Flere privatpersoner har gjort en innsats for å bevare muren lenge før UNESCO-merkingen i 1987, i en tid da kulturminnevern ikke stod spesielt sterkt.

Poeten og historikeren William Hutton gikk til fots langs den samme ruten som oss i 1801, i en alder av 78. På veien forsøkte han å fraråde lokale grunneiere fra å bruke muren til byggematerialer.

Advokaten John Clayton kjøpte på 1800-tallet opp flere tomter med gjenværende deler av den romerske muren, og påbegynte et restaureringsarbeid som har monnet for de som i dag vil betrakte den 1900 år gamle konstruksjonen. Ikke minst har det bidratt til arkeologiske funn i nyere tid som har nyansert og beriket vår forståelse av Romerriket.

Dessverre har andre kulturminner gått tapt med tiden. Noen som følge av krigshandlinger, som den antikke oasebyen Palmyra i Syria og Bamiyan-statuene i Afghanistan. Noen er ofre for masseturisme, som Stonehenge og Macchu Picchu. Og med den gradvise forvitringen etterlater vi en fattigere arv til de som kommer etter oss.

[ Disse kirkene er på Arkitekturopprørets topp- og bunnliste ]

Generasjonsrettferdighet

Det har stadig vært urettferdighet mellom generasjoner. Men dette er urettferdighet som vi har godtatt i håpet om at livet skal bli bedre og rikere for neste generasjon.

Den sterke kontrasten mellom min fars og min egen barndom tjener som eksempel på dette. Min far ble født i 1945. Jeg ble født i 1998. Han er 78 år gammel, like gammel som William Hutton var da han gikk langs Hadrians mur. Jeg fylte nylig 25.

Han ble født til et enkelt gårdsbruk i Leirfjord, utenfor Sandnessjøen i Nordland. I løpet av min fars liv, i løpet av de mange tiårene før jeg så livets lys, gjennomgikk det norske samfunnet store og omveltende endringer. I flere skritt har den norske velferdsstaten vokst frem med rykk og napp, med folketrygdloven som kronen på juvelen.

Far gikk på realskole før han i relativt ung alder flyttet til hybel på Sandane for å gå på Firda landsgymnas. Landsgymnasene ga utdanningsmuligheter for bygdeungdom, og fungerte for mange som en form for klassereise. Mange av elevene ble førstegenerasjons akademikere. Min far blant dem. Etter hvert, som følge av omfattende skoleutbygging samt flere reformer som tilgjengeliggjorde utdanning, ble landsygmnasene overflødige og avviklet.

Det økonomiske handlingsrommet blir rett og slett smalere. Det betyr mindre velferd til kommende generasjoner

Det er mange sammenlikninger jeg kunne trukket mellom min generasjon og min fars generasjon. Der barn født på 90-tallet har hatt tilgang til gratis tannhelse, var det forbeholdt de få med økonomiske midler til det frem til midten på 70-tallet. Familiebruk tilsvarende det min far vokste opp på, tilhører i dag sjeldenhetene. Og teknologiutviklingen sammensatt med globaliseringen har urokkelig forandret den verdenen vi lever i.

De store forskjellene i levekår er én form for urettferdighet. Der har politikken ført i årtier kommet dagens barn og unge til gode. Der tidligere generasjoner gjerne har opplevd tøffe kår, har vi kommet oss langt siden den utbredte fattigdommen som preget etterkrigstiden.

Hva vi etterlater oss

Men så er det en erkjennelse at politikken gjerne slår ut i ulike retninger. Blant de viktigste målsetningene i etterkrigstiden var å finne løsninger på den akutte boligmangelen. Det innebar massiv boligbygging og skattefordeler som stimulerte til økt eierskap over boliger. Et gode for mange. Men i dag er det disse strukturene som hindrer unge uten arv og formue fra å gjøre sin inntreden i boligmarkedet.

Demografiske endringer griper tvers gjennom det norske samfunnet. Fremover vil det stå færre arbeidstakere bak hver pensjonist. Utgiftene til pensjon og helse og omsorg øker, og et ressurs- og finansieringsgap tvinger seg frem.

Det økonomiske handlingsrommet blir rett og slett smalere. Det betyr mindre velferd til kommende generasjoner, men også færre verktøy til å utvikle samfunnet og møte de kriser som måtte oppstå.

Dette i en tid der vi lever med en faretruende krise av eksistensiell karakter. Sommeren har vært preget av ekstrem varme og ødeleggende flom. Europa opplever skogbranner som aldri før. Ferieparadis går opp i røyk.

Varmen i nordlige deler av Atlanterhavet har presset seg lengre enn det klimamodeller forutså. Mengden av havis rundt Antarktis fortsetter å nå rekordlave nivåer.

Denne uken slo klimaforskere fast at de intense hetebølgene som har preget sommeren, knapt ville være mulig uten menneskeskapte klimaendringer. Dette i en verden som i gjennomsnitt er 1,2 grader celsius varmere enn i førindustriell tid. Med oppvarming til 2 grader, kan vi forvente at varmen kommer hyppigere, i større omfang og med mer brutalitet.

Et logisk svar på alt dette er å erkjenne at det er en krise som utspiller seg, og handle deretter. Den gode nyheten er at vi fortsatt har muligheten til å utgjøre betydelig forskjell og begrense fremtidig skade. Det tvinger frem et taktskifte i den grønne omstillingen, en snarlig dreining vekk fra fossile brensler, og større overholdelse av forpliktelsene våre etter Parisavtalen.

Vi har arvet mye fra tidligere generasjoner. Om vi ikke handler nå, risikerer vi å etterlate lite igjen.

[ Mona Høvset og Louise Hill-Vegsund: «Det mest påfallende med å være to mødre, er hvor naturlig det er» ]