Et abort-kompromiss for KrF

«Hva skal vi med KrF», er det noen som spør etter landsmøtet. For noen er et nei til abort, og spørsmålet om menneskevern for det ufødte livet, testen på om KrF er noe å satse på. Partiets nye nestleder Ida Lindtveit Røse har sagt at hun vil støtte nåværende lov med fri abort inntil uke 12. Med et slikt standpunkt er hun og partiet avskrevet for noen av medlemmene i KrF.

Men livets ukrenkelighet og beskyttelse av det ufødte liv fra livets begynnelse, står fast i KrF. Hver stortingsperiode fremmer KrF et forslag i Stortinget om å få grunnlovsfestet «vern av liv». Nestleder Røse er ikke noe unntak her, selv om noen gjerne vil framstille det slik.

Tenk om frustrerte KrF-medlemmer var villige til å gå inn i realitetene og se på mulighetene for et alternativ, i stedet for å bli forurettet og melde seg ut av det eneste partiet som vil gjøre alt for å verne ufødt liv? Er det eneste akseptable standpunktet et nei til abort og en nemnd som skal bestemme hva slags liv den abortsøkende skal få? Det er menneskeverd for fosteret, men hva med for kvinnen?

Finnes det en annen vei, et kompromiss som KrF kan samle seg om? Jeg tror det finnes en løsning.

Et parti for de svake

Når man formidler et absolutt nei til fri abort, sender KrF som parti, og stortingspolitikere som Lossius, ut et budskap som virker kaldt og fordømmende og uten forståelse for livets realiteter, uten at det nok er ment slik. Det er minst to individer involvert i en abort, barnet og barnets mor. Det er med andre ord to mennesker med rett til et verdig liv.

Når man formidler et absolutt nei til fri abort, sender KrF ut et budskap som virker kaldt og fordømmende og uten forståelse for livets realiteter

KrF skal være et parti for de svake. Bakgrunnen for at noen vurderer abort, er mange. Det kan være dårlig økonomi, ung mor under utdanning, et barn med funksjonsnedsettelse, ekstrabelastninger i familien fra før, rusmisbruk, psykisk sykdom, tenåringsmor uten støtte i egen familie og så videre. Når barnet er født, er det mor og eventuelt en far som sitter igjen alene med ansvaret for det nye livet. Da står det som regel ingen klar til å hjelpe og avlaste. Fine ord om menneskeverd for det ufødte liv kan ikke gi praktisk eller økonomisk hjelp. Dersom den abortsøkende ikke ser at det er mulig å ta vare på et nytt liv, hvem er den som kan sette seg til dommer over den avgjørelsen?

Obligatorisk rådgivning

Abort har blitt en ensom sak. Abortpillen har endret muligheten for abort vesentlig. Den abortsøkende sendes hjem alene med piller som gir blødninger og kan gi store smerter. Ingen spør henne om hvorfor hun søker abort, om hun er i tvil, om hun trenger noen å snakke med. Hun er alene om avgjørelsen og hun er alene med smertene. Jeg har derfor et forslag til en kompromissløsning der rettsvernet for ufødt liv og hensynet til livssituasjonen til den abortsøkende blir tatt vare på:

Jeg foreslår opprettelse av en obligatorisk rådgivnings- og veiledningstjeneste fram til uke 12. Samtalen skal skje før den abortsøkende får piller av fastlegen eller blir henvist til abort på sykehus. I de samtalene skal årsaken til ønske om abort være hovedfokus. Her kommer rettsvernet for det ufødte livet inn. Hva kan vi som samfunn stille opp med, offentlig eller frivillig, finnes det noen i nær relasjon som kan tenkes å hjelpe, er det andre hindringer som en kan få hjelp til å rydde av veien? Så kan det også gis informasjon om hvordan abort utføres, eventuelle komplikasjoner og ønske om oppfølgingssamtaler.

Men når veiledningen er over, er det den abortsøkende som tar den endelige avgjørelsen, fram til uke 12. Der ligger kompromisset. Den abortsøkende har siste ordet fordi det er hun som skal gjøre jobben som følger et fullført svangerskap.

Amathea er eksempel på en slik veiledningstjeneste. Det er omsorg for det ufødte livet og omsorg for henne som er i tvil om hun kan greie oppgaven. Den er drevet av en privat stiftelse, som regjeringen i år dessverre har kuttet støtten til. Det har vist seg at slike samtaler ikke sjelden ender med at den abortsøkende ombestemmer seg. Om hun ikke gjør det og tar abort, har hun også behov for støtte og forståelse for avgjørelsen.

Så håper jeg dette kan være en vei å gå. Slik at KrF kan samle seg om en obligatorisk veiledning fram til uke 12 der den abortsøkende har den endelige avgjørelsen.

[ Biskopane: – Stiller foreldre overfor svært krevjande val ]