Et vindpust gjennom tomheten

Vi gir sjelden ut penger i vårt sosiale arbeid i Smyrnakyrkan i Göteborg, der jeg arbeider. Vi deler ut mat og en sjelden gang et gavekort. Vi ser på det vi gjør som midlertidig hjelp. En dag kom en mann inn og fikk et gavekort på 300 kroner til mat. Han hadde nok håpet på mer og så skuffet ut da han tok gavekortet i øyensyn.

«Men du er velkommen tilbake om behovet oppstår», sa jeg.

Da lyste han opp og sa: «Da sees vi i morgen!»

Gleden i frivillighet

Jeg har gleden av å hver uke stå midt i en skare på om lag femti frivillige. Slik har det vært de siste ti årene, siden arbeidet med utsatte i Göteborg eksploderte i vår kirke.

I hjertet av det arbeidet er et mysterium som jeg ikke helt får tak på. Det har med belønningssystemer å gjøre. De som arbeider frivillig og uten lønn hos oss, møter i løpet av arbeidsdagen mennesker som har det så tungt at de ikke alltid orker å være vennlige eller si takk. Ganske ofte møtes de som gir av sin tid for å hjelpe andre av harde verbale angrep. At det blir slik, er ikke vanskelig å forstå. Den som har det vanskelig, blir vanskelig.

Likevel kommer våre medarbeidere tilbake uke etter uke og jobber lange dager. De bærer tungt, sorterer mat som ikke kan brukes fra den som kan, pakker om og deler ut. Og de gjør det med en slik glede at når vi samler oss om ettermiddagen og takker Gud for dagen, framstår de frivillige som de store vinnerne, ikke bare alle de som kunne hente et par kasser mat. Mange av våre frivillige har vært med i mange år nå. Det de liker minst med arbeidet vårt er at vi må stenge noen uker om sommeren og over jul og nyttår.

De gjør det ikke for takkens skyld, egentlig er dette den åpenbare tingen å gjøre i et samfunn der noen har mer og andre mindre. Men det er dybder her, skjulte verdier.

Noe i den ulønnede tjenesten gjemmer en hemmelighet som er livskvalitet i mye større grad enn å leve i nuet, å kunne skjemme bort seg selv uten dårlig samvittighet og bare kunne gjøre som man vil. Simone Weil ville ha kalt dette «noe» for «vederlaget ovenfra».

Delte menneskers skjebner

Det var i samtale med jordmoren og forskeren Monika Koskinen jeg oppdaget Simone Weils bok Tyngden og nåden. Der fant jeg et språk for dette, og et hint om hva hemmeligheten kunne være. Franske Simone Weil var politisk filosof og samfunnsaktivist. Hun var av jødisk herkomst, levde et kort og intensivt liv, rakk å overleve to verdenskriger og hadde et brennende engasjement for de fattige og utstøtte. Allerede som liten gikk hun gjerne uten sokker, fordi det fantes barn som ikke hadde sokker. I sitt forord til Tyngden og nåden skriver Margit Abenius at Weil ikke bare nøyde seg med å skrive eller snakke om menneskers vilkår. Hun ville oppleve dem fra innsiden, føle det mennesker følte, dele deres utsatte posisjon. Hun kledde seg enklere enn de enkle, avstod fra det meste av det lille hun tjente og ga pengene til kassen for arbeidsløse. Hun valgte tungt arbeid i industrien, selv om hun hele livet kjempet mot tilbakevendende anfall av smertefull hodepine.

«Det øredøvende bråket, rytmen av samlebåndet, hurtigheten som kreves i hvert øyeblikk, heten enkelte steder og den fuktige kulden andre steder, må ha vært den samme da som nå», skriver Abenius. Men alt dette valgte hun, trass i at hun kunne hatt en lysende karriere innen andre felt. Hun døde 34 år gammel i sviterna tuberkulose fra fabrikkarbeidet som hun valgte av ren solidaritet.

Noen har kalt Simone Weil for «den åndelige høyspenningens heltinne». Jeg tror ikke at hun selv ville ha satt pris på det navnet. Hun så menneskemøter som et sakrament, holdt kallet høyere enn selvrealiseringen og avstod fra selvmedlidenhet, trass i at hun selv kjente godt til både fysisk og psykisk lidelse. Hun hadde en dragning mot mennesker i samfunnets ytterkanter. «For Weil innebar den kristne troen å dele de fattiges skjebne, for det er blant de uskyldig rammede at Kristus er nær», skrev Catharina Stenquist i tidsskriftet Signum.

Da Weil under en reise i Portugal så en prosesjon av fattige, kristne kvinner som med lys i hendene sang eldgamle sanger, vakte det et vemod og en åndelig interesse hos henne som etterhvert åpnet for flere avgjørende hendelser. Høsten 1938, fem år før sin død, mens hun bad Fader Vår som hun hadde lært seg utenat på gresk, åpenbarte Jesus seg for henne. Hun beskriver hvordan Jesus grep tak i henne og hvordan hun tvers gjennom lidelsen kjente nærværet av en sprudlende kjærlighet.

Vederlaget ovenfra

I boken Tyngden og nåden skriver Simone Weil om begrepet vederlag, altså en gjenytelse eller erstatning. Hun kobler det, ikke med vinningen, men med nåden:

«Nåden utfyller, men den tar seg bare inn der det finnes tomrom som kan ta imot den, og det er nåden som skaper tomrommet. Vederlag trengs. Å få igjen like mye som man gir fra seg. Men tvinger man tilbake det behovet, og lar det være igjen et tomrom, oppstår et slags luftdrag og et vederlag ovenfra kommer når man minst aner det. Det kommer ikke om man har annen lønn; det er tomheten som gjør at det kommer.»

Jeg tror dette er selve sjelen i frivilligheten, og dypest sett i all tjeneste. Når man gir uten forventning om å få noe tilbake oppstår et tomrom og i dét et vinddrag. I det vinddraget kommer man i kontakt med et annet verdisett enn det som kan telles i kroner og øre eller kjendiseri. Jeg tror at det er disse verdiene Weil kaller for «vederlaget ovenfra». Tomrommet i et menneske må ikke alltid handle om at noe har skjedd som har ført til mangel på kjærlighet, mening eller fred. Det kan også handle om den yta som oppstår når man frivillig avstår fra, eller tvinger tilbake, noe; privilegier, makt eller lønn, for å ta noen eksempel. Når man gir fordi man vil gi. Punktum.

Noe i den ulønnede tjenesten gjemmer en hemmelighet som er livskvalitet i mye større grad enn å leve i nuet, å kunne skjemme bort seg selv uten dårlig samvittighet og bare kunne gjøre som man vil

Affeksjonsverdi og glede

Ordet frivillig fantes ikke da jeg var ung, i alle fall ikke i de kretsene jeg beveget meg i. Ifølge Wikipedia er en frivillig en «som arbeider uten lønn eller noen annen form for økonomisk vederlag». I nesten alt vi gjør i livet finnes minst to verdisett. Det ene kaller vi reell verdi, altså det man kan forvente å få eller betale for noe i en transaksjon. Det andre kaller vi affeksjonsverdi. Det høres på selve ordet at det berører noe annet i oss enn det som det går an å telle og måle. Affekt handler om sinnsbevegelse. Og dette vet vi godt: Når noen vi elsker skriver en post-it-lapp kan den være verdt en formue, verdt å gjemme nesten som et smykke. Lappen er naturligvis – målt i penger – i det store og hele verdiløs, men den bærer med seg en en kjærlighet som, uten å be om lov, hever verdien skyhøyt, noe som ligger i relasjonen mellom avsender og mottaker. Nordisk familjebok (svensk oppslagsverk, red.anm.) forklarer affeksjonsverdi: «Den særskilte verdien noe av en eller annen grunn – uavhengig av pengeverdien. For eksempel et minne om en slektning eller venn».

[ Var kristenruss i 1987: – Jeg spiste ikke krokanis på flere uker ]

Jeg har en eldre bror som er en hengiven samler og en dreven selger. Han har full kontroll på sånt som man muligens kan selge, fortrinnsvis postkort, men også gamle dekaler, fiskesluker i originalemballasjen og instruksjonsbøker til busser, for å nevne noe. Hans forretningsidé er enkel og slagkraftig: «Jo mer merkelig eller rart en ting er, jo større er sjansen for at det finnes et menneske som leter etter nettopp en sånn ting».

En gang fortalte han om ett av postkortene han har fått solgt, en lang og detaljert historie. Jeg synes å huske at kortet viste Lundesvingen i Ådalen. Jeg parerte med det ganske avslørende spørsmålet: «Men hvorfor orker du? Det tar jo masse tid: Finne, fotografere, legge på nettet, ha kontakt med potensielle kunder, pakke, sende, ordne med betaling. Og hva tjener du til slutt på å selge et postkort?» Da så han på meg med spørrende blikk. «Men det er jo ikke poenget», sa han. Poenget var den andres glede, når noen ringer eller sender noen linjer og forteller om den helt personlige betydningen av den tilsynelatende ubetydelige tingen. «Den gleden er betalingen min», sa han, og i det øyeblikket framsto han nesten som en helgen.

Livet trues når man begynner å måle det ut fra hva det gir tilbake, og livet vinnes der vinning får være likegyldig

Salven sprer velduft gjennom livet

Livet trues når man begynner å måle det ut fra hva det gir tilbake, og livet vinnes der vinning får være likegyldig. Kanskje er det slik man også skal se på troen, som en kjærlighet det er umulig å bokføre? Et hellig sløseri, om du vil. Bibelen skildrer mange «ulønnsomme» kjærlighetsmøter. Ett av dem fant sted hos Jesu venner i Betania. Det var mat og drikke og god stemning, men også en mørk – nesten uhørlig – rumling fra døden, en uke unna. Maria synes å oppfatte denne uroen før de andre. Uten å tvile gjør hun det hjertet vil akkurat da. Hun gir blaffen i hva som passer seg, tar en hel flaske kostbar nardussalve og heller den over Jesu føtter. Ikke nok med det, hun smører dem og tørker dem med håret sitt. Litt senere er alt over.

Kanskje er det slik man også skal se på troen, som en kjærlighet det er umulig å bokføre?

En trøstesløs diskusjon bryter ut: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Tellerne i Guds rike går i gang. De er livsfarlige. De har alltid så ubehagelig rett. Matematikken deres går alltid opp. Og joda, omregnet i denarer per time var dette en kostbar øvelse. Men likevel ikke, for jeg tror at den salven fortsatte å spre sin velduft gjennom hele Marias liv, at hendene hennes helt inn i alderdommen kunne huske Jesu hud. Og denne stunden ble helt sikkert en viktig trøst i sorgen etter han hun holdt så kjær. Og salven dufter enda. Og i dag forteller vi fortsatt historien om hennes uselviske handling og den velsignelsen den utløste. Slik er det, vederlaget ovenfra.

Om det lønner seg? Neppe. Om det er verdt det? Absolutt.