«Jeg blir så uendelig motløs, og fristes til å legge ned all min tjeneste for kirka»

Anne Mari Schiager Topland velger å fratre tillitsvervet som Frikirkens nestleder, og begrunner det med påkjenningen ved å være i mindretall som kvinne og med sin tvil om vårt tradisjonelle, vedtatte samlivssyn. Hun skriver at belastningen har vært større enn hun forutså. Nå kan hun ikke lenger bære den.

Selv om jeg har stor respekt for at Topland forbilledlig har satt nødvendige grenser for seg selv, så gjør innholdet i uttalelsen meg likevel både inderlig trist og ganske betenkt.

Når jeg, en kvinne, vil gå inn og sette meg hos Jesus, står det menn i veien og viser meg bort

«Jesus valgte bare menn som apostler»

Sist sommer var jeg på Frikirkens synodemøte. Etter siste sesjon, stoppet en annen delegat meg i døra med en hilsen for hjemturen: «Husk det, at Jesus valgte bare menn som apostler.»

Å mene at Bibelen forordner en ansvarsfordeling i kirka, der bare menn har ansvaret for forkynnelsen, mens kvinner kan ha andre oppgaver, er – som vi også ser i Vårt Lands debattspalter – fortsatt et vanlig syn i norsk kristenhet. Forklaringen er heller ikke ny, at det er av omsorg for oss kvinner at vi skal slippe det tyngende ansvaret som følger med å vokte læren.

Det er ikke noen trøst at det alltid har vært sånn

Dette er trygg grunn, dette vokste jeg opp med i Frikirken. Og visst, det er umiddelbart en litt forlokkende tanke. La bare menn overta ansvar for all forkynnelse i alle kirkens rom! Etter tiår med forkynnelse for barn, ungdom og nå også voksne i menigheten min, kunne jeg ha god lyst til å sitte ned og ta imot. Så hvorfor føles det ikke bra?

Jo, fordi jeg gjenkjenner andre bibelsteder enn de kjente Paulus-ordene som vanligvis gjengis, de om apostlenes særlige ansvar og kvinnens nødvendige taushet. Det er ekkoet av fortellingene om når disiplene – bare menn – ville beskytte Jesus fra mindre betydningsfulle folk enn de spesielt utvalgte. Når jeg, en kvinne, vil gå inn og sette meg hos Jesus, står det menn i veien og viser meg bort.

Det er faktisk ikke noen trøst at det alltid har vært sånn, det er ingen trygghet at de første disiplene var like lite lydhøre

Som evangelisten selv beretter: Kvinnene ble oppstandelsens første vitner, men disiplene – bare menn – trodde dem ikke. Hva nytter det om jeg aldri så mye har verdens beste budskap i beina og lovsang på leppene, når mine ord ikke blir tatt på alvor, når min stemme ikke blir hørt og mine synspunkter ikke blir anerkjent – fordi jeg er kvinne? Det er faktisk ikke noen trøst at det alltid har vært sånn, det er ingen trygghet at de første disiplene var like lite lydhøre.

Jeg blir så uendelig motløs, og fristes til å legge ned all min tjeneste for kirka.

Det er ikke teologi. Det er hersketeknikk

Den friheten jeg tilbys, er ikke reell. Ansvaret jeg skal slippe, setter ikke fri. Tvert imot, det legger seg på toppen av den solide stabelen av bibelutlegninger som holder halve befolkningen fast under umulige, doble krav: Vi kvinner skal dele evangeliet, men ikke forkynne – sitte stille ved Jesu føtter, men servere kirkekaffe – synge pent, men tie i forsamlingen. Det er ikke teologi, det er en vanlig og ytterst verdslig hersketeknikk. At reglene er utformet slik at du kan få fordømmelse uansett hva du gjør, det kjenner vi fra alle steder der majoritet styrer minoritet, der autoritet kommer fra tekst og tradisjon og folkets fortellinger ikke anses troverdige.

Så hvorfor gir jeg meg ikke? Hvorfor trenger jeg meg stadig fram både til Jesu føtter og kirkens talerstol?

Motet finner jeg hos Jesus selv, i det budskapet som sprenger grenser og setter fri, både meg og de jeg rår over. Når bibelord tolkes slik at de rettferdiggjør noens særstilling over andre, retten til å begrense, ramme inn eller ta makt over andre mennesker, da er det tid for å lese om igjen. Ikke bare menn, men alle, sammen.

Det er ekkoet av fortellingene om når disiplene – bare menn – ville beskytte Jesus fra mindre betydningsfulle folk enn de spesielt utvalgte

Veien videre

Frikirken har i sin opprinnelse en kirkeordning som stiller seg skeptisk til embedsstyre og opphøyde institusjoner i kirka, og gir styringsretten til de troende og fellesskapet. De vanskelige samtalene må derfor nødvendigvis foregå i menighetene, utenfor kontrollen av tilsynsapparat og nedfelte råd. Veien videre går kanskje gjennom storm og spetakkel (eller selvransakelse, ydmykelse og omvendelse, som Paulus kaller det), men det er mulig at vi, når vinden stilner, lander nærmere han vi alle lengter etter.

Vi ønsker å leve etter undervisningen og eksemplene i skriften. Det virker kanskje enkelt, men det er i sannhet krevende. Nå står vi i en kamp om forståelsen av ord, med posisjoner og verv som våpen og arena. Vi bør minnes at den som vil være stor blant troende, skal være de andres tjener. Og det var bare menn som ble satt til å vaske føtter. La oss begynne der.

[ Trond Bakkevig: «Kvaliteten på kirkens demokrati kan avleses på dets evne til å sikre at minoriteter blir respektert» ]