«Arbeid med bibellesing må være perspektivrikt for ikke å stivne»

Sokneprest Kjersti Gautestad Norheim skriver en lesverdig artikkel i Vårt Land (3. april) om møter med påskens mysterium. Intensjonen er særlig å fremme kreativ bibellesning.

Dessverre blir en form for slikt bibelarbeid, bibliodrama, bare presentert av Norheim som en tilfeldig nyskapelse. Den skal ha skjedd ved det jødiske teologiske fakultet i New York på 80-tallet, da en underviser ikke hadde vanlig tid til forberedelse. Dette er en interessant henvisning – særlig når metoden i ettertid knyttes til en jødisk teksttolkningstradisjon (midrasj). Bibliodrama er imidlertid i seg selv langt mer grunnfestet og reflektert enn det som antydes i denne «oppkomsthistorien». Da må vi imidlertid først og fremst se hen til det tyske språkområdet, selv om man også i Nederland var tidlig ute.

Personlige erfaringer

Gjennom tett kontakt med det praktisk-teologiske miljø i Tyskland fra begynnelsen av 70-tallet, ble jeg nokså oppgitt over hvor liten rolle Bibelen spilte i praksis. For en som selv hentet daglig veiledning og styrke fra denne boken, var jeg stadig på jakt etter metoder som kunne virke inspirerende og fornyende uten at en grunnleggende respekt for bibelordet forsvant.

Mot slutten av 1970-årene oppstod i det tyske miljøet en bred forvandling i bibliodramaets navn, og jeg var ikke den eneste som etter hvert så hvilken enorm betydning en slik metode hadde når det gjaldt å knytte forbindelsen mellom den enkeltes liv og Guds ord i Bibelen. Det representerte noe annet enn en tørr historisk-kritisk metode eller en nokså krampaktig bibelformidling ut fra slagordet «alt eller intet». Noe friskt og spennende banet seg vei, av mange observatører også kalt en høykonjunktur.

Det som bandt det hele sammen, var en i beste forstand lekende atmosfære som åpnet for nye og uventede perspektiver

Mange kreative elementer

Som del av denne bølgen deltok jeg i ledelsen for en rekke nord-europeiske bibliodrama-seminarer og utviklet tidlig sammen med en dansk kollega (Inga Holst) det vi kalte «viagese», som en del av den kreative verktøykassen. Med denne bibliodrama-modellen vandret vi helt konkret gjennom bibelteksten etter at de viktigste ordene i teksten var lagt ut på gulvet som en vei (latin: via). Når deltagerne etter hvert satte seg ned ved «sitt» ord – ofte et overraskende valg også for dem selv – ble en helt annen interaksjon mulig enn om vi bare hadde lyttet akustisk til teksten og så kommet med våre reaksjoner. Det kroppslige fikk altså meget god plass.

Også en rekke andre metoder ble benyttet i bibliodrama for å skaffe rom for et møte mellom person, tekstforståelse og sjelesørgerisk orientert samtale. Det som bandt det hele sammen, var en i beste forstand lekende atmosfære som åpnet for nye og uventede perspektiver. En av mange inspirasjonskilder var psykodrama, som også opplevde en boom på denne tiden.

Dype røtter

Det finnes en mengde tyskspråklige og andre bøker som har bibliodrama som sitt hovedfokus, noen av dem også doktoravhandlinger. De fleste inneholder konkrete opplegg for et variert bibliodrama-arbeid. En grunnlegger av det moderne bibliodrama, professor Gerhard M. Martin, skrev i 1979, at begrepet bibliodrama første gang ble benyttet av J. Zacharias i 1967, og den første doktoravhandling om emnet kom antagelig i 1979 (J. Lap). Da er vi altså langt forut for en tilfeldig episode i New York på 80-tallet.

En annen viktig representant for den nye dramatiserende bibelbølgen er Wolfgang Teichert. Han hevder i et sentralt samleverk fra 1987 at det allerede på 1200-tallet finnes en tekst som bearbeides etter de kjente bibliodrama-metodene fra 60- og 70-tallet. Jeg er samtidig overbevist om at kirkehistorien har mye mer å tilby enn som så, og at den som leter, finner mye i samme retning lenge før en tidspresset amerikansk professor trer inn på arenaen.

Bibliodrama er en nokså ukjent metode i Norge. Denne manko er beklagelig

Aktuelt utblikk

Bibliodrama er en nokså ukjent metode i Norge. Selv har jeg har bare i små porsjoner gjennomført slike opplegg her, og et spedt forsøk ved Modum Bad på begynnelsen av 2000-tallet med en dansk spesialist står nokså isolert. Denne manko er beklagelig med tanke på hvilket løft et slikt gjennomarbeidet utgangspunkt gir til den alminnelige forkynnelse og sjelesorg, offentlig og privat.

Heldigvis har mange kunnet trekke veksler på bruken av bibelmeditasjoner, skapende bibelarbeid, bibelgruppeerfaringer og idérike eksegetiske metoder, altså trekk som har noenlunde samme rot. Alt dette inneholder erfaringer som knytter sammen både legfolks og teologers ønske om å trenge «dypere inn i den hellige skrift», der møtet mellom person og tekst ikke uteblir.

Det er nyttig med en stor bredde på dette kreative feltet, som konsekvent må være perspektivrikt for ikke å stivne. Et reflektert, metodisk arbeid konkret med bibliodrama burde i denne sammenheng inspirere både fagmiljøer og menighetsarbeid. På dette navngitte feltet har vi forsømt mye i Norge, men den som gjerne vil holde sammen både hjerne og hjerte er forhåpentlig ikke for sent ute. Dyrker man bare en av disse kroppsdelene, bommer man imidlertid alltid på målet.

[ Første spadetak for menighet som har vært 15 år uten kirke ]