Vårt mangfoldige likhetsideal

Jeg våger følgende påstand: Vi har lenge vært en sammensatt flokk her i dette homogene landet.

Påstanden høres ut som en selvmotsigelse. Like fullt er det en realitet. Årsakene til en slik selvmotsigende sameksistens er mange. Her vil jeg dvele ved en av konsekvensene; nemlig utviklingen av det jeg kaller et nasjonalt likhetsideal.

Opp gjennom tidene ble et slikt likhetsideal etablert og befestet, og deretter etterlevd så godt det lot seg gjøre. Malen ble lagt av majoriteten, slik majoriteter alltid gjør. Minoritetene, som ofte defineres som «de andre» av majoriteten, vet intuitivt at de lever på dennes premisser og tar derfor ikke til motmæle i særlig grad. Det vil jo uansett aldri bli snakk om jevnbyrdighet mellom de store og de små når premisser for konformitet legges av de store. I dette likhetsidealets navn syntes det derfor imperativt for de mange å bedrive undertrykkelse og overgrep mot de få, for å oppnå ønsket resultat, å gjøre alle så like som mulig. Fornorskningspolitikk, steriliseringsprogram, internering av barn etc. ble etablerte prosedyrer i statlig regi og med almen tilslutning. Intervensjonene skulle meisle alle inn i den samme formen, med kostnader som berøving av identitet, brudd i tilknytning og mangel på kontinuitet for dem det gjaldt. Annerledesheten måtte vike fordi særpreget som identifiserte både urfolk og de som etter hvert ble definert som nasjonale minoriteter, ble for forstyrrende for majoriteten.

Norge og urfolk

Dette var, og er, ikke et lokalt fenomen. Derfor tok det internasjonale samfunnet etter hvert grep. I 1990 initierte ILO (den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen) Urfolkskonvensjonen, for å bøte på den uretten myndigheter, internasjonale selskaper og andre begår mot urfolk. Konvensjonen som også gir urfolk kollektive rettigheter, ble umiddelbart ratifisert av Norge. Ni år senere undertegnet Norge også Europarådets Rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteters rettigheter. Det er minoriteter som også har levd i landet lenge og som har hvert med på å danne renningen i den nasjonale vevnaden. Denne konvensjonen sier blant annet at «et pluralistisk og genuint demokratisk samfunn bør respektere den etniske, kulturelle, språklige og religiøse identiteten til enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, samt legge til rette for at denne identiteten kan uttrykkes, bevares og utvikles. Det er nødvendig å skape en atmosfære av toleranse og dialog for at kulturelt mangfold skal kunne være en kilde og en faktor, ikke til splittelse, men til berikelse for hvert samfunn.»

I dette likhetsidealets navn syntes det derfor imperativt for de mange å bedrive undertrykkelse og overgrep mot de få

Norge sluttet seg altså til begge konvensjonene og forutsetningene for en ny tid preget av årvåkenhet for minoriteters rettigheter skulle være lagt. Det var derfor forbløffende å følge implementeringen av slike rettigheter i praksis i forbindelse med Fosen-saken. Så vidt jeg kan forstå må mye ha gått galt allerede fra starten av. For leser man urfolkskonvensjonens artikkel 19 heter det: «Konsultasjoner med urfolk er pålagt for å oppnå et informert samtykke gitt på fritt grunnlag i saker som angår dem.» Den 15. mai i år vedtok Stortinget en grunnlovsendring som fastslår at samer er urfolk i Norge.

Jeg skal ikke mene noe om hvordan denne saken kan løses. Det som fascinerer meg som medlem av en nasjonal minoritet, er med hvilken selvfølgelig rettighetsbevissthet Ella Marie Hætta Isaksen og andre, har stått frem. Hætta Isaksen insisterte på å komme i dialog med beslutningstakerne som om hun var en jevnbyrdig. Hun opptrådte slik konvensjonen instruerer, noe mottakerapparatet åpenbart ikke hadde erfaring med og derfor heller ikke håndterte særlig overbevisende. De lange linjene synes sementert både når det gjelder holdninger og posisjoner, med en majoriteten som aldri har vært tvunget til se seg selv med den annens blikk. Dette er en slags majoritetens akilleshæl, som tilsynelatende gjør det utfordrende å møtes i dialog, slik det står i konvensjonen. Men hva er nå egentlig en dialog?

[ Essay av Tomas Sjödin: «Livet trues når man begynner å måle det ut fra hva det gir tilbake» ]

Kunsten å snakke sammen

Det sies at dialog er kunsten å tenke sammen. Den greske termen dialog består av to komponenter, dia som betyr gjennom, over eller imellom og log; logos som betyr ord, mening eller utveksling. I sin opprinnelige betydning fokuserer begrepet på det relasjonelle, på det som formidles i møtet mellom en avsender og en mottaker, en snakker og en lytter. Intensjonen går altså langt utover det som reelt blir sagt, den inkluderer også det som blir mottatt av den annen, inklusive den verdenen av fortolkninger som ligger imellom. For at en ekte dialog skal kunne fungere betinger utvekslingen dermed en oppriktig snakker, så vel som en genuin lytter.

Fra mitt profesjonelle liv som psykolog har jeg med meg en historie jeg synes illustrerer noen av disse utfordringene. Den skriver seg fra en israelsk kollega som forteller om sine erfaringer med dialogarbeid mellom palestinske og israelske ungdommer. «Kommunikasjon er som å åpne et vindu», sier han. «Men når disse ungdommene åpner vinduet sitt er det bare for å stirre inn i den annens murvegg. Arbeidet vi gjør går ut på å få hver og én til å lage nye mentale og emosjonelle vinduer i sine hus og få disse til å korrespondere slik at de åpner vis à vis hverandre. Uten det, er en reell dialog ikke mulig. Det er altså et stykke arbeid som må gjøres på innsiden av begge murveggene slik at det kan bygges åpninger for ny innsikt og nye virkelighetsoppfatninger.»

For å kunne forbedre våre egne sameksistensrelasjoner synes denne erkjennelsen svært viktig. For ikke bare skal vi som samfunn formidle verdier og ideer frem og tilbake over kultur-og tradisjonsbarrierer. Vi skal like ofte bringe synspunkter og tenkesett over stengsler av etablerte forestillinger og fordommer.

Den spanske gullalderen

De siste månedenes hendelser har vist nødvendigheten av å skape møteplasser for denne type eksistensbrytninger. Det er å forvente at rettighetsutfordringer vil fortsette å manifestere seg. Det store felleskapet behøver derfor trening i å veie avgjørelser mot rettigheter slik at omforente løsninger kan finnes. Interessemotsetninger kommer til å vedvare, men det er altså ikke selvsagt at den sterkestes rett skal trumfe. Det har det internasjonale samfunnet bestemt.

Minoritetene vet intuitivt at det finnes smertegrenser for hva et samfunn kan tåle av ulikheter. Ikke desto mindre ønsker de å bidra som reelle premissleverandører. Vi tror nemlig, i tråd med konvensjonens intensjon, at en felles arena med et bredt mangfold vil være til berikelse for det samfunnet vi til enhver tid skaper.

Minoritetene vet intuitivt at det finnes smertegrenser for hva et samfunn kan tåle av ulikheter

Vi vet dessuten at dette går an, selv om vi lever klemt mellom skyggene fra fortiden og blitsregnet fra bombene i Ukraina. Det forteller historien oss. Forflytter vi oss tilbake i tid, til århundrene før kong Ferdinand II av Aragon og dronning Isabella av Castilla kom til makten i middelalderens Spania, levde jøder, kristne og muslimer i et fruktbart fellesskap under muslimsk styresett. Fenomenet ble kalt conviviencia som betyr sameksistens, og var nøkkelen til det som senere betegnes som den spanske gullalderen. Ved maktovertakelsen i 1492 endte denne epoken med at jødene ble forvist fra landet med mindre de lot seg døpe, og den katolske kirke innførte et omfattende rettergangssystem, inkvisisjonen. Æraen frem til dette skiftet demonstrerte imidlertid i all sin enkelhet hvordan synergieffekten av en reell sameksistens fikk delkulturene til å blomstre, samtidig som samfunnet som helhet ble beriket. Dette er altså ikke bare utopiske og forlokkende ideer.

Babels tårn

Den hebraiske bibelen, som danner grunnlaget for store deler av vår vestlige sivilisasjon, adresserer dessuten dette meget klart allerede i Første Mosebok. Her beskrives den første monokulturen som kulminerer i byggingen av Babels tårn. Teksten forteller om en hel verden der alle deler samme virkelighetsoppfatning, snakker samme språk og er av samme mening. Babel fremstår med andre ord som det første totalitære samfunnet, uten rom for nyanser og annerledeshet. Teksten forklarer videre hvordan G-d griper inn og skaper et mylder av språk, kulturer og sivilisasjoner. Ifølge den jødiske muntlige tradisjon, Midrash, er det ikke byggingen av tårnet eller det felles språket som vekker G-ds vrede. Det er konformiteten i menneskenes tanker og holdninger.

Lukker vi imidlertid for den reelle dialogen baner vi veien for totalitære tendenser

Denne bibelske fabelen gir oss altså en advarsel. Den forteller at dersom vi ikke skaper rom for ulikhet og respekterer verdigheten i nyansene, vil vi gå til grunne i den skjebnen som følger ensartetheten.

Konformitetspress finnes imidlertid i alle sammenhenger og på alle nivåer. Å aspirere mot likhet er en del av vår menneskelige natur. Når vi speiles i den andre får vi bekreftet vår egen identitet, og vi kjenner oss trygge. Det er altså sider ved det å være lik som er av det gode og som vi trenger. Det er imidlertid mye ved den menneskelige natur som ikke er til det beste. Det er blant annet derfor vi har utviklet sivilisasjoner. Vi må læres opp til å kontrollere impulser, utsette behovstilfredsstillelse og håndtere ubehag. Lysten til å lukke vinduene og til og med mure igjen åpningene med babelske stener vil nemlig alltid melde seg.

Et nytt ideal?

Lukker vi imidlertid for den reelle dialogen baner vi veien for totalitære tendenser. Det vet noen av oss bedre enn andre, og det har fortellingen om vår tilbliven som mennesker i den verden vi kjenner, vist oss. Men hva byr så dette på av utfordringer for oss, her og nå? Må vi anstrenge oss for å arbeide frem et nytt ideal i bytte med det vi har? Et ideal som signaliserer at pluralitet og pluralisme samstemmer? Som et konsensusideal eller et flerbruksideal?

Foreløpig er det bare å følge den aktuelle prøvesteinen av en sak vi har gående mellom rettigheter og beslutninger for å se om det lar seg gjøre å slå hull i de aktuelle murveggene. Det er å håpe, særlig når det nå sågar er bragt inn rivemannskap i form av mekler. Og lykkes det å lage korresponderende åpninger blir det spennende å se om partene tar plass ved vinduskarmene.

[ Piriyanthy Skarbø etterlyser større bevissthet rundt mangfold i Den norske kirke ]