«I stedet for å gjette, bør vi se på det Jesus faktisk gjorde»

I Vårt Land lørdag 15. april gjentar Ingebjørg Nesheim påstanden om at det eksisterer et avgjørende skille mellom Jesus og apostlene i synet på kirkens embete. Hun mener de gnostiske evangeliene er troverdige kilder.

I kirken ble de fire evangeliene tidlig holdt for å være de mest troverdige kildene til Jesu liv og lære. Dette er også mitt ståsted. Det fremste kriteriet for et evangelium var at det kunne knyttes til apostlenes vitnesbyrd som øyenvitner (Luk 1,2). I evangeliene går det klart fram at Jesus bryter med samtidens syn på kvinner, blant annet ved å gi kvinner større ansvar. Apostlene har altså sørget for at disse historiene om Jesu møte med kvinner ble videreført. Derfor virker det oppkonstruert å regne med et avgjørende skille mellom Jesus og apostlene i synet på kvinnenes stilling i kirken.

Nesheim synes å slutte fra det faktum at Jesus bryter med samtidens konvensjoner i synet på kvinner, til at han ønsker å gi kvinner oppgaven med å representere ham i forvaltningen av Ord og sakrament. Den slutningen henger ikke i hop. I stedet for å forholde oss til gjetninger om hva han sikkert kunne ha tenkt seg å gjøre, bør vi se på det Jesus faktisk gjorde. Han valgte tolv menn til denne tjenesten. Han satte kvinner i andre tjenester, blant annet den svært viktige vitnetjenesten som Maria Magdalena fikk. Summa summarum: Jesus gav kvinnene en ny status i den kristne forsamlingen og viste at han ikke lot seg binde av samtidens konvensjoner. Derfor taler det desto tydeligere at han kun valgte tolv menn for «in persona» å representere ham ved alteret med ansvar for forkynnelsen og sakramentforvaltningen.

Det virker oppkonstruert å regne med et avgjørende skille mellom Jesus og apostlene i synet på kvinnenes stilling i kirken

Livstolkning som teologiens utgangspunkt

I Vårt Land tirsdag 11. april skriver Christianne Vadseth et innlegg som presenterer en annen måte å tenke teologi på enn det jeg står for. Jeg vil gi henne rett i en ting: Vi to neppe blir enige. Om jeg forstår Vadseth rett er «livet, slik det faktisk er» utgangspunkt for hennes teologiske tenkning. Hun synes å forutsette en indre dynamikk i at hvis livet leves ekte nok er det selvforklarende at Gud kaller kvinner til prester og biskoper. Siden Jesus viser at han er herre over sabbaten, og apostelen Peter får ny innsikt om hedningmisjon gjennom en åpenbaring, mener Vadset at det er knesatt et prinsipp som kristne i dag skal følge. Hun synes å forutsette at vi er jevnbyrdige med Jesus og Peter og har autoritet til å sette skriftens ord til side hvis det ikke samsvarer med vår opplevelse av livet. For meg blir dette subjektivt og diffust. En slik tenkemåte kan lett føre ut på viddene i forhold til det kristne budskapet, slik det kommer til oss gjennom Bibelens hellige skrifter.

Jesus er veien til livet

Vadseth siterer deler av Johannes 14,6 for å underbygge sin tenkning om livet selv som tolkningsprinsipp. Jeg mener dette Jesus-sitatet må forstås i sin helhet: «Jesus sier: ‘Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg’.» Jesus sier her at han representerer sannheten i bestemt form, og at han er eneste vei til Faderen. Sammen med hele Jesu Kristi kirke (også den delen av kirken som er framme hos Gud) vil jeg lese og tolke Bibelens ord for å gå den veien Jesus kaller oss til, legge vinn på å tale sannheten i Guds ord, og leve det nye livet i Kristus. Jo nærmere vi kommer Jesus, jo mer ekte blir livet, og jo bedre kan vi peke på veien til Faderen for andre. Slik tenker jeg. Jesu ord er for meg mer enn «noen ord på et ark». De er skapende ord, av evig verdi. (Matt 24,35) Derfor vil jeg bygge min tro på det Jesus sa og gjorde. Noe i Skriften er sentralt, noe er perifert. Tjenesten med Ordet og sakramentene hører til det sentrale fordi den er konstituerende for kirken. Derfor mener jeg vi gjør rett i å følge Jesus og apostlene her.

[  Werner Jeanrond: «Biskopenes hyrdebrev gir svar fra fortiden på spørsmål ingen stiller i dag» ]