Savnede migranter og vår dobbeltmoral

18. juni kom meldingen om at en liten undervannsbåt var savnet nær vraket av Titanic. Fem mennesker var fryktet omkommet. Fire dager tidligere hadde en fiskebåt med rundt 750 personer sunket utenfor kysten av Hellas. Bare ca. 100 personer ble reddet.

Media rapporterte svært ulikt om de to ulykkene. Vi var også vitne til den ulike bruken av ressurser i redningsarbeidet. Det mangler ikke på ressurser når man søker etter mennesker som har penger og makt. De samme ressursene settes ikke inn for å lete etter mennesker som er fattige og uten papirer.

Rikdom og sosial status reduserer ikke sorgen. Familiene til dem som var om bord i den lille undervannsbåten, fortjener selvsagt vår sympati og støtte. Men det samme gjelder familiene til alle dem som gikk ned med fiskebåten utenfor kysten av Hellas, og familiene til dem som både før og etter forgjeves har forsøkt å krysse Middelhavet.

En farlig presedens

Den avvisende holdningen og manglende oppfølgingen fra landene rundt Middelhavet, og fra de landene som migrantene prøver å komme seg videre til, har skapt en farlig presedens. Asylprinsippet er brudt, og juridiske forpliktelser er satt til side.

Det vil neppe være mulig å finne en rask løsning på migrantproblemet som de europeiske landene vil kunne enes om. Men noe kan gjøres på kort sikt. Både under internasjonal og nasjonal lovgivning har alle land forpliktelser til å gjennomføre en reell etterforskning av forsvinningssaker som omfatter migranter, inkludert dem som forsvinner på sjøen. Når man finner og identifiserer omkomne, også omkomne som ikke er landets egne innbyggere, har myndighetene plikt til å informere de omkomnes familier, sørge for hjemsendelse og straffeforfølge menneskesmuglere.

Det er ikke opp til landenes eget forgodtbefinnende, eller deres godhjertethet, å etterforske migranters død

Juridisk forpliktelse

Det er ikke opp til landenes eget forgodtbefinnende, eller deres godhjertethet, å etterforske migranters død eller forsvinning, de har en juridisk forpliktelse til å gjøre dette.

Fra 2018 har Den internasjonale kommisjonen for savnede personer (ICMP) samarbeidet med regjeringene i Hellas, Italia, Kypros og Malta om å utarbeide en felles prosedyre for rapportering av savnede personer. Etter det tragiske forliset utenfor Hellas 14. juni var ICMP raskt ute med å tilby myndighetene i Athen utstyr for å ta blodprøver fra slektningene til de savnede. Disse vil kunne sammenlignes med DNA fra uidentifiserte omkomne og derved gjøre det mulig å identifisere de omkomne når de måtte bli funnet, selv om det skulle ta lang tid.

Ingen enkeltstat har nasjonal kapasitet til å møte behovet for DNA-identifisering som følge en plutselig økning i behovet, enten det skyldes naturkatastrofer eller uregulert migrasjon. Selv USA måtte henvende seg til ICMP etter orkanen Katrina i 2005 for å få hjelp med å ta DNA-prøver av omkomne.

Vi må stille opp

Det å kunne bidra til å sikre familiene til savnede migranter deres rett både til å få vite sannheten og å sikre dem deres juridiske rettigheter, er selvsagt av stor betydning for dem, men også for oss andre. Det er ikke bare snakk om moral og solidaritet, det dreier seg om å ta internasjonal rett på alvor.

I forrige måned var det to tragedier til sjøs som fikk stor oppmerksomhet verden over. Imidlertid forsvant ulykken som rammet flest mennesker, raskt fra medienes oppmerksomhet. Dette er urettferdig. Men hvis vi er villige til å se at dette faktisk dreier seg om en dobbeltmoral, kan vi gjøre noe for å rette opp i skjevheten og urettferdigheten. Takket være sitt samarbeid med ICMP har myndighetene i Middelhavslandene nå tilgang til et rettsmedisinsk nettverk og en ekspertise som setter dem i stand til å etterforske forsvinningene og på lengre sikt gi hundrevis av rammede familier svar på spørsmålene om hva som hendte med deres kjære.

Vi må kunne forvente at de tar imot dette tilbudet og bruker ekspertisen. Samtidig må resten av Europa, Norge inkludert, stille opp og ta sin del av byrden gjennom økonomiske bidrag til dette viktige arbeidet.

[ Kjøpte boavtale for over én million på Brunstad: – Det betyr så mye, sier Ruth Sandberg ]