Sverre Langeland skriver i Vårt Land 27. mars om sitt syn på kvinnelig prestetjeneste, og om hvorfor han mener at det bryter med «arven fra Jesus, videreført av disiplene.» Selv om jeg tviler på at Langeland og jeg vil bli enige, prøver jeg meg på et motsvar, for det han gir uttrykk for i sin artikkel er ikke bare ekskluderende og snevert, men også fattig teologisk.
Gud ble begrenset av verden
Jeg tror og bekjenner at Gud i Jesus Kristus ble menneske av kjøtt og blod, og ble en del av verden. Denne innsikten innebærer også at Gud ble begrenset av verden. Hvis Gud ikke hadde blitt begrenset, hadde det ikke vært full inkarnasjon. Gud ble en del av verden – en knust, begrenset, forvirrende, vakker og levende verden. Jeg er enig med Langeland om at det ikke var tilfeldig at Jesu tolv apostler var menn, men ikke fordi det var Jesus sin måte å si at kvinner ikke egner seg som prester. Heller er det et uttrykk for den tiden Jesus levde på – selvfølgelig var de tolv apostlene menn, hva annet hadde blitt akseptert?
Gud er utenfor og over alle tider, men i den inkarnerte Kristus ble Gud fullt og helt en del av historien, og hvis vi ignorerer det, ignorerer vi hvem Jesus var
Vi gjør Jesus en bjørnetjeneste hvis vi prøver å ta ham ut av konteksten han levde i. Jo, Gud er utenfor og over alle tider, men i den inkarnerte Kristus ble Gud fullt og helt en del av historien, og hvis vi ignorerer det, ignorerer vi hvem Jesus var. Jesus er ikke historieløs, og det er heller ikke teologiene som kommer til uttrykk i Det nye testamente. Dette betyr selvfølgelig ikke at det dermed ikke har relevans, snarere tvert imot. Det er heller enda sannere fordi det er knyttet til menneskers ekte og levde liv. Men det historiske faktumet ved Bibelen inviterer oss til å være aktive lesere og tolkere, og til å skjelne. Kanskje er ikke alle elementer ved evangeliene uttrykk for teologi, så mye som for Jesu, disiplenes og forfatternes samtid og kontekst.
Utvider og utvikler teologien
Det er mye som gir mening på papir, som er enkelt og rett fram i teorien, og som hadde gjort verden til et lettere sted å navigere seg gjennom. Det blir verre når man skal ut i den virkelige verden, og prøve å anvende teori i praksis. Da finner man ofte ut at verden er mye mer dynamisk og levende enn det noen ord på et ark noensinne kan ta hensyn til. Dette ser vi både Jesus, Paulus og de andre apostlene oppleve. Våre bibelske forbilder viser oss at det noen ganger er bra å ikke stole blindt på alt vi har blitt gitt fra dem som har gått før oss.
Peter endrer holdningen sin til hedninger etter et syn fra Gud i Apg. 10,9-35. Han går vekk fra det han har lært gjennom de hellige skriftene, fordi han ser hvordan Gud stadig inviterer til nye måter å leve på og nye måter å se verden på. Jesus utvider og utvikler også teologien stadig vekk, for eksempel når han rekontekstualiserer sabbatsdagen i Mark 2,27. Hans utsagn om sabbaten er en radikal bevegelse fra det vi kan lese i Jesu egne hellige tekster (se for eksempel 2. Mos 31,13-17). Jesus viser oss at lovens bokstav noen ganger må tolkes på nye måter i møte med livet slik det faktisk er.
Våre bibelske forbilder viser oss at det noen ganger er bra å ikke stole blindt på alt vi har blitt gitt fra dem som har gått før oss
Livet er ikke statisk
Jesus er veien, sannheten og livet. Når vi er kalt til å leve i ham er vi dermed kalt til å leve i livet, og til å leve sant. Livet er ikke statisk, men heller mangfoldig, vondt, vakkert, mystisk, uforståelig, spennende, utfordrende og ikke minst levende. Vi må være ærlige om dette, for hvis vi ikke er det blir teologien vår for snever. Jesus og Peter viser oss selv det – når det de har blitt lært blir for trangt for livet slik det faktisk er, har de frimodighet til å tenke nytt. Hvis vi skal følge Jesus må vi også tørre gjøre det. Gud er for levende til at vi kan la være.