Vekkelser og en livskraftig kirke

Hvilken rolle kan en vekkelse ha? Spørsmålet er aktualisert av Asbury og Vigeland. Noen spør: hvordan skal slike fenomener tolkes og hvilken betydning kan de ha? Noen svar får vi ved å se nærmere på det som ble en av de største og forunderligste vekkelsesfortellingene i nyere kirkehistorie.

Tidligere hadde Seymour måttet sitte på gangen da hvite predikanter talte

—  Terje Hegertun

Mellom stablekasser og sagmugg

Det er april. Året er 1906. Stedet er Azusa Street, en beskjeden lite veistubb i Los Angeles. I et falleferdig bedehus sitter en afroamerikansk predikant og vet ikke helt vet hva han skal gjøre. Han har nettopp ankommet byen og han bærer på noe han ikke helt vet hva er, en brann og en lengsel. For noen dager siden hadde fremmede tunger begynt å danse på leppene hans. Han kjenner både glede og frykt, men han vegrer seg for talerstoler og religiøs makt. Han er redd at Åndens due skal forlate dem. Så han gjemmer seg bak noen stablekasser som står midt i rommet, som et alter. Selv går han rundt og ber for de andre. Det er altså ingen scene i Azusa Street. Ingen skal være et hode høyere enn andre. Ingen får ta blikket vekk fra det Gud gjør. Alvoret er stort, men gleden er enda større.

Tidligere hadde han måttet sitte på gangen da hvite predikanter talte. Men for Gud er som kjent hudfarge ingen hindring. Snart opplever han sin egen pinsedag og skjønner at Apostlenes gjerninger er mer enn bare en fortelling om hvordan urkirken ble til.

Det som skjedde de tre neste årene, er blitt ikonisk for flere hundre millioner pinsekristne verden over. Og William Seymour var altså mannen som åpnet slusene for det som skulle bli det forrige århundrets mest forunderlige kristne fenomen. En ansiktsløs vekkelse var født og på kort tid fikk den fotfeste i om lag 50 land. Azusa ble et episenter for pinsebevegelsens eksplosjonsartede utbredelse og har siden fungert som hellig historie.

«Vi er alle like»

Midt i det som da var et dypt segregert amerikansk samfunn, hendte det underlige ting rundt Seymour. Sorte og hvite omfavnet hverandre i bønn. Kvinner fikk en naturlig plass i det lokale lederskapet. Unge og eldre tjente sammen. Miljøet hadde ingen respekt for de forskjeller som ellers skilte mennesker fra hverandre. «Rike og velutdannede var på linje med de fattige. Vi var alle like, for i Guds nærhet får ingen mennesker ta æren», var tonen som ble satt, ifølge forskeren Douglas J. Nelson. En annen kilde beskriver betagende hvordan «stolte og velkledde forkynnere» kommer til Azusa Street for å utforske forholdene: «Snart endres deres stolte blikk og erstattes av undring. De synker ned på det skitne gulvet, ber Gud tilgi dem og gjøre dem like mottakelige som små barn.»

I etasjen over var det innredet et rom hvor det hang et skilt over døren: «No talking above a whisper». Slik ble Seymour et forbilde for den litt stillferdige og upretensiøse utgaven av pinsevekkelsen i verden, ikke ulikt det som preget vekkelsesutbruddet i Asbury. Noen år senere, da øyenvitnet Frank Bartleman skulle forsøke å beskrive vekkelsen, skrev han: «The colour-line was washed away by the blood». Slik startet det. Som skatten i en sprukket krukke.

Seymour ble et forbilde for den litt stillferdige og upretensiøse utgaven av pinsevekkelsen i verden

—  Terje Hegertun

Mer enn emosjoner

La gå at vekkelsesfortellinger gjerne får et mytisk preg og at det ofte bare er harmoniserende fragmenter som blir fortalt. I Azusa Street ble imidlertid det som skjedde tidlig gjenstand for en tydelig fortolkning som etterlot seg noen markerte teologiske spor. Den engelsk-norske metodistlederen og senere pinseprofil, Thomas Ball Barratt, mente allerede i 1907 at det som hadde skjedd «kanskje var starten på verdensvekkelsen». I meldingsbladet Byposten skrev han at da ilden falt i Azusa, var det en profetisk hendelse som innvarslet en tidsepoke som ingen enkeltpersoner eller kirkesamfunn kunne tilskrives æren for, og som kom til å bli en velsignelse på tvers av alle kirkesamfunnsgrenser. Azusa bar bud om noe større.

Ikke uten grunn er det de ti første årene av denne vekkelseshistorien som i nyere tid har blitt gjenstand for størst interesse blant forskere og teologer. Mange har undret seg over at en så stormfull og annerledes vekkelse allerede fra starten av kunne romme så mange innsikter, ha så mange kloke pionerer og være svanger med så mange teologiske skatter.

Så vel Keswick-bevegelsen, Wales-vekkelsen og den amerikanske hellighetsbevegelsen med sine røtter i metodismen, kan sees på som ideologiske kildeutspring for frambruddet av den moderne pinsebevegelsen. Alle disse miljøene drømte om at Gud ville fornye de eksisterende kirkene. Azusa Street-vekkelsen oppfylte denne type forventninger og var i virkeligheten svaret på bønner mange kristne fra ulike kirker hadde bedt om. Den ble «den andre pinsedag» som skulle gjenopplive urkristen tro før Jesus hentet hjem sin kirke.

Denne tydelige teologiske tilnærmingen gjorde at Azusa fikk en paradigmatisk status. Innsiktene utfylte dermed det klasseteoretiske og psykologiske fokuset som hadde vært dominerende som forklaringsmodell hos andre forskere, for eksempel Nils Bloch-Hoell i hans standardverk om pinsebevegelsen som ble utgitt i 1956.

De første pinsevennene hadde ingen intensjoner om å danne en egen kirke, for kirkesamfunn var det nok av fra før

—  Terje Hegertun

Foran sin tid

Også andre teologiske idealer var framtredende. Allerede i den første utgaven av The Apostolic Faith, Azusa Streets eget meldingsblad, ble det formidlet tydelige visjoner som var økumeniske og i høy grad foran sin egen tid. De første pinsevennene hadde for eksempel ingen intensjoner om å danne en egen kirke, for kirkesamfunn var det nok av fra før, mente de. De første pinseprofilene hadde jo sin bakgrunn og trosidentitet fra andre kirker. Ikke overraskende mente den første nederlandske pinselederen, Gerit R. Polman, at hensikten med pinsebevegelsen ikke var å bygge opp ett kirkesamfunn, «men å bygge opp alle kirker». De første pinsevennene mente at de allerede tilhørte et større globalt trosfellesskap.

Og fordi Åndens gaver kan være allmenne, felleskristne erfaringer, var de unge pinsemiljøene i Skandinavia, England og Tyskland tydelige på at pinsevennene ikke måtte forestille seg å ha «eiendomsretten» til karismatikkens åndelige liv og kraft. Ånden tilhører alle kirker. Det innebærer at pinsebevegelsen med nødvendighet måtte definere seg i økumeniske kategorier. Det er et perspektiv som i dag har vunnet fram og er en toneangivende posisjon innenfor den brede pinsekarismatiske familien og langt inn i eldre kirker.

Men her kan man også skimte kirkekritikken: Den unge vekkelsen forestilte seg at når Ånden ble utgytt med kraft og gaver, var det for å etablere den enhet i Kristi kropp som dogmer og kirkelige bekjennelser ikke hadde maktet å fostre fram.

Seymour kalte en splittet kirke til å stå sammen på tvers av raseskiller, kjønn, klasser og språk. Slik kunne en vekkelse bli nyskapende.

—  Terje Hegertun

Enhetsidealene

Jeg har i min egen teologiske forskning konkludert med at vekkelsesutbruddet i Los Angeles ble tolket som en oppfyllelse av Jesu bønn om enhet mellom alle troens folk (Joh 17, 21-23). Anna Hall, en av de profilerte kvinnelige lederne i Azusa Street, skrev at «hvis denne vekkelsen står for noe, så er det enhet. Den ble reist opp som svar på Jesu egen bønn om de alle må være ett».

I sin nyttårshilsen til sine lesere i 1907 omtaler Seymour stemningen i møtene: «Den er preget av Åndens enhet. Gud tar ikke hensyn til det menneskelige – hudfarge, navn eller titler. Gud forener sitt folk og døper det i én Ånd for at det skal være én kropp». Videre skrev han: «Pinsevekkelsen er for stor til at den kan begrenses til én bevegelse. Den virker utenfor alle kirkelige grenser og drar de troende sammen ved hjelp av kjærlighetens bånd».

Etter få år tar pinseledere både i USA og i Europa initiativ til å arrangere en rekke økumeniske konferanser. Med vekslende hell forsøker de å bygge nettverk med andre kirkeledere, og de distribuerer en pamflett om «bønn for fred og enhet mellom kirkene», forteller kirkehistorikeren Mel Robeck. Seymours økumeniske visjoner prefigurerer temaer som på et senere tidspunkt kom til å karakterisere den økumeniske bevegelse, hevder en annen historiker, Dale T. Irvin. Det lokale fellesskapet i Azusa Street var både flernasjonalt, rasenøytralt og preget av kjønnsmessig likeverd. Seymour kalte en splittet kirke til å stå sammen på tvers av raseskiller, kjønn, klasser og språk. Slik kunne en vekkelse bli nyskapende.

Frihetsropet

Drømmen om forsoning, enhet og kjærlighet var viktigere «bevis» på Åndens fylde enn tungetalen, selv om også denne ga dem en opplevelse av enhet, ubundet av språklige barrierer som ellers skiller mennesker fra hverandre. Tungetalen ble frihetsropet som rommet en skjult protest mot ethvert forsøk på å definere, manipulere eller undertrykke. Blant rapportene fra Azusa Street Revival var at man gjennom tungetalen kunne høre «heavenly music» uten hjelp av verken forsangere, kor eller instrumenter. Slik ble det skapt en spiritualitet som i praksis tjente som et sakramentalt enhetstegn som kalte kirkene til verdensvid misjon og som ga frimodighet til å dele troen med naboen.

De skriftlige kildene er ellers dominert av vitnesbyrdene fra ulike deler av USA og fra en rekke andre land som kom i berøring av Azusa Street. Både menn og kvinner, unge og eldre, pastorer, prester og lekfolk omtaler de samme åndelige erfaringene, og innholdet samstemmer: Ånden er gitt for en bestemt hensikt: den utruster de troende til å leve som etterfølgere av Jesus og til å gi verden evangeliet.

Midt i sine svakheter og brister har denne vekkelsen formidlet innsikter om at det finnes en ny pinsedag for hver eneste kristen i alle generasjoner

—  Terje Hegertun

Et motsigelsens tegn

Azusa Street-vekkelsen ble likevel stående som et motsigelsens tegn i den pentekostale historien. Seymours visjon om at den skulle rydde ny mark og være en profetrøst og fremme en fargeblind enhet mellom kristne, rakk ikke å bli realisert annet enn som en økumenisk drøm. Miljøet var sårbart og snart ble fellesskapet splittet langs dogmatiske og rasemessige linjer. Øyenvitnet Frank Bartleman er dramatisk i sin omtale av det som skjedde etter at de bevegede årene i Azusa Street var over: «Du vakre pinsevekkelse, så full av forventninger og løfter om at Gud ville komme og døpe oss i ånd og kraft. Nå ligger du med brukket rygg i mangel på kjærlighet».

Men dypt der inne i pinsevennenes hjerter lever nok fremdeles drømmen om at Azusa var vekkelsen som skulle restaurere kirkene etter apostolisk mønster. Og det gikk bedre enn det Bartleman fryktet: Tonen fra Azusa og Seymours visjoner er i dag en levende ressurs i pentekostal og økumenisk teologi verden over. Midt i sine svakheter og brister har denne vekkelsen formidlet innsikter om at det finnes en ny pinsedag for hver eneste kristen i alle generasjoner, at tilbedelse og tro kan skape en bærekraftig spiritualitet, at både kvinner og menn er kalt til tjeneste på like fot, at kirken dypest sett er én og at den ikke må glemme sitt diakonale og misjonale ansvar. Slik skapte vekkelsen varige frukter.

I dag har det som den gang hendte vokst til å bli en livskraftig og verdensvid kirke. Mye takket være de første lederne som formidlet modne og nyskapende signaler om hva dette egentlig handlet om. De visste de at alle vekkelser brenner ut etter en tid og at de lett kan bli historien om de tre M-er: budskapet (Message) blir til en bevegelse (Movement) som til slutt forsteines (Monument).

En vekkelse kan ha flere ansikter og den skaper ulike fortellinger

—  Terje Hegertun

Vekkelsens mange ansikter

Men en vekkelse kan ha flere ansikter og den skaper ulike fortellinger. Den kan fornye det etablerte. Den kan bære i seg kimen til nye teologiske innsikter. Den kan gjenopplive og refokusere. Og den kan være starten på det som etter hvert blir en ny kirke. Azusa Street var vekkelsesbålet som hadde begrenset varighet. Men fruktene ble tusenvis av nye lokale kirkefellesskap som i dag bærer flammen videre. Og mer enn det: den grunnleggende visjonen fra Azusa har for lengst blitt til virkelighet. Pinsevekkelsen er nå langt større enn pinsebevegelsen. Det er mange flere «venner av pinsen» i verdens kirker enn det er pinsevenner.

Av og til har jeg undret meg på hva Seymour – denne stillfarne, afroamerikanske hellighetsforkynneren – ville ha tenkt om han hadde sett hva vekkelsen skapte, der han lå i bønn mellom sagmugg og støv i Azusa Street nr. 312, ved foten av Beverly Hills.

Guds veier er og forblir uransakelige.