Hans Eskil Vigdel møter The Send med ganske voldsom kritikk i en kronikk publisert i Vårt Land. Jeg synes hans stemme er viktig. Men jeg vil gjerne komme med et tilsvar:
Jeg er helt enig med Vigdel i at livet er sammensatt og komplisert. Det er jeg sikker på at alle de førti menighets- og misjonslederne som sto bak dette arrangementet også kan skrive under på. Det er nettopp derfor en god del av ungdommene iblant oss kan trenge The Send. Livet og hverdagen er ofte barsk, både for de som tror og de som tviler. Men det er ikke for mye tro som truer ungdommene i deres hverdag.
Der blir de tvert imot tutet ørene fulle både fra lærere og elever om at de har all grunn til å tvile på Jesus. De presses lenger og lenger inn i hjørnet av klasserommet. Og holdes utenfor russegrupper. Jo visst er ungdommenes liv sammensatt og komplisert, og de skal møte en urolig fremtid, både med og uten Jesus! Å fortelle dem det er å slå inn åpne dører. På The Send fikk de høre om en virkelighet og en fortelling som er større, men ikke enklere.
De norske var mer nyanserte
Jeg ville at Vigdel skulle være der – og jeg vil at han skal fortsette å uttrykke sin mening. Derfor er det også helt på sin plass at han brukte sin årvåkne tilstedeværelse til å notere seg det som skar ut i kategoriske, ja kanskje noe demagogiske vendinger fra talerstolen, særlig fra noen av de engelsktalende røstene. De eksemplene han viser til var ikke blant mine høydepunkter på The Send heller. Min opplevelse var at flere av de norske bidragsyterne hadde en mer lavmælt, nyansert måte å snakke på, og at troen og tjenesten skal få komme til uttrykk på ulike måter.
Jeg mener også at mye har skjedd fra i fjor til i år, blant annet på grunn av Vigdels og andres viktige korreksjon. Den norske utgaven av «The Send»-bevegelsen er blitt mer balansert i forkynnelse og uttrykksform enn de utenlandske versjonene. Så er vi nok grunnleggende uenige om stormønstringers betydning for ungdommer, og hvilken plass slike kan ha i en trosvandring.
De eksemplene Vigdel viser til var ikke blant mine høydepunkter på The Send heller
Vigdel blir lukket og kategorisk
Hans Eskil Vigdels kronikk hadde vunnet seg på å ikke selv gå i den samme fella som de talerne han siterte. Mot slutten presenterer han et knippe lukkede og kategoriske utsagn: (...)”et helt mangfold av ungdommer samles for å høre ett budskap, ett kall, og én måte å gjøre det på.»
Jeg opplevde tvert imot at det vi ble presentert for sist lørdag ikke var ett ensidig budskap, ikke bare en måte å kjenne på ett kall på, og ikke bare en måte å utføre oppdaget på, men mange! Her var det nåde og tilgivelse, og kall til radikal etterfølgelse. Det var like viktig å leve ut det mangfoldige kallet i det lokale sivilsamfunnet som i det tette kristne fellesskapet. Å gå «all in» kunne spenne fra å bry seg om nabolaget til å reise ut i den store verden, i fotsporene til norske misjonærer før oss. Mulighetene var da virkelig der for å se seg selv på mange slags arenaer.
The Send er ikke svaret for alle. Men for noen har det kommet et nytt håp og en tydeligere retning i livet
Kan skape varig og sunn endring
Vigdel skriver også at historien har vist at massemønstringer aldri har skapt varig og sunn endring i livet til de som deltok. Ja, om jeg skulle være den eneste i kirkehistorien, så hører i alle fall jeg til blant dem som med stor sikkerhet er blitt varig og sunt forandret av min deltakelse på store leirer og konferanser. Men jeg vet at jeg ikke er alene.
Ikke alle våre eldre menighetsungdommer dro på The Send. Det var ikke deres «cup of tea». En del av dem som var der tok seg lengre pauser enn andre, for det kunne bli mye sang og snakk.
The Send er ikke svaret for alle. Men for noen har det kommet et nytt håp og en tydeligere retning i livet. Jeg har fått være med og ringe til mange av deltakerne i etterkant. Flere hundre har respondert og ønsker å vite mer om tro og tjeneste. Det gjør meg ydmyk og forventningsfull.
[ Kirkegjengere i kø for å høre gudstjeneste ledet av chatbot ]
