Verdidebatt

Vi kan lære av ukrainerne

KRIG: Det som har overrasket meg mest under mine opphold i Ukraina er ikke barna som er dypt preget av krigen, men de som klarer seg noenlunde bra.

Som grunnlegger av en bistandsorganisasjon har jeg flere tiårs erfaring med å arbeide med barn i krig. Det siste året har jeg tilbragt betydelig tid i Ukraina. Å se ødeleggelsene fra krigen på nært hold har overgått min verste frykt.

Kanskje er det fordi når man lar fingrene gli over kulehullene i de ruinerte bygningene, oppdager en forlatt teddybjørn i gjørma, kjenner lukten av fuktige filler og tøy som er blitt igjen, hører eksplosjonene i det fjerne, eller ser sultne hunder som leter etter mat i ruinene - da opplever man krigen på en dypt sanselig måte.

Oddny Gumaer, grunnlegger av bistandsorganisasjonen Novi

Vi vandret gjennom landsbyer som en gang var pulserende samfunn med skoler, butikker og et levende næringsliv. Naboene pleide å snakke med hverandre over hekken, og barna lekte trygt i gatene. Nå var alt stille. Det eneste tegnet til liv var de forlatte hundene og tulipanene. Aldri kommer jeg til å glemme tulipanene. De symboliserte standhaftighet og sivil ulydighet på en måte som rørte meg dypt.

Det som har blitt gjort mot hjem, bygninger og infrastruktur er fryktelig å se. Det som har blitt gjort mot mennesker kan ikke beskrives. Det finnes ingen ord sterke nok til å skildre terroren. Har menneskers ondskap ingen grenser, undrer jeg.

Barn i krig

Barn endrer seg. De slutter å snakke. De tisser på seg på natten. De blir aggressive eller innesluttet. Det er dette man forventer når barn lever i konflikt. Stress, traumer og andre lidelser som kommer med den konstante frykten og usikkerheten. Jeg traff noen av disse barna. De fleste var i områdene som har vært okkupert eller er under jevnlige angrep fra Russland.

Det som har overrasket meg mest er ikke barna som er dypt preget av krigen, men de som klarer seg noenlunde bra. I de forskjellige landsbyer og byer jeg har vært har jeg lekt med barn som ler, tuller og som virker som helt normale barn. De er tilsynelatende tillitsfulle, trygge og oppfinnsomme. Når jeg spør dem eller foreldrene deres om krigen, svarer de at de ikke tenker så mye på det. Dette kan selvfølgelig være fordi de fortrenger frykten og sorgen. Men når jeg har lekt med dem eller observert dem sammen med hverandre virker tryggheten deres ekte. Hvordan er det mulig?

De kan ikke stoppe krigen, missilene og bombene. Men de kan gjøre noe med sin egen situasjon

Kirkens rolle

Jeg har langt fra hele forklaringen, men jeg la merke til en del ting jeg synes er oppsiktsvekkende. I de fleste landsbyene vi besøkte var kirken et naturlig samlingspunkt. Disse lokale menighetene var mye mer enn et møte med salmesang og preken hver søndag. Nei, det er mennesker som kommer sammen flere ganger i uken, lager mat som de spiser i fellesskap eller deler ut til de i byen som er sultne. Noen har gjort kirkerommet om til en bruktbutikk der folk kan komme og hente klær. De har samlinger for barn så de kan leke og være sammen med andre barn og trygge voksne. De sier at de kjenner seg roligere når de har andre de kan be, være og gjøre noe meningsfylt sammen med.

Det er inspirerende å se hvordan kirken går utover å være et religiøst samlingspunkt, og blir en kraft for positiv endring i samfunnet. Disse fellesskapene demonstrerer viktigheten av å ta vare på hverandre og å utøve medmenneskelighet gjennom handlinger som fremmer samhold og hjelper de som trenger det mest. Det er gjennom disse innsatsene at kirken kan bidra til å skape en følelse av ro, tilhørighet og meningsfylt samhandling for mennesker som søker etter trygghet og fellesskap.

«Siden krigen startet har det gått opp for oss hva som er viktig her i livet», svarte noen. Andre sa: «Barna har vært mye redde, men vi har sett at det er våre holdninger som påvirker dem mest. Om vi framstår trygge, blir de også trygge.»

Videre fortalte de at engasjementet i menighetens aktiviteter gjorde krigen lettere å leve med. Å holde på med noe meningsfylt, være sammen med andre og ikke sitte alene med all frykten og frustrasjonen hjalp dem.

Vi kan lære av dem

Dette er visdom. De har forstått noe som er så fundamentalt. De kan ikke stoppe krigen, missilene og bombene. Men de kan gjøre noe med sin egen situasjon. Blir man sittende stille i smerten og tapet, blir krigen en mye større byrde. Klarer man derimot å engasjere seg med andre, le på tross av tragedien, hjelpe andre, sitte stille og fokusere tankene på noe større enn seg selv, er sjansen for å komme styrket ut av krigen høy.

Jeg er full av beundring for menneskene jeg har truffet som klarer dette. Det krever stort mot. Vi kan lære av deres valg, også her hjemme. Man skal ikke undervurdere viktigheten av tilhørighet, fellesskap og engasjement for andre. Dette er sant i krig og i fred.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt