Simon dukker opp som en av flere bifigurer i lidelseshistorien på veien til korsfestelsen. Han var en tilfeldig tilskuer og muligens en pilegrim fra Kyrene. Kyrene var en romersk provinsby i dagens Libya i Nord-Afrika, som hadde en stor jødisk befolkning på denne tiden.
Både Bibelen og andre historiske kilder dokumenterer handelsvirksomhet og ekteskapsinngåelser mellom Nord-Afrika og Midtøsten på denne tiden. Historiene om den etiopiske evnukken og Salomo og dronningen av Saba er blant eksemplene på religiøs, politisk og økonomisk utveksling i denne regionen. Det er altså sannsynlig at Simon var en av mange diasporajøder som reiste til Jerusalem for viktige religiøse høytider som pesach – den jødiske påsken.
Den korte opplysningen om Simon forstyrrer fortellingens flyt, og skifter et kort øyeblikk fokus vekk fra påskefortellingens hovedperson, Jesus. Så hva kan denne bifiguren lære oss?
Historien om Simon handler om en som hørte hjemme ett sted og som kom til et helt annet sted for å feire påske langt hjemmefra
Utfordrer våre båser
Historien om Simon utfordrer for det første våre religiøse, politiske og kulturelle båser. Ut fra disse defineres mennesker å «høre hjemme» i ulike geografiske områder. Slik var det ikke i antikken. Historien om Simon handler om en som hørte hjemme ett sted og som kom til et helt annet sted for å feire påske langt hjemmefra. Dette som et apropos til spørsmålet om religiøse rettigheter for migranter samt tilgang til helsehjelp og utdanning.
For det andre berører denne historien vår oppfatning av multikulturalisme, slik den i dag fremstår eksempelvis gjennom utbredelsen av globale kjeder som McDonalds og Burger King. Simon kom fra provinsen, helt i utkanten av Romerriket, og representerer med det «minoritetenes multikulturalisme». Som oftest er de velkledde og velutdannede og mest taleføre som kommer i forgrunnen. Simon er det motsatte av alt dette og mennesker som ham får sjelden oppmerksomhet i historien.
Med Simons inntreden i fortellingen skifter fokus fra Roma og Jerusalem, yppersteprester og skriftlærde, til den utenforstående som bar korset og ble en aktiv deltaker i påskebegivenhetene. Det romerske Jerusalem og den jødiske høytiden utfordres i historien ved at de fra utkantene får en rolle i sentrum av påsken og den kristne historien.
Empati er legemliggjort smerte
For det tredje berører historien vår oppfatning av empati. Psykologien og egne erfaringer bekrefter at mennesker som har gjennomgått traumatiske opplevelser lettere vil ha empati med andre som opplever tilsvarende hendelser. I denne historien, mens Peter og de andre disiplene har flyktet, var Simon med sin erfaring av smerte og avvisning til stede og synlig i Jesu siste timer. Simon viser oss at empati er en legemliggjort erfaring som kan speiles i andres erfaringer. Empati er legemliggjort smerte! Uten opplevd smerte er det vanskelig å vise empati.
Som en illustrasjon på dette vil jeg bruke en av mine teologistudent som reiste til Madagaskar på praksisbesøk. Tilbake i klasserommet fortalte hun levende og gråtkvalt om sultende barn og gravide kvinners vanskeligheter med helsehjelp etter å ha opplevd dette på nært hold. På samme måte kunne Simon skjønne Jesu opplevelser selv om han var en utenforstående.
Simon viser oss at empati er en legemliggjort erfaring som kan speiles i andres erfaringer. Uten opplevd smerte er det vanskelig å vise empati
Kjærligheten overskrider grenselinjer
Til slutt berører denne historien vår oppfatning av kjærlighet og gjestfrihet. Ifølge Apg 11,20 forkynte folk fra Simons hjemsted, Kyrene, evangeliet om Jesus til gresktalende i Antiokia, som ligger i dagens Tyrkia. Historien om Simon dekonstruerer oppfatningen av tjeneste og gjestfrihet som begrenset til ens egen etniske gruppe og retter dem i stedet ut mot alle mennesker og folkeslag. Simon viser oss at denne kjærligheten kan overskride rasemessige og nasjonale grenselinjer. Kjærlighet til andre mennesker kan uttrykkes også i situasjoner hvor den ikke gjengjeldes. Kjærligheten er ukomfortabel, det handler om å elske også det som ikke er elskelig.
Historien om Simon utfordrer religiøse, kulturelle og politiske båser og skillelinjer. Den handler om den forstyrrende multikulturalismen som minoritetene fra utkantene representerer. Den hander om erfaringsbasert empati, og det ubekvemme i å handle i kjærlighet til de utenforstående – en ubekvem historie som sjelden snakkes om.