Vi kan lære av ukrainerne

Som grunnlegger av en bistandsorganisasjon har jeg flere tiårs erfaring med å arbeide med barn i krig. Det siste året har jeg tilbragt betydelig tid i Ukraina. Å se ødeleggelsene fra krigen på nært hold har overgått min verste frykt.

Kanskje er det fordi når man lar fingrene gli over kulehullene i de ruinerte bygningene, oppdager en forlatt teddybjørn i gjørma, kjenner lukten av fuktige filler og tøy som er blitt igjen, hører eksplosjonene i det fjerne, eller ser sultne hunder som leter etter mat i ruinene - da opplever man krigen på en dypt sanselig måte.

Vi vandret gjennom landsbyer som en gang var pulserende samfunn med skoler, butikker og et levende næringsliv. Naboene pleide å snakke med hverandre over hekken, og barna lekte trygt i gatene. Nå var alt stille. Det eneste tegnet til liv var de forlatte hundene og tulipanene. Aldri kommer jeg til å glemme tulipanene. De symboliserte standhaftighet og sivil ulydighet på en måte som rørte meg dypt.