Verdidebatt

Å bli prest gjennom bakdøra

PRESTEKALL: En del voksne kvinner som finner en «bakdør» til prestetjenesten, har tidligere opplevd at hoveddøra var stengt. Jeg kunne selv vært en av dem.

I disse dager vigsles en rekke nye medarbeidere til kirkelig tjeneste. Selv har jeg fått undervise noen av dem, både de yngre som har fulgt det ordinære profesjonsstudiet i teologi på MF og de litt eldre som har blitt godkjent gjennom nemnda eller som har tatt Erfaringsbasert master prest. På festen vi hadde med praktikumskullet for noen uker siden, slo det meg at ganske mange av dem som følger sitt prestekall midt i livet er kvinner, og jeg tror ikke det er tilfeldig. Min påstand er at å legge til rette for å bli prest som «second career» også er en likestillingshandling.

Det er nemlig en del kvinner som har opplevd at hoveddøra til prestetjeneste var stengt, men at de etter en lang og kanskje kronglete vandring, finner en «bakdør». Jeg kunne selv vært en av dem. For hadde jeg ikke blitt fullstendig forelsket i teologien som fag da jeg «bare» skulle ta kristendom grunnfag på MF på midten av 1990-tallet (for å bli lærer eller misjonær), og i tillegg fått en rekke oppmuntringer fra mine mannlige forelesere om å studere videre, ville jeg trolig vært en av dem som i disse dager hadde sendt en epost til en studieveileder på MF og lurt på hva som skulle til for å kunne søke Erfaringsbasert master prest.

Tone Stangeland Kaufman

Om det som er utenfor horisonten

For meg var nemlig det å studere teologi og bli prest overhodet ikke innenfor synsfeltet da jeg vurderte og – ikke minst – ba over «hva jeg skulle bli når jeg ble stor». Til tross for at jeg (1) kjente på et sterkt kall til å dele evangeliet og «frelse verden», (2) viste sterk faglig interesse på gymnaset og (3) til og med ble oppmuntret av min religionslærer i 3. klasse på videregående til å studere teologi, var et teologistudium faktisk ikke noe jeg seriøst vurderte i det hele tatt. Og jeg har en sterk antakelse om at det for andre jenter fra teologisk konservative miljøer på den tida, både lavkirkelige og en del frikirkelige, kan ha vært likeens. Det lå rett og slett utenfor horisonten.

Å legge til rette for å bli prest som «second career» også er en likestillingshandling

Tyngden av taus teologi

Vi som var jenter med teologisk interesse, forkynnergaver og lederegenskaper i slike miljøer ble riktignok gjerne oppmuntret til å bruke våre talenter og spre det glade budskap, men de færreste åndelige ledere forespeilet det som et reelt alternativ for oss å skulle bli prester eller pastorer.

Selv da min religionslærer direkte oppfordret meg til å studere teologi, bet jeg ikke på. Hun var en faglig, men ingen åndelig autoritet for meg den gang. Jenter fra mindre teologisk konservative miljøer som fikk samme oppfordring, kunne derimot oppleve det som et «ytre kall» og en viktig ansporing til veivalg i livet. For oss andre ble slike forsøk overdøvet av «høylytt» taus teologi og kristen (organisasjons)kultur. I konservative og karismatiske miljøer kunne vi gjerne bruke våre nådegaver og bli misjonærer, barne- og ungdomsarbeidere, ettåringer, til og med bli kateketer og diakoner, men altså ikke prester eller pastorer. Den svenske professor emerita i praktisk teologi Ninna Edgardh argumenterer i sin bok Diakonins kyrka. Teologi, kön och omsorgens utmattning fra 2019 for at diakonitjenesten og omsorgsarbeid er kjønnet, og at den diakonale tjenesten ofte plasseres lavere i hierarkiet enn tjenesten med Ordet. Også Marianne Rodriguez Nygaards forskning på diakonitjenesten viser at den i kirkelig sammenheng er marginalisert i forhold til prestetjenesten. Interessant nok har det helt klart vært enklere for kvinner fra konservative miljøer å se for seg en diakoni- eller katekettjeneste – tjenester med fokus på omsorg eller barn og unge, som passer til det «kvinnelige doménet». Derfor er det flere av våre midt-i-livet-studenter som har kanalisert et prestekall nettopp inn i en kateket- eller diakonitjeneste. Det var nemlig innenfor horisonten.

Vi som var jenter med teologisk interesse, forkynnergaver og lederegenskaper i slike miljøer ble riktignok gjerne oppmuntret til å bruke våre talenter og spre det glade budskap, men de færreste åndelige ledere forespeilet det som et reelt alternativ for oss å skulle bli prester eller pastorer

Å måtte forlate noe for å kunne favne noe nytt

Flere midt-i-livet-studenter har også foretatt en kirkelig forflytning fra ulike frikirker eller bedehusforsamlinger til Den norske kirke. Det å bryte med egen kirkelig bakgrunn kan være befriende, men det kan også ha sine omkostninger. I en stor amerikansk studie, som har fulgt nyutdannede prester fra ulike kirkesamfunn i over 10 år, har forskerne fått del i mange historier om kamp og prøvelser. Ikke minst for kvinner i sammenhenger som praktiserer tjenestedeling og som har døra lukket for kvinners prestetjeneste, og andre som tilhører ulike minoriteter hva gjelder eksempelvis etnisk bakgrunn eller seksuell legning. Men for dem som velger å bryte med sin egen tradisjon, kan det å følge prestekallet innebære et oppbrudd fra det kjente (og kanskje kjære) hvor man ofte har opplevd tilhørighet, og hvor det har vært betydningsfulle rollemodeller.

Selv husker jeg hvor vondt det gjorde å bli dønn skuffet av en leder som hadde betydd mye for meg. Så lenge jeg drev med lovsang, forkynte (under en annens «hyrdeansvar») eller satt i styret, var det greit, og jeg ble sett og fikk oppmuntringer. Men da jeg fortalte at jeg hadde bestemt meg for å bli prest, fikk jeg en formaning og møtte siden en kald skulder. De mannlige teologistudentene ble derimot sett, oppmuntret og fikk være med i «pastorgruppa». Det koster å vise uenighet og å ta et oppgjør med forbilder og rollemodeller. Det koster å miste støtten fra- og ikke lenger bli sett av de åndelige autoritetene i et miljø. Det koster å måtte gi slipp på fortida for å kunne omfavne en ny fremtid.

Da jeg fortalte at jeg hadde bestemt meg for å bli prest, fikk jeg en formaning og møtte siden en kald skulder. De mannlige teologistudentene ble derimot sett, oppmuntret og fikk være med i «pastorgruppa»

Når prestekallet ikke er noen selvfølge

Da jeg intervjuet prester om deres spiritualitet i forbindelse med mitt doktoravhandlingsarbeid, slo det meg at det var en kjønnsforskjell når det gjaldt forholdet til prestekall og ordinasjon. Mennene jeg intervjuet fikk ofte prestekallet tidlig. Det ble oppmuntret og ikke problematisert. Ordinasjonen var en fin dag, men den hadde ikke samme eksistensielle betydning som jeg begynte å oppdage at den hadde for de kvinnelige informantene. Min fortolkning er at fordi det å bli prest ikke var noen selvfølge for kvinnene, betød kirkas kall, sendelse og velsignelse ekstra mye. Dermed ble ordinasjonen også noe å kunne hvile i. Det samme gjaldt kandidater som hadde teologiske standpunkt som i kontroversielle saker avvek fra kirkas offisielle teologi på det aktuelle tidspunktet. Da fikk også ordinasjonshandlingen og biskopens oppmuntring og velsignelse en spesiell betydning: Det er rom for deg i kirka!

Mange som har kommet inn i et studieløp for å bli prest gjennom bakdøra, og kanskje særlig noen av de kvinnelige studentene, har i årevis båret på et prestekall de kanskje ikke en gang var klar over at de hadde. Men nå vigsles de til en tjeneste kirka sårt trenger, og de er «rettelig kalt». De kan til og med gå ut gjennom hoveddøra.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt