«Det er umulig å dikte opp et barn med leukemi for å skaffe seg et sugerør ned i statskassa»

Rettighetene vi har i velferdssamfunnet får vi i kraft av å være født.

Jonas Gahr Støre hadde satt seg ned i en brun skinnstol i statsministerboligen. Bak ham sto et juletre med rød pynt og en bokhylle fylt med bøker så generiske at de bare kunne vært anskaffet gjennom et offentlig innkjøpskontor. Det var nyttårsaften, og statsministeren skulle tale til folket.

Han sa:

«Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen.

Når vi jobber.

Når vi hjelper noen rundt oss.

Når vi tar på alvor en grunnfestet norsk verdi om å gjøre din plikt og kreve din rett, i den rekkefølgen.»

Den grunnfestede norske verdien om å gjøre sin plikt og kreve sin rett har vi fra Einar Gerhardsen, landsfaderen som var statsminister i 17 år etter krigen. Den gang handlet det om å gjenreise landet, og det var avgjørende at alle bar sin del av byrden. Velferdssamfunnet innebar ikke bare rettigheter, men også plikter. Man skal følge lover og regler. Man skal betale skatt av det man tjener. Man skal arbeide såfremt man kan. Og man skal ta vare på menneskene rundt seg etter beste evne.

Tillegg i mottoet

Dette er vel noe av det minst kontroversielle man kan mene i Norge. Likevel var det et eller annet som skurret for meg da jeg hørte Støres nyttårstale. Først forsto jeg ikke helt hva det var, men etter hvert gikk det opp for meg at statsministeren nesten umerkelig hadde føyd til et lite tillegg etter Gerhardsens berømte motto fra gjenreisningen.

Støre sa nemlig ikke bare: «Gjør din plikt, krev din rett». Han sa: «Gjør din plikt, krev din rett, i den rekkefølgen». For statsministeren var det så viktig å understreke at plikten kom før retten, at han måtte gjenta det. Det holdt ikke bare å si «gjør din plikt» før «krev din rett», slik også Gerhardsen sa i sin tid. Nei, statsministeren måtte også se dypt inn i kamera og understreke at her var det rekkefølgebestemmelser.

Da jeg på Facebook kort tid etter påpekte denne lille justeringen av Gerhardsens slagord, var det flere som mente jeg dreiv med flisespikkeri. Og det hadde de for så vidt helt rett i. Derfor slo jeg det hele fra meg, og tenkte ikke mer på den saken. Men for et par uker siden dukket det opp en historie som fikk meg til å tenke på Støres nyttårstale på ny.

29. mai dro Anita Idsal Øvsteland med sin fire år gamle datter Mie Sofie til legevakten i Stavanger. Mie Sofie hadde vondt i kneet, og mora tenkte at hun trengte antibiotika. Dessverre sto det langt verre til enn som så. Mie Sofie hadde fått leukemi. I hui og hast ble mor og datter flydd til Haukeland sykehus i Bergen. Der har Anita og Mie Sofie vært siden. Prognosene er heldigvis gode, men kreftbehandling tar lang tid og det er ingen dans på roser. Sykehuset har gitt den lille familien et tidsperspektiv på to år før de kan regne med at Mie Sofie er frisk igjen. I hele denne perioden trenger hun å ha mora si på fulltid.

Det var flere som mente jeg dreiv med flisespikkeri. Og det hadde de for så vidt helt rett i

—  Mímir Kristjánsson

Det er ikke forbudt å være syk

Anita Idsal Øvsteland har opplevd det verste marerittet en mor kan tenke seg. Men en ulykke kommer sjelden alene. De siste årene har Anita nemlig gått på arbeidsavklaringspenger (AAP). Arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse som har som formål å avklare syke mennesker enten til trygd eller arbeid. Vi har AAP fordi vi ikke vil sende folk direkte til uføretrygd, men heller bruke noen år på å prøve å få dem tilbake i jobb.

Det er fremdeles ikke forbudt å være syk i Norge. Derfor er det heller ikke kriminelt å gå på arbeidsavklaringspenger. Likevel er ytelsen blant de aller dårligste vi har i velferdsstaten. AAP-mottakere har for eksempel såkalt aktivitetsplikt. Det vil si at de må bevise for Nav at de enten er i aktiv behandling eller går på arbeidsretta tiltak. Dette skjer i form av meldekort, som må leveres annenhver uke. Glemmer man å levere meldekortet, taper man penger.

AAP-ordningen har dessuten vært under betydelig politisk press fra høyre. Erna Solberg innførte som statsminister en rekke drakoniske kutt i arbeidsavklaringspengene, blant dem innføringen av et karensår og et betydelig kutt i ytelsene til unge AAP-mottakene. Den store mengden stress og byråkrati som alt dette medfører, har bidratt til at mange som var syke fra før bare blir sykere av å gå på arbeidsavklaringspenger.

Men det gjelder ikke for Anita. Etter flere år på AAP var hun nemlig blitt frisk nok til å søke full jobb på ny. De planene gikk imidlertid i vasken da Mie Sofie ble diagnostisert med akutt leukemi. Å ta vare på et alvorlig sykt barn er en fulltidsjobb i seg selv, og vel så det.

Det er fremdeles ikke forbudt å være syk i Norge. Derfor er det heller ikke kriminelt å gå på arbeidsavklaringspenger

—  Mímir Kristjánsson

Har ikke rett på pleiepenger

Hva slags hjelp kan den norske velferdsstaten gi Anita Idsal Øvsteland? Liten eller ingen, viser det seg. Vanligvis vil folk i hennes situasjon ha rett på pleiepenger. Pleiepenger er en ytelse som skal sikre at foreldre med alvorlig syke barn får penger til å være borte fra jobben for å ta seg av ungene sine. I likhet med en rekke andre trygder kom pleiepengeordningen under angrep fra Erna Solberg. Etter en lang kamp ble imidlertid ordningen reddet, og den har i dag for eksempel ikke noen tidsbegrensning. Det er i grunnen bare sunn fornuft: Du skal få penger til å ta deg av barnet ditt helt fram til det blir friskt.

Men denne delen av velferdsstaten gjelder ikke for Mie Sofies mor. Siden arbeidsavklaringspenger ikke forutsetter at man har vært i arbeid før man ble syk, så gir AAP heller ikke rett på pleiepenger. Hadde Anita vært på ytelsen dagpenger i stedet, hadde alt vært annerledes. Men det var hun altså ikke. Statssekretær Thomas Norvoll (Ap) forklarer til Dagsavisen: «Det å betale skatt er ikke nødvendigvis det som utløser en rett til ytelser fra velferdsstaten. Det er yrkesaktivitet pleiepenger er knyttet til. AAP er en ytelse som ikke er beregnet ut fra tidligere arbeidsaktivitet, det vil si at du kan få AAP selv om du aldri noen gang har vært i arbeid. Det er bare inntektserstatningsordninger, som dagpenger eller sykepenger, som gir rett på pleiepenger.»

Elendigheten stopper dessverre heller ikke her. Fordi det er vanskelig å oppfylle aktivitetskravene i AAP samtidig som man pleier en kreftsyk datter på heltid, vil sannsynligvis Anita også miste denne ytelsen. Med andre ord blir hun stående igjen uten noen form for inntekt de neste to årene. Samtidig skal hun altså hjelpe Mie Sofie til å bli frisk fra blodkreft. Hvordan velferdsstaten ser for seg at dette skal foregå, er ærlig talt ikke godt å si.

Kanskje er det urettferdig å knytte denne historien opp til Støres nyttårstale. Men det ligger likevel noe her.

Det er først etter at man har gjort sin plikt, det vil si hatt arbeidsinntekt etter Folketrygdlovens paragraf 9-2, at man får kreve sin rett til å pleie sitt syke barn

—  Mímir Kristjánsson

En rekke meningsløse plikter

Anita Idsdal Øvsteland er en av dem som de siste årene ikke har gjort sin plikt. Hun har i stedet vært syk, og gått på arbeidsavklaringspenger. Siden staten ikke kan være sikker på at hun hadde arbeidsinntekt før dette, har hun heller ikke opptjent seg retten til pleiepenger. Rekkefølgekravet i denne ytelsen er nemlig akkurat slik statsministeren beskrev det på nyttårsaften. Det er først etter at man har gjort sin plikt, det vil si hatt arbeidsinntekt etter Folketrygdlovens paragraf 9-2, at man får kreve sin rett til å pleie sitt syke barn. Det skjer i den rekkefølgen.

De fleste, sikkert også i Arbeiderpartiet, vil være enige i at Anita har blitt utsatt for en grov urettferdighet når hun nå ikke får penger for å ta seg av sin kreftsyke datter. Slik er det ofte når tåredryppende historier fra Nav-systemet eller helsevesenet når mediene. Men dette er ikke tilfeldig. Det som har skjedd med Anita er i tråd med de prinsippene vi med viten og vilje har lagt til grunn for den moderne velferdsstaten, der vi er så redde for at folk skal ta seg til rette at vi har innført en rekke meningsløse plikter som forutsetning for å motta helserelaterte ytelser.

Hvis man tenker seg om, finnes det null prosent sjanse for svinn i pleiepengeordningen. Det er umulig å dikte opp et barn med leukemi for å skaffe seg et sugerør ned i statskassa (særlig lukrativt er det uansett ikke). Likevel har vi altså laget en ordning med strenge krav for å kvalifisere, der begrepet opptjening står sentralt.

De fleste vil synes det er surrealistisk om man skal bli avkrevd noen form for plikt overfor samfunnet før man kan få ytringsfrihet eller stemmerett

—  Mímir Kristjánsson

Har rettigheter i kraft av å være til

Hele ideen om at man må tjene seg opp retten til å ta seg av sitt alvorlig syke barn, er absurd. Ikke minst fordi det først og fremst går ut over barnet, som umulig kan lastes for å ikke ha hatt arbeidsinntekt siste fire uker, all den tid hun bare er fire år. Eksempelet Anita Idsal Øvsteland viser oss derfor med stor tydelighet hvor det ikke alltid kan være «gjør din plikt, krev din rett» i den rekkefølgen. Ofte må det faktisk være motsatt, at man krever sin rett før man får gjort sin plikt. Eller, for å være mer presis, ofte må det faktisk være slik at man krever sin rett uten å kunne gjøre sin plikt i det hele tatt.

Menneskerettigheter får vi i kraft av å være født som mennesker. De fleste vil synes det er surrealistisk om man skal bli avkrevd noen form for plikt overfor samfunnet før man kan få ytringsfrihet eller stemmerett. Men vi har også en rekke velferdsrettigheter bare i egenskap av å være til. Uten å ha gjort noe som helst samfunnsnyttig får vi tilgang til både skolegang, helsehjelp og en lang rekke minsteytelser gjennom Nav.

Dette er vi nordmenn med rette også veldig stolte av. Vi ler av et helsevesen som det amerikanske, der ambulansen lar være å plukke opp mennesker som har fått hjerteinfarkt hvis det viser seg at de ikke har opptjent retten til sykehusopphold gjennom en jobb med helseforsikring.

Men kanskje bør vi ikke le så høyt lenger. For også i vår egen velferdsstat er de grunnleggende rettighetene under press. Gjennom en årrekke har minsteytelsene i pensjon, uføretrygd og arbeidsavklaringspenger sakket kraftig akterut. I dag befinner de seg alle sammen langt under fattigdomsgrensa. For å få en pensjon eller trygd det går an å leve av, kreves det opptjening i form av et visst antall år med godt lønnet arbeid. Hvis man ikke klarer disse årene, får man nesten ha det så godt. Samtidig ser vi en eksplosjon i private helseforsikringer. Stadig flere av oss er ikke lenger trygge på den grunnleggende retten til god helsehjelp vi er født med. I stedet løser vi en inngangsbillett hos private tilbud ved siden av. De som kan kjøpe seg nye rettigheter på denne måten har kanskje ikke gjort flere plikter enn andre. Men de har penger til å betale for seg, og i vårt kapitalistiske samfunn er det jo størrelsen på lommeboka, ikke tyngden i arbeidet, som til syvende og sist blir avgjørende for hvilke rettigheter du får.

«Gjør din plikt, krev din rett» er et vakkert slagord. Men det kan ikke alltid være i den rekkefølgen som statsministeren ber om. Det skal ikke kreve opptjeningstid å leve et verdig liv på jorda.