Lørdag 6. mai vil Charles III krones til konge over Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Kroningsliturgien ble offentliggjort sist helg, og er «komponert» av Lambeth Palace, London-hovedkvarteret til erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby. Som mange allerede har kommentert, inneholder liturgien både gammelt og nytt.
Daværende prins Charles viste for lenge siden at han forstår betingelsen for å beholde tillit i den befolkningen han nå engang er født til å være konge over: Å anerkjenne at den er svært mangfoldig, og at om han fortsatt vil være konge over de 14 tidligere koloniene som nå er organisert i the Commonwealth, så er han ikke konge av Guds nåde, men av innbyggernes. Han uttalte at han ønsket en dag å bli «Defender of the Faiths» i flertall, i stedet for «Faith» i entall – det vil si, den anglikanske tro – som tidligere regenter.
Kroningsliturgien vil synliggjøre dette ønsket ved at representanter for andre religioner enn kristendom vil ha aktive roller i liturgien. Men fortsatt vil seremonien gjøre Charles til overhode over Church of England (med erkebiskopen som «most senior cleric»). Dette er en arv fra måten Reformasjonen ble innført på i England, nettopp av en konge, nemlig Henrik VIII.
Charles har bedt om at hans kroningsseremoni blir mer beskjeden enn den som ble hans mor til del. Ønsket innfris bare delvis, men den vordende kongen har vært nøye konsultert underveis: liturgiens nye elementer «reflekterer mangfoldet i dagens samfunn», hevder erkebiskopen, noe som jo helt klart også reflekterer Charles’ ønske.
Men det er viktig å legge merke til måten mangfoldet speiles på. Det er jo ikke snakk om et likeverdig mangfold, med medbestemmelse og konsekvenser. Liturgien er fortsatt kristen, bygd opp av tradisjonelle elementer hentet fra den anglikanske kirkens brede, historiske, liturgiske repertoar. Kongen krones av den anglikanske erkebiskopen. Det er altså snakk om deltakelse og synliggjøring uten særlige konsekvenser. Selv statsminister Sunak, som er hindu, skal lese en tekst fra den kristne bibelen.
Det er viktig å legge merke til måten mangfoldet speiles på. Det er jo ikke snakk om et likeverdig mangfold, med medbestemmelse og konsekvenser
Men hele folket inviteres for første gang til å love troskap til kongen som del av liturgien. Særlig dette siste har vakt oppsikt: Sist søndag morgen hadde alle engelske avisforsider dette som hovedoppslag, og debatten – og ryktene – pågår fortsatt. Visstnok var det erkebiskopen som ivret for dette rituelle elementet, ikke den vordende kongen. Det ligner mistenkelig på det amerikanske løftet om troskap til flagget, å sverge troskap til kongen er vi ferdige med i vår del av verden.
Men igjen er nok poenget at folk skal synliggjøres og inviteres til å være aktive deltakere: Avisen Mail on Sunday fant opp begrepet «People’s Coronation», og fylte førstesiden med store, fete typer og understrekninger: «WE ARE ALL INVITED TO SWEAR OUR ALLEGIANCE TO THE KING», og de påpekte at i tidligere tider var bare representanter for aristokratiet bedt om å gjøre dette. De prøvde altså å gi nyvinningen en demokratisk «spin», uten å lykkes helt.
[ «Kroningen kan virke fremmed, men formidler kontinuitet» ]
I skyggen av King James the First
Ingen monark har i større grad preget engelsk kirkeliv – og engelsk språk – enn 1600-tallskongen James I. James Stuart, James VI av Skottland, ble hentet til England i 1603 og ble der James I. Som lands- og institusjonsbygger kaster James I fortsatt glans, eventuelt sin lange skygge, over kroningen av Charles III. Det skyldes først og fremst The King James Bible (heretter KJV), verdens mest innflytelsesrike bibeloversettelse etter Vulgata. Men han bidro også sterkt til utvikling av kroningsbygningen Westminster Abbey.
Som ansatt ved Universitetet i Sheffields Institutt for bibelforskning i det første tiåret av 2000-tallet, stiftet jeg nært bekjentskap med begge «institusjoner», som man kan kalle dem. KJV er så mye mer enn en oversettelse, og Westminster Abbey er ingen kirke.
James tok initiativ til bibeloversettelsen kort tid etter kroningen, som et slags nasjonalt forsoningsprosjekt etter Englands blodige 1500-tall: Katolikker og protestantiske puritanere, engelskmenn og skotter, forskere og prester måtte lære å samarbeide. At en bibeloversettelse fortsatt sirkulerer under navnet til en konge (i stedet for for eksempel Jesus Kristus, eller navnet på oversetteren, som Luther Bibel), sier mye om forholdet mellom Church of England og monarkiet, historisk og i dag. Oversettelsen er fortsatt i kirkelig bruk, selv om bøkene med lese- og prekentekster samt bibelsitater i alterboken Common Worship nå er hentet fra New Revised Standard Version – som er en oppdatert, revidert versjon nettopp av KJV.
At en bibeloversettelse fortsatt sirkulerer under navnet til en konge sier mye om forholdet mellom Church of England og monarkiet, historisk og i dag
I den engelskspråklige verden finnes en egen «King James-only»-bevegelse, som fremmer KJV fra 1611 som det autentiske Guds ord og «the undisputed narrative of God’s story for English-speaking peoples». Douglas Salmon, mannen bak sitatet, legger til at KJV fikk en spesiell status svært tidlig, mye fordi oversettelse av Bibelen var noe ganske nytt rundt år 1600. Andre forklarer statusen med oversettelsens unike, litterære kvalitet, og måten den har preget det engelske språket på.
Ved 400-årsjubileet i 2011, utgav det viktige, populærvitenskapelige tidsskriftet National Geographic et spesialnummer om KJV, og hevdet innledningsvis at «ingen annen bok har gitt mer til den engelskspråklige verden». De fulgte opp med globale og historiske eksempler på variert bruk av KJV, inkludert historiske markedsføringsstrategier: «The book your Emperor reads!» Da engelsk ble verdensspråk, gav det KJV samme posisjon som Vulgata hadde da latin var verdensspråket.
Oversettelsens historiske geografi var De britiske øyer, men den ble med på lasset i alle det engelske språkets videre erobringer, og beholder fortsatt sitt hegemoni over alle andre bibeloversettelser både i Storbritannia og i USA, som vel er dagens viktigste imperium. Amerikanske presidenter fra George Washington til Barack Obama er angivelig alle tatt i ed med hånda på KJV (Joe Biden ble tatt i ed med hånda på en Douay-Rheims, en engelsk oversettelse fra Vulgata). Offisielle oversettelser som vil framstå som «imperial standard», seriøse og pålitelige, presenterer seg som «i tradisjonen etter KJV» (for eksempel New Revised Standard Version).
[ – Ingen av oss ynskjer ein uendeleg stillingskrig ]
Royal Peculiar
KJVs språklig-religiøse imperiebygging har vært godt hjulpet av det britiske imperiet, dets overhoder og signalbygg. Igjen gir National Geographic et godt eksempel på det intime forholdet mellom KJV, monarkiet og Westminster Abbey: «Som stedet der generasjoner av engelske konger og dronninger har blitt gift, kronet, og begravet, representerer denne storslåtte middelalderbygningen kong James’ foretrukne sammensmelting av guddommelig glans og kongelig autoritet – en visuell og auditiv rikdom som den nye Bibelen skulle bli en integrert del av. Intet i det tidlig-moderne Storbritannia var mer politisk enn religion.»
Abbeyen tilhørte opphavlig, fra 11. århundre, et benediktinerkloster som utviklet tett kontakt med den engelske tronen. Henrik VIII brøt med både munkene og Roma. I 1560 gjorde Elisabeth I Abbeyen til et «Royal Peculiar», hvilket vil si at den er regulert juridisk etter det såkalte «Royal Charter» og ikke etter kirkelovene, og ikke under tilsyn av noen biskop. Bygningen, som slik er under monarkens kontroll, fungerer som kroningskatedral, museum, grav- og minnested for avdøde kongelige og andre «kjendiser» (faktisk inkludert Oliver Cromwell og Charles Darwin). Siden 1066 er 39 monarker kronet der.
«The Presentation of the Bible» er et ledd i kroningsliturgien, der denne bibelen overrekkes kongen som kirkens første gave til ham.
Etter at Abbeyen var blitt «renset» av reformasjonsivrige puritanere før ham, oppfordret James presteskapet til igjen å «berike» gudstjenestene der med seremoniell. Bortgjemte kirketekstiler og kunst fra byggets katolske fortid som framstilte Jesus og Maria, ble hentet fram igjen. Abbeyen fikk nytt orgel og et bedre kor med egne skrivere og komponister. Majestet, guddommelig skjønnhet og liturgi kunne og skulle supplere Ordets gudstjeneste og slik hjelpe menneskesinnet til større visjoner.
Det gedigne oversettelsesprosjektet som KJV var, og «berikelsesprosjektet» i Westminster Abbey, viser hvordan imperiebygging er langsiktig politikk – men mest av alt hvordan politikk alene ikke skaper et imperium. Man må gi folket en «imagination» som det heter, vise hvordan deres tilværelse, slit og offer hører til innenfor en større ramme, under en større himmel, og i en større historie. Uten dette, og uten et felles språk, klarer man ikke å bygge noe imperium, bare en litt mer velfungerende stat – i beste fall.
En kongelig treenighet
KJV nevnes ofte som det moderne engelske språkets fødsel. Det var nærmest selvsagt i det 17. århundre at det var bibeltekst som måtte sette den nye språklige standarden.
Om bibellesningene i Westminster Abbey på lørdag ikke kommer til å være fra KJV, kommer mange uttrykk og formuleringer til å være hentet herfra, fordi de har blitt en uatskillelig del av det engelske religiøse språket.
Men når Charles tas i ed som konge, skjer det med hånden på en KJV – en nesten eksakt kopi, side for side, av 1611-utgaven, bortsett fra at fonten er endret fra gotisk til romersk.
«The Presentation of the Bible» er et ledd i kroningsliturgien, der denne bibelen overrekkes kongen som kirkens første gave til ham. «The Coronation Bible» som den heter, er bare trykt i fire eksemplarer. Eksemplaret som brukes under kroningen, går i kirkens arkiv. Kongen får ett eksemplar i gave, ett beholdes i Westminster Abbey, og ett sendes til Oxford University Press’ arkiv, slik loven krever av alle utgivelser i UK.
Når Charles blir konge ved å legge hånden på en King James Bible i Westminster Abbey, er det første gang siden 1953 at denne vanligvis litt usynlige treenigheten av monark, King James Bible og Westminster Abbey framstår samlet og synlig igjen. Det er nesten som i Harry Potter: Dører åpner seg når riktig person holder riktig gjenstand på rett sted.