Hjertelig takk, Helge Hognestad

Helge Hognestad brøt modig med etablert teologisk vanetenkning, hvilket nærmest var et vagt hanegal om at tiden nå er moden for å se relasjonen menneske og Gud i et klarere lys. Det var ikke volumet på hans henvendelser som fikk flere til å stoppe opp, lytte aktivt og tenke. Den forsiktige stemmen kom som en fønvind og fikk folk til å reflektere over kirkens status quo og teologiske posisjoner.

Poenget er ikke at alt han skrev representerer et nytt vanntett total-teologisk tankesystem, men at han legitimt påpeker at det litt for velkjente budskapet i kirken ikke sier hele sannheten om menneske og Gud. Det virket som om dens ledere trodde mer på troen og bekjennelsen enn på Gud selv; det er m.a.o. på tide å gi slipp i ett og annet, våge å reise seg og gå inn i møtet med den kommende fremtiden.

Ny vin i nye skinnsekker

Jesus er veien; hvilket påpeker at det er snakk om bevegelse, og at terrenget har prioritet foran kartskissene: Ny vin i nye skinnsekker. Vinen er Guds ånd som lever i våre hjerter og kan forme vårt indre liv.

Det er aldri lett for noen å gi slipp på det kjente og tilvante, vi reagerer med motstand om vi opplever at det blir truet. Det «gamle hjertet» er dog for skjørt til å romme det som er større og levende, det statiske truer med å gå i stykker når ny vin veller frem, hvilket smerter. «Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?»

Skinnsekken er bildet på det som holder vårt indre liv samlet. Men det er vanetenkning og trosforestillinger som er under kritikk. Man kritiserer ikke Gud om man kritiserer gudsforestillinger. Det indre og det ytre hører sammen, men går ikke nødvendigvis alltid i takt hos noen av oss: Skal Jesu budskap prege oss må det ta til innenfra.

Hognestads innspill kan være varsler om en reform, som smerter, ja vel, men likevel nødvendig

Takk til Hognestad

Et nytt menneske er i ferd med å bli til, vi blir «født på nytt». Hognestads innspill kan være varsler om en reform, som smerter, ja vel, men like vel nødvendig: Det man vinner er større enn det man er redd for å miste. For egen del, så var heller ikke jeg det gode eksempel og noe «hederlig unntak» her i møte med Hognestads ytringer i sin tid. Dog slapp lyset gradvis til gjennom sprekkene i muren, som Cohen synger «There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Så hjertelig takk til den tålmodige og utrettelige Helge Hognestad for å gi et vekkende hint gjennom flere tiår. Nå er dog det å snuble inn på den nye veien viktigere enn å ukritisk ta til seg absolutt alt Hognestad eller andre alternative stemmer ytrer, da er man like langt. Om man bytter ut tidligere autoriteter og tankesystemer med nye sådanne og blir «disippel» av f.eks. Hognestad, så har jeg vel ikke forstått det han skriver? Men heller lytte aktivt og fordøye hans innspill slik at det kan integreres på veien videre.

Han har dog pekt på flere forhold i teologi og menneskesynet som jeg bringer med meg videre som niste langs veien.

[ I snart femti år har Helge Hognestad vært en rød klut i Kristen-Norge ]