Verdidebatt

Lekfolkets plass i gudstjenesten

DEN NORSKE KIRKE: Under gudstjenester i Den norske kirke kan man noen ganger føle seg som Mr. Bean. Han sitter der på første benk og skal innfinne seg i ritualene, men han føler seg som en fremmed.

Det var nok et uhell at Den norske kirke (DNK) reformerte gudstjenesten i 2011 på den måten man gjorde. Jeg spør meg selv hvorfor ingen stilte et helt annet spørsmål den gangen: Hva skal til for at folk får lyst til å komme til søndagens gudstjeneste? Jeg tror svaret ligger i mer sosial-diakonalt mangfold.

Selv er jeg­­­ en ivrig gudstjeneste-gjenger. Etter mange år i kirken har jeg begynt å bli litt mer «krevende» til hva jeg ønsker at gudstjenesten skal gi meg. Jeg kimser ikke av syndsbekjennelser, trosbekjennelse, eller prekener. Men jeg savner ofte følelsen av at noe viktig når inn til meg.

Magnhild Landrø, kirkegjenger

Lekfolkets plass

Jeg tror den følelsen ville endret seg dersom vi hadde hatt mer diakonalt mangfold i kirken vår. Hvorfor arrangerer ikke flere menigheter evangeliske møter, like gjerne som «korrekte» gudstjenester?

Nå som det også er blitt færre prester som skal betjene oss, er dette faktisk en anledning for DNK til skape en arena i kirken for lekfolk med et godt budskap å bære fram.

Er DNK engstelige for at også lekfolk kan inspirere? Kommer kirken på avveier da?

Diakonal kirkekaffe

Mangfoldet har også et annet aspekt: Alle slags mennesker skal kunne føle seg velkommen og ivaretatt når man samles. Men de gangene gudstjenesten ikke påfølges av kirkekaffe, går i alle fall jeg heim uten å ha kjent på den fellesskapsfølelsen. For mange er det kaffekoppen som leder oss inn i dette «uhellige», men viktige samværet. Så fint det kunne vært om kirkekaffen var et eget liturgisk punkt! Vi kan vi kalle det Diakonos, eller noe sånt teologisk fint! Blir gudstjenesten mer fullverdig da?

Mangfoldet må handle om at det skal være en kirke der alle kan dele evangeliet

For meg handler dessuten fellesskap om dette: Jeg vil kjenne de trosfellene jeg vanker sammen med. Jeg kjenner flere – særlig småbarnsforeldre – som forsvinner fra våre DNK-menigheter og havner i mer «levende» kristne miljøer. Vi skal ikke klandre dem for at det er nettopp det de gjør. Jeg forstår også de kristne som sier at de lever sitt trosliv utenfor kirken. De føler seg ikke heime der, og formen er fremmed. Man kan noen ganger føle seg som Mr. Bean som sitter på første benk i kirken og skal innfinne seg i ritualene. Han er en fremmed; men gjør så godt han kan. Og det går jo bare galt! På film blir det bare komisk.

Det burde være mulig å gi mer slipp på den tradisjonelle gudstjenesten og fylle på med løsere trosuttrykk, der man kan slippe å bekymre seg for om man reiser seg på riktig tidspunkt. La det høyrøstede orgelet få fri, og la strengemusikantene slenge seg med!

Formen er ikke hellig

Jeg håper kirkas ledere kan tenke mangfold på en mer funksjonell måte. Mangfoldet må handle om at det skal være en kirke der alle kan dele evangeliet – om det skjer under en prekestol i kirkebenkene, eller rundt et bord i menighetssalen – og med en varm, dog ikke veldig helliget, kopp kaffe i hendene.

For meg er ikke gudstjenesteformen hellig og planlagt av Skaperen sjøl. Den er bare et virkemiddel for mi tru. Og jeg vil at trua mi skal ha ulike vekstvilkår og plantejord, sammen med ulike typer mennesker. Det er noe kirka mi kan legge til rette for.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt