Et pilegrimstog av troende

Søndag 4. juni var det avskjedsgudstjeneste for biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes i Bodø domkirke. Vårt Land trykker biskopens avskjedspreken.

Dette drøye siste året vært et veldig annerledes år for meg. For litt over ett år siden fikk jeg kreft, denne sykdommen som kan ha så store konsekvenser for livet. Jeg trodde likevel hele tiden at jeg skulle klare å komme tilbake i arbeid igjen, men selv om jeg nå er erklært sykdomsfri går jeg fortsatt på en behandling som tar energi og krefter fra meg.

For å være biskop må du ha nettopp krefter og energi, og derfor tror jeg det er rett at noen andre tar over nå. Så døde også mannen min ganske brått for litt over tre måneder siden, og enda én av pilarene i livet mitt var blitt borte.

Hva er det som holder i livet?

Gjennom alt dette som har skjedd har jeg ofte tenkt: «Hva er det som holder i livet?» Hva er det som gjør at en kan møte tunge slag og enda leve videre? I min prestetjeneste har jeg opplevd å se mange mennesker tåle meget store utfordringer.

Denne gangen gjaldt det ikke bare andre, men meg selv. Hva er det som holder når sykdommen kommer, når arbeidskreftene blir borte, og ikke minst hva er det som holder når døden blir så nær at du kan ta på den?

Da jeg satt ved dødsleiet til mannen min kunne jeg ikke se mye himmel

Da jeg satt ved dødsleiet til mannen min kunne jeg ikke se mye himmel, jeg klarte ikke annet enn å være i øyeblikket der og da – leve i det som hendte rett foran øynene mine. Gud var ikke borte, men det var det helt nære som skjedde som opptok tanke og sinn.

Slik har det også vært med sykdommen. Jeg har ikke klart å tenke på noe annet enn å prøve å finne det som er bra i hverdagen, og tenke at det er nok. Noen ganger har jeg klart å be, men ikke ofte. Noen ganger har jeg orket å gå til gudstjeneste, men ikke alltid har tankene klart å ta imot de ordene gudstjenesten møter meg med. Men det har vært mange mennesker der, mennesker som har vist meg hva kjærlighet er.

Hva er det da som holder?

Troen og kjærligheten

For å svare på det vil jeg ta dere litt tilbake i tid. Treenighetssøndag for 39 år siden ble jeg ordinert til prest. Da fikk jeg kirkens kall til å være i tjeneste for Gud. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men jeg visste at dette var noe større enn meg. Noen år tidligere var jeg blitt døpt. Det skjedde da jeg var 16 år i den menigheten mine foreldre tilhørte. Disse to hendelsene ga meg en ramme for mitt liv. Jeg hadde sagt ja til noe, men det var mye mer Gud som hadde sagt ja til meg og mitt liv.

Under sykdommen opplevde jeg at dette holdt. Ikke fordi jeg trodde noe sterkere, eller kunne utrette noe, men fordi jeg kjente at rammen om mitt liv var den kristne tro, ritualene, dåpen, nattverden og bibelfortellingene jeg har hørt siden jeg var barn. Det å tilhøre det store fellesskapet kirken.

Jeg er ikke troende fordi jeg tror, men fordi jeg er tatt inn i noe som er større enn meg, større enn hva jeg mener, større enn hva jeg forstår – ikke minst det. Det som holder er en kroppslig visshet om at troen er rommet jeg lever i. Og det som holder er medmennesker som gir av sin kjærlighet. Noen ganger var det nettopp disse menneskene som uten å vite det viste meg Gud. Gud som er kjærlighet. For meg ble dette befriende, og det gir hvile. Da jeg satt i dødens rom, kom det en tanke inn i hodet mitt: «Kjærligheten tar aldri slutt». Det er jo et av versene fra 1. Korinterbrev.

Jeg kunne ikke se Gud, det var bare død og pust som ebbet ut, og lite å håpe på. Men kjærligheten var der, først og fremst manifestert gjennom mennesker. Det ble veldig klart for meg at Guds kjærlighet nettopp kommer gjennom mennesker. Slik jeg også har opplevd når mennesker over hele landet har bedt for meg i sykdomsperioden. Men hvorfor tolker jeg kjærligheten som strømmer mellom mennesker som Guds kjærlighet? Hvorfor begynte jeg å tenke på 1. Korinterbrev 13? Slik kjærlighet kan jo oppleves selv om vi ikke tror på Gud?

[ Avskjed for Jusnes: – Ein folkekyrkjebiskop med stor F ]

Dåpens gave

Jeg tolker livet mitt inn i kjærlighetens og troens ramme fordi noen har lært meg om Gud og gitt meg nøklene til å se mitt liv slik. Da er vi der hvor dagens prekentekst har noe med alt jeg hittil har sagt å gjøre. Jesus kaller disiplene til å døpe og å lære alt han har sagt dem. I teksten fra Det gamle testamentet ble vi sågar oppfordret til å gjenta, igjen og igjen, ordene om Gud.

I kroppen sitter en kognitiv hukommelse som kan bryte gjennom når livets store utfordringer setter inn. Derfor er det så nødvendig å gi mennesker kunnskap og opplevelser med Gud som gir en slik kognitiv hukommelse. I trosopplæringen kalles dette å lære livstolkning. Jeg har virkelig opplevd på kroppen hvor viktig dette er, og for kirken fremover må det være en av de prioriterte oppgaver: å gi opplevelser og kunnskap sånn at det å leve i troens rom blir virkeligheten i hverdagen. For troen må holde i hverdagen hvis den skal være bærekraftig.

Jeg vet ikke om vi forstår rekkevidden av dåpens likeverdsbudskap. For det er absolutt altomfattende

Jeg er heldig, jeg har vært prest i så mange år. Studert teologi og hatt rikelig anledning til å være nær kildene for tro. Men kildene for tro er egentlig veldig enkle. De er en aftenbønn om kvelden, de er bibelfortellinger som videreformidles, de er gudstjenestefellesskapet, om det nå erfares ofte eller sjelden, det er opplevelser som sier: Her i kirken, her hos Gud hører jeg til, uansett hvordan livet mitt ellers er.

Og når vi døper, slik Jesus i dagens tekst sier disiplene skal gjøre, og som alle kristne kirkesamfunn fortsatt gjør. Når vi døper til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, da skjer dette vidunderlige igjen og igjen: Den som døpes er aldri mer alene i verden, hun eller han eller hen tilhører den store flokken av mennesker gjennom alle tider som vet at livet kan tolkes med Gud og Guds kjærlighet som ramme.

Og derfor er dette noe av det viktigste kirken alltid har gjort, og kirken fortsatt må gjøre: Døpe til dette guddommelige fellesskapet. Jeg vil si litt om hva dåpen gir oss: likeverd, livskall, troens rom og fellesskap.

Dåpens likeverdsbudskap

Jeg vet ikke om vi forstår rekkevidden av dåpens likeverdsbudskap. For det er absolutt altomfattende. Når et menneske døpes spørres det ikke etter kjønn, funksjonsnivå, rase, klasse eller stand. Dåpens gave gis på lik måte og i likt mål til alle. Dåpen er et gedigent likverdsbudskap. Og jeg er takknemlig fordi jeg i min tid som prest og biskop har fått se at kirken har endret seg, og kommet nærmere evangeliet nettopp ved at menneskers likeverd har fått nye kår.

Jeg er takknemlig fordi Gud bevarte en kirke som diskriminerte, og at Gud på tross av menneskers uforstand har latt sin Ånd uopphørlig legge nye tolkninger, kjærlighetens og rettferdighetens tolkninger, inn i mennesker som står i kamp mot all diskriminering og undertrykking. Da kvinner fikk rettigheter i samfunnet på lik fot med menn, og da kvinner i vår kirke, takk og lov for den, kunne bli både prest og biskop. Når de som definerer seg som LHBTQere nå endelig har fått et kirkens rom som åpner seg mer og mer, når undertrykkelsen av samene blir løftet opp i dagen og nå gjennom Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid ikke lenger er noe vi kan late som ikke har skjedd, eller når funksjonshemmede får sin rettmessige plass i alle fellesskap; ja da er alt dette Den hellige Ånd som etter pinsedag på ny og på ny lærer oss å tolke tro og liv og teologi og gamle skrifter med Guds kjærlighets og Guds rettferdighets øyne.

Den svenske biskopen Eva Brunne hadde et vidunderlig valgspråk hentet fra Jakobs brev: «Gjör inte skilnad på människor.» Ja det står faktisk der at vi ikke kan tro på Gud og samtidig gjøre forskjell på folk. Nå er det på tide at kirken lever det ut fullt og helt, for det er evangeliets klare tale.

[ Berit Aalborg: «De utdannede barna av lekmannsbevegelsen, er nærmest et symbol på selve forfallet» ]

En verdensbevegelse for det gode

For det andre, når vi blir døpt settes vi inn i tjenesten og kampen for nettopp Guds kjærlighet og rettferdighet. Vi får et kall i livet.

Når de krevende dagene kommer, og de kommer for oss alle, er det vanskelig å se noen mening. Og særlig i et samfunn som vårt, hvor individuell lykke og fremgang er så viktig kan meningsløsheten bli stor når lykken og fremgangen blir borte. Det er her jeg tror vi som kristen kirke har et stort og viktig budskap fortsatt. Vi lever ikke bare som enkeltindivider som skal makte alt i livet, gjennom dåpen står vi i en dyp, dyp sammenheng med Gud, med det som var før oss og det som kommer etter oss. Og vi står i en dyp sammenheng med skaperverket og alle andre mennesker. Vi har rett og slett fått et livsprosjekt: Kjærlighet og rettferdighet. Ikke som store oppgaver, men som en tolkningsnøkkel for hele vårt liv.

En liten stund er livet og oppgaven min, så tar nye mennesker over. For slik er den kirken vi får tilhøre. Den opphører aldri

Og dette er en oppgave for hver enkelt, men enda mer som et fellesskap. Sammen med kristne over hele verden er vi med i en verdensbevegelse for det gode. Det er bra for menneskeslektens fremtid på jord, der er bra for vern av jorda, havet, dyrene og plantene, men det er også en trøst når det personlige livet røyner på: å være del av noe større.

Et pilegrimstog av troende

Nå lever vi i en tid hvor mye er i endring når det gjelder tro og livstolkning. Det betyr ikke at menneskers behov for den guddommelige sammenheng i livet er mindre. Det utfordrer oss tvert imot til å være like modige som Jesus var i å leve etter altomfattende kjærlighet og rettferdighet. Det trenger vi for vårt personlige liv, men det trenger også vårt fellesskap fra alt som lever. Intet mindre er vårt kall.

Dette livet som døpt menneske er underlig. Vi lever helt vanlige liv, hverdagene våre er livet vårt, vi gjør de prosaiske tingene, tiden går og oppgavene kommer til oss på ulike måter. Samtidig er dette også gudslivet.

Jeg ville ikke kunne tro på Gud hvis det ikke var slik. For det er i hverdagene vi lever og rører oss og er til, og det er der kjærligheten fra Gud aldri tar slutt. Vi må bare lære å tolke livet slik at vi ser hvilken rikdom vi er overgitt.

Og så til slutt: Dette året har jeg opplevd at alle ting har en ende, men jeg har også opplevd at mitt liv og min tjeneste er ledd i en rekke. Noen gikk foran oss, noen kommer etter, vi er et pilegrimstog av troende mennesker gjennom alle tider og alle land og under ulike kår.

En liten stund er livet og oppgaven min, så tar nye mennesker over. For slik er den kirken vi får tilhøre. Den opphører aldri. Jesus sa det jo selv: Han er med oss inntil verdens ende. Og det er han som viser oss den kjærlighet som aldri tar slutt.

[ Rune Larsen: – Kan ikke styre livet mitt etter hva andre tenker om meg ]