«Er relikvietro uforståelig? Jeg håper jeg kan være til hjelp»

Tidligere tannlege, forfatter og oversetter Edvard Eikill finner det helt uforståelig at paven sender en relikvie i gave til Kong Charles i anledning kroningsseremonien. Jeg håper jeg kan være til hjelp.

I et religionsvitenskapelig perspektiv kan en relikvie anses som en gjenstand som betraktes som hellig fordi den på en eller annen måte har vært en del av kroppen eller livet til en person som betraktes som hellig. I religionsvitenskapen er det heller ingenting uforståelig hverken ved at paven verdsetter relikvier, at han sender en i gave, eller at mottaker formelt sett er et statsoverhode, selv om det er interessant at det i dette tilfellet er snakk om Storbritannias statsoverhode.

Tilnærming mellom to kirker

Det ene gjelder katolisisme og Den katolske kirkens historie. Den katolske kirkens overhode har mange ganger sendt gaver, ofte relikvier av en eller annen type, til verdslige ledere. Det er ofte en gest med politiske implikasjoner, og kan i dette tilfellet tolkes som nok et eksempel på at Den katolske kirke og Den anglikanske kirke, som Charles nå er overhode for, nærmer seg hverandre på noen måter.

Det andre gjelder, som Eikill selv er inne på, relikviers plass i katolsk religionshistorie. I Den katolske kirke kategoriseres relikvier offisielt i henhold til tre klasser, hvor en bit av det som tolkes som korset Jesus skal ha dødd på er prima eksempel på en førsteklasses relikvie. Ifølge tekstene som ligger til grunn for legenden om da keisermoren Helena, en helgen i katolisismen, fant «Det sanne kors» i Jerusalem. Det er også det som antas å være hennes vitnesbyrd som er utgangspunkt for plasseringen av Gravkirken i Jerusalem.

Katolikker og ortodokse er en majoritet blant kristne

Både innenfor katolske og ortodokse former for kristendom er relikvier svært viktige og noe av det ypperste blant hellige materielle gjenstander. Katolikker alene, og enda mer sammen med ortodokse kristne, utgjør en stor majoritet blant verdens kristne i dag. Slik sett er det fravær av relikvietro som er det sære når det opptrer innenfor kristendom.

Relikvier er knyttet til troen på Guds kraft og at denne kan både finnes, oppbevares, og overføres materielt. Eksempler på dette finner vi i noen av kristendommens eldste og mest sentrale autoritetsbærende tekster, for eksempel Markusevangeliet kapittel 5 og Lukasevangeliet kapittel 8, hvor en kvinne rører ved Jesu kjortel og blir helbredet. Et annet eksempel er Apostelgjerningene kapittel 19, hvor «folk tok tørklær og arbeidstøy som [Paulus] hadde hatt på seg, og la på de syke».

Katolikker alene, og enda mer sammen med ortodokse kristne, utgjør en stor majoritet blant verdens kristne i dag. Slik sett er det fravær av relikvietro som er det sære når det opptrer innenfor kristendom

Mange protestanter er ikke helt uten relikvietro, de heller. Hvor mange turer arrangerer ikke protestanter hvert år til Israel og Palestina, med «Gå i Jesu fotspor» som nøkkelsalgspunkt? Eller hvor ofte drar ikke protestanter av forskjellige typer til vekkelsesmøter fordi det er der de tenker seg at «det skjer» – det er der «Gud gjør nye ting»? Bare se på arrangementet The Send, som arrangeres tre steder i Norge i mai i år. Hvorfor drar tusenvis unge kristne dit, mange av dem protestanter, om ikke det er fordi det finnes en forestilling om at det skjer noe spesielt akkurat der akkurat den dagen, heller enn på den lokale menighetens ungdomsgudstjeneste? Ofte vil deltakere ha av det som i kristne sammenhenger ofte kalles «nåde» «velsignelse» eller «salvelse», altså en opplevelse av Guds nærvær, velvilje og kraft skjenket en selv.

Det handler om å skape nærvær

Tro på relikvier og andre forestillinger om oppbevaring og overføring av hellig kraft ved hjelp av materielle midler er helt vanlig i mange religioner, inkludert de såkalte verdensreligionene jødedom, islam, buddhisme, og hinduisme. Mange religiøse jøder besøker for eksempel gravsteder som tenkes å være patriarkenes og matriarkenes graver, men også gravstedene til nyere karismatiske ledere. Mange religiøse muslimer besøker steder hvor det oppbevares hår, tenner, eller gjenstander som sies å ha vært profeten Muhammads, eller andre mennesker som anses som hellige. Likeledes er mange av de viktigste helligdommene i buddhismen knyttet til relikvier og fotavtrykk som sies å være etter Buddha og andre som regnes som hellige blant buddhister. Men vi behøver ikke holde oss til religionens verden. Hvor viktige er ikke en kjær avdød persons gravplass og eiendeler for de etterlatte? Eller bilder av dem? Fortellinger om dem? Det handler om å skape nærvær av det som i utgangspunktet oppleves som langt borte eller fraværende.

Det er mange logiske brister å spore i troen på at noen ble født av en jomfru, gikk på vannet, helbredet mennesker ved å røre ved dem, vekket mennesker fra de døde, gjorde vann til vin og, ikke minst, stod opp fra de døde selv

Når, da, en person det knyttes en relikvie til også har status som ingen ringere enn Gud selv, har også gjenstander som knyttes til vedkommende enorm politisk verdi og kan brukes til å skape fellesskap og allianser på tvers av forskjeller som ellers kan tillegges betydning. Når dette ses i sammenheng med at det er vanlig for statsoverhoder å sende gaver til nye statsoverhoder ved deres innsettelse, og man også har i mente at paven i likhet med Kong Charles er både overhode for en stat og et kirkesamfunn, blir ikke denne gaven særlig overraskende. Interessant er den likevel, for det blir spennende å se hvordan den vil bli tolket av de involverte.

Det handler om å skape nærvær av det som i utgangspunktet oppleves som langt borte eller fraværende

Troens logiske brister

Om man likevel, etter alt dette, vil være avvisende overfor et forklarende perspektiv, kan man også påpeke at hele fortellingsgrunnlaget for kristendommen er – i et naturalistisk og logisk-rasjonelt perspektiv – absurd. Det er mange logiske brister å spore i troen på at noen ble født av en jomfru, gikk på vannet, helbredet mennesker ved å røre ved dem, vekket mennesker fra de døde, gjorde vann til vin og, ikke minst, stod opp fra de døde selv. Den typen påstander er imidlertid helt vanlige i religiøse fortellinger, som ofte inneholder elementer man kanskje ville ansett som absurde – om man ikke allerede befant seg i en situasjon hvor man var vant til store deler av innholdet. Den enes tro er en annens overtro og den enes kjetter er en annens helgen.

[ Merete Thomassen: «Det er noe grensesprengende befriende ved å møte en kristen tradisjon som ikke er så knusktørr og snusfornuftig som den lutherske» ]