«Jeanrond byr på kjente slagord, men går ikke selv inn på de viktige spørsmålene»

Professor emeritus Werner Jeanrond stiller mange spørsmål i sitt innlegg om de skandinaviske biskopenes hyrdebrev om seksualitet og LGBT, og flagger et standpunkt uten egentlig selv å gi substansielle, teologiske begrunnelser. Det høres unektelig fint ut med både inkarnasjonsteologi, kjærlighetsteologi og kristologiske horisonter som motsats til det han kaller en utdatert forståelse av menneskelig seksualitet. Men til syvende og sist er det kjærligheten som er hans eneste argument, men ikke en bibelsk eller teologisk forståelse av Guds og menneskers kjærlighet.

Vi er nok skjønt enige om at «Gud er kjærlighet» og at dette er helt sentralt for å forstå kristendommens kjerne, men Jeanrond har en minst like selektiv lesning av skriftene som det han beskylder de katolske biskopene for. Det skal godt gjøres isolere det så velkjente sitatet fra Johannes’ første brev, som jo oppsummerer den kristne troen både kreatologisk og kristologisk, fra resten av brevet. Der står det i klartekst at kroppens begjær ikke er av Gud og at den som elsker verden ikke har kjærlighet til Gud i seg. Kroppen har sin plass i Guds visjon, skapt som den er av Gud og for Gud, men det betyr at den også, som hele mennesket, må være underlagt Guds vilje. Da kan også kroppen som en del av menneskelig seksualitet åpenbare Guds kjærlighet, ja, bli et bilde på Skaperen selv. Guds åpenbaring har også pekt på hvor denne kroppen i hele sin fysiske realitet av kjøtt og blod utrykker Guds kall til kjærlighet: Mannen skal forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp (Ef 5,31).

Vi er nok skjønt enige om at «Gud er kjærlighet» og at dette er helt sentralt for å forstå kristendommens kjerne, men Jeanrond har en minst like selektiv lesning av skriftene som det han beskylder de katolske biskopene for

Det nye credo: En kjærlighet uten forpliktelser

Det moderne heresi er ikke mangel på tro på Guds kjærlighet, men troen på en viljeløs Gud. Det nye credo er at Gud har gitt oss en kjærlighet uten forpliktelser, retning og mening. Jeanrond glemmer at de «menneskelige erfaringer» og det «seksuelle mangfoldet» som han vil ha en ny, oppdatert kristen forståelse for, ikke er noe nytt for kirken. Tvert om. Når det kristne budskapet for første gang ble forkynt for verdenen utenfor den jødiske kulturkrets var det i en verden med samme seksuelle diversitet som i dag, om ikke enda større.

Den gang som nå visste man å bruke egen og andres kropp til forlystelse så vel som til å oppnå makt eller andre ting. Kristne valgte i stedet å tjene Gud i tråd med den radikalitet Kristus hadde forkynt at ekteskapet monogamt og livslangt, og fra skapelsen av mellom mann og kvinne

Selv disiplene som var jøder ble forskrekket over Jesu radikalitet i spørsmålet om skilsmisser. Når de kristne helt fra starten av stod imot abort, og senere gjorde det forbudt i kristenretten, så vitner det om en klar forkynnelse av at kroppen har mål og mening i livets tjeneste. Når unge jenter og kvinner fra aristokratiske familier i en hedensk kulturkrets nektet å bli giftet bort og heller valgte martyrdøden for sin nyvunne kjærlighet til Kristus, indikerer det at bevisstheten om kropp og seksualitet i aller høyeste grad fantes også for to tusen år siden. Den gang som nå visste man å bruke egen og andres kropp til forlystelse så vel som til å oppnå makt eller andre ting. Kristne valgte i stedet å tjene Gud i tråd med den radikalitet Kristus hadde forkynt at ekteskapet monogamt og livslangt, og fra skapelsen av mellom mann og kvinne.

En ny troverdighet må hente inspirasjon fra Jesu evangelium

Det betyr ikke at alt har vært fullkomment alltid, langt ifra. Men også på det området som er sårt for kirken i dag og hvor kirkens menn og kvinner selv har gjort seg skyld i mange ugjerninger, nemlig overgrep mot barn og ungdom, har kirkens forkynnelse likevel stått fast helt fra begynnelsen av. Den kristne læren om ekteskap og seksualitet var en klar motkultur til de antikke greske og romerske samfunnenes heller frivole forhold til barns rettigheter. Vi må bare håpe og arbeide for at kirken kan vinne tilbake troverdigheten. Det vil være riktig overfor ofre og samtidig være det som nå og i fremtiden kan gi trygghet for barn, ungdom og alle mennesker i Kirken. Den troverdigheten må hente inspirasjon fra Jesu evangelium.

Tilbyr kjente slagord

Jeanrond etterspør mye men går ikke selv inn på de viktige spørsmålene om evangeliets radikalitet. Det han tilbyr er kjente slagord om mer kjærlighet og mer mangfold. Han nevner ingenting om ansvar, plikter, dyder og offervilje, og det som gjør kjærligheten konkret og inkarnert. Han nevner ikke det kristologisk radikale, at den oppstandne Kristus viser vei for at mennesket kan strekke seg lenger, ville mer og lengte etter det som er større enn seg selv. Oppstandelsen fra de døde var tross alt kun en vag og langt fra gjengs forestilling i den jødiske tro frem til Jesu tid. Det er også fra Jesu død og oppstandelse kjærlighetsteologien som Jeanrond etterlyser må hente sin substans. Jesus selv viser dens form under det siste måltid med disiplene når han vasker deres føtter og kaller dem venner. Mennesket er invitert til å leve i Guds kjærlighet gjennom vennskapet med Jesus og med hverandre, og her finnes en dyp og rik mening med livet som alle er invitert til.