Allerede i urkirken var fasting noe som kjennetegnet de kristne; i alle fall siden konsilet i Nikea i år 325 har førtidagersfasten vært en selvfølgelig forberedelse for påsken. Førtidagersperioder er da heller ikke ukjente etapper i Guds frelsesverk. Og førtidagersfasten ender i den hellige uke – disse stille, mørke og døde dagene som forvandles til feiring, lys og liv igjennom Kristi oppstandelse.
Nøyaktig hva man faster fra, hvordan, og hvilke dager man gjør det, har variert fra område til område, epoke til epoke: Rådet when in Rome, do as the Romans ble opprinnelig gitt av Ambrosius til Augustin da han stusset over romerkirkens fasteskikker. Men fasten har alltid og alle steder handlet om å avstå fra mat. Både det hebraiske og det greske begrepet for «faste» betyr rett og slett å ikke spise.
Fasten er i så måte en enkel praksis – men den er spekket med teologisk mening. Igjennom den vil man komme frem for Gud med et gaveoffer som brennes i tempelet av ens kropp. Det er en forberedelse for å møte Gud som, paradoksalt nok, bærer i seg møter med Gud. Det handler om å omvende hele seg, kropp og sjel. Og omvendelsen kan bare skje fordi fasten – som en slags botsgang – er tråkket opp som frelsesvei. Vi følger den ferden som Jesus gikk for oss, gjennom prøvelser i ørkenen, hele veien til Jerusalem, der vi korsfestes i og med Kristus for å bli likere Gud selv. Og da reflekterer fråtsing en temmelig upassende sinnstilstand.
Hopp frem til i dag og det er nettopp å fråtse vi nordmenn har for vane å gjøre – også kristne. At fasten skulle ha åndelig betydning, at vi igjennom den kan trekke nærmere Gud, det fremstår simpelthen ubegripelig for mange av oss. Og kanskje er det derfor Den stille uke er blitt til en flom av behag som skyller bort egenarten til og betydningen av de ulike markeringene. Samtidig har det slått meg at det er noe vulgært og til og med støtende over bildet: Kirken markerer at Gud selv pines og drepes og der ligger jeg henslengt i en sofa, småkvalm med påskeegget i fanget og døser av til en krim?
En kamerat påpekte at det er som at vi sammenblander «påskeferiering» og «påskefeiring». Det er en forvirring som henger sammen med at kristenheten er blitt individualisert, intellektualisert og sekularisert – som igjen peker mot at vi er mange, og særskilt protestanter, som har mistet grep om vesentlige bestanddeler ved kristentroen.
Tradisjon og Pandoras krukke
I vår protestantiske kristenkultur er fasten blitt noe suspekt. Det er kanskje ikke så rart, da protestantismens opprør handlet om å skille Guds åpenbaring fra menneskelig tradisjon. «Jeg anerkjenner ingen satte regler for fortolkning av Guds ord», proklamerte for eksempel Martin Luther til pave Leo X. Fremfor å underordne seg tradisjonens fortolkning underla Luther Ordet sin egen samvittighet – for deretter å kreve at kristne skulle underlegge seg de reglene som hans samvittighet hadde satt.
Vips, så var Pandoras krukke åpnet: Andre samtidige protestanter så vel som påfølgende generasjoner lutheranere anvendte i rykk og napp Luthers egen skepsis mot Luther selv; heller ikke de ville underlegge seg noen satte fortolkningsregler. Og slik gikk ikke bare fortolkningsregler, men regler og ritualer i sin alminnelighet (de forankres da gjerne i fortolkning av Guds ord), fra å være kollektive til individuelle størrelser. Individet måtte selv finne ut av fasten etter egen samvittighet, denne religiøse praksisen som tydeligere enn noen annen bærer i seg ideen om å holde fast ved tradisjonen og slik symboliserer noe utover seg selv. Satt på spissen: Luther, den augustinske munken, endret Ambrosius’ råd til you do you.
Snart spisset Jean Calvin den protestantiske kritikken: Var vel ikke en samvittighet som mante til faste forpestet av lovlighet? Calvin påstod i alle fall at fasten var en «falsk nidkjærhet, fylt med overtro» – som igjen satte standarden for en rekke andre protestantiske tradisjoner. For selv om Kristus fastet og antok at de troende gjorde det (Matt 6,16), presiserte ikke Jesus noen detaljer for den kristne faste. Derfor måtte fasten være en menneskelig tradisjon. Og dersom mennesket er frelst av nåde alene, står vel ikke da enhver vektlegging av slike menneskelige tradisjoner i fare for å formidle et vrangt evangelium, nemlig at vi frelser oss selv ved å følge dem?
Hva er vel lovlighet
Det er en kritikk som må tas på alvor. Samtidig: Er det for eksempel «lovisk» å tøyle seg selv dersom man fristes av å lyve eller stjele? Står vi i fare for å formidle et vrangt evangelium dersom vi fastholder at utroskap er synd? Og burde i så fall troskapen – som regel, som ritual – forkastes av den grunn?
Det finnes gode og dårlige grunner for ikke å være utro. En god grunn er å elske og ære sin neste. En dårlig grunn er frykten for å bli tatt med buksene nede. Og regelen mot utroskap skal sette oss i stand til å delta i det hellige ritualet om å elske og ære vår neste. Men det betyr ikke at regelen er uten verdi når vi ikke evner å gjøre det. Det er på sett og vis nettopp da vi virkelig trenger den. Loviskhet er derfor sjeldent en interessant kritikk mot regler og ritualer i seg selv; det er en ransakende kritikk av hjertet som utfører dem.
Poenget er ikke at det finnes menneskelige tradisjoner som er fåfengte, som kan forkludre Guds åpenbaring (Matt 15,3). Poenget er, for det første, at dikotomien mellom Guds åpenbaring og menneskelig tradisjon er falsk. Det skyldes at Guds åpenbaring må skje på menneskelige betingelser for at mennesker skal være i stand til å kjenne den; Gud ble endog menneske for å åpenbare seg selv for oss. Skillet går derfor ikke mellom Guds åpenbaring og menneskelig tradisjon, men mellom menneskelige tradisjoner som er mer eller mindre tro til Guds åpenbaring.
Det leder til det andre poenget: Enhver god og sann kristentradisjon befinner seg i vedvarende kritisk refleksjon, blant annet for å forhindre at de troende blir et folk som tilsynelatende elsker og ærer Gud i det ytre, men ikke gjør det i sitt indre (Matt 15,8; Jes 29,3). Når det gjelder skikker som fasten, skjer den kritiske selvrefleksjonen på to nivåer. Det ene er kollektivt: Visse tider og steder utvikler fasteskikkene seg til å bli unødig strenge, andre tider og steder upassende slappe. Det andre nivået er individuelt og handler om selvransakelse. Hvorfor faster jeg? Hvem er det for? Hvordan ter jeg meg under fasten? Her er Jesaja 58 utvetydig: Fasten er kun et genuint uttrykk for å elske og ære Gud dersom vi også elsker og ærer vår neste. Men dersom vi feiler i dette – som så ofte er tilfellet – betyr ikke det at fasten må opphøre; det betyr at vi på ny må vende om i vår faste.
Under fasten tar vi skritt til siden for det normale, vi trer ut av vår dagligdagse tralt, slik at vi kan trekke nærmere Gud – og vende tilbake til en tralt som justeres deretter
Derfor er den kristne fasten koblet sammen med bønn og almisser. Når vi avstår fra noe får vi en anledning til å gi oss hen på måter som ellers ikke er mulig. Under fasten tar vi skritt til siden for det normale, vi trer ut av vår dagligdagse tralt, slik at vi kan trekke nærmere Gud – og vende tilbake til en tralt som justeres deretter. Og det vi avstår fra der utenfor normalen skal ikke spares på, det skal ikke bidra til å akkumulere egen velstand, men å betjene trengende brødre og søstre. Fasten som regel og praksis skal altså forme oss på en måte som igjen preger våre handlinger; det ytre skal forme det indre som skal prege det ytre.
Om å rense tempelet
Formålet med kristne regler og ritualer er å dyrke frem åndelig vekst på rettmessig vis, slik som vinranker beskjæres og bindes til støttepinner for å bære frukt (Joh 15,2). I en tilværelse som er preget av synd, av kaos og forvirring, må mennesket ha disse rettledningene – selv om vi kanskje ikke vil ha dem – for å helliggjøres i Guds likhet. Uten faste regler og ritualer blir vår vekst uregjerlig og egenrådig, våre frukter sure og bitre, selv om vi kanskje ikke smaker det selv. Vi blir innkrøkt i oss selv.
Fasten handler om å øve seg på å mestre dette begjæret og disse lengslene – ikke fordi våre begjær og lengsler er onde eller skitne eller dårlige, men fordi vil ikke vil være deres slave
Det er slik fasten må forstås, som en rettledning. Og dersom vi følger den, ledes vi ut på en ørkenvandring, etter Jesu eget eksempel (Matt 4,1). Det er en ferd med prøvelser i den forstand at vi skal nekte våre begjær og lengsler å gjøre krav på oss. Gode begjær og lengsler er blandet sammen med dårlige, og mindreverdige begjær og lengsler kan ofte få en viktigere plass i vårt liv enn de høyverdige. Slik kan noe som er godt bli syndig, fordi det får anledning til å fortrenge det som er bedre. Fasten handler om å øve seg på å mestre dette begjæret og disse lengslene – ikke fordi våre begjær og lengsler er onde eller skitne eller dårlige, men fordi vil ikke vil være deres slave. For det er kun når vi mestrer dem at vi makter å «bære frem våre kropper som et hellig og levende offer til glede for Gud» (Rom 12,1).
Denne mestringen skjer ikke igjennom noen viljeshandling, men en troshandling. For hvem er vi, egentlig, under bekvemmelighetenes lune dekke? Hvem er det vi møter i ørkenens prøvelser? Fasten blottlegger vår svakhet – sulten synliggjør utilstrekkelighet, den bringer sanselighet til områder av våre liv som er blitt numne for synd: misunnelse, lunkenhet, utålmodighet, murring, sinne, bitterhet, hovmodighet, egenrådighet, sløseri, grådighet, avhengighet, latskap, stolthet, svik, urenhet, hardhet. Og når vi stifter bekjentskap med oss selv på denne måten kan vi ikke gjøre annet enn å bekjenne at vi er ute av stand til å rense vårt eget tempel. Den bekjennelsen er kimen til omvendelse, til bønnfallelse om Guds inngripen.
Korsfestelsen av seg selv
Og Gud griper inn. Når og hvordan, det kan vi ikke vite. Men fastens avgjørende troshandling er at Gud leder oss på en ferd som har en retning, at offeret vi gjør har mening – fordi Gud har tråkket opp stien og går der sammen med oss, fordi offeret er fullbrakt. Ofte erfares fasten ganske annerledes: Man er bare sulten og sliten og lurer på hva i all verden det er man holder på med. Hvor er Gud i dette? Når kan jeg erfare nærværet? For Augustin representerte da også fasten selve kristenlivet; å faste er å øve seg på å være kristne. Det er en nødvendig øvelse, for veien fra det egyptiske slaveåk til det lovede land kan være hard og kronglete. Ofte kan vi føle at vi går oss vill, at vi må vente på Gud i det Johannes av Korset kalte for «sjelens mørke natt». Og om vi gjør det, kan vi fornemme Gud også i dens tunge mulm.
Det er en fornemmelse av en tåke som gradvis letter. Det er vanskelig helt å fange den gryende klarheten med ord. Det er som at man glimtvis beskuer Gud, seg selv og verden i et noe tydeligere lys. Som om en skjelningens muskel får blod igjen og prikker til liv. At en ny type glede begynner å syde.
Og det at klarheten erfares som ubeskrivelig er ikke tilfeldig: Fasten handler om å tilbe med kroppen, ikke med sinnet. Det handler om å la den kroppslige sulten vekke en åndelig sult – som igjen gir en type kunnskap om Gud som sitter i kroppen, og som bare delvis kan gripes gjennom intellektets kategorier og konsepter. Det handler også, på motsvarende vis, om å la kategoriene og konseptene vi griper med intellektet risses inn som merker i sjelen slik at de kan ble formative for vår person.
Da kan vi ikke neglisjere kroppen. Kristne tror på kroppens oppstandelse, ikke bare sjelens (som dessuten ofte reduseres mer eller mindre til sinnets oppstandelse). Og den kunnskapen som fasten åpenbarer for oss i kroppene våre er at ørkenvandringen leder til Jerusalem og korsfestelsen: Når Gud griper inn og renser vårt tempel forstår vi at det til syvende og sist må gjenreises fra grunnen av.
Den moderne forflatningen av «de hellige fastetider» er derfor ikke bare en forflatning av påsken, men også av kristenlivet
Å bli vekket til live
Den erkjennelse er gjennomtrengt av mysterier og paradokser: Når livet er Kristus, blir døden en vinning, for det er kun gjennom døden at vi kan gjenoppstå i Kristus. Når vi sendes ut på ferden askeonsdag får vi da også korsmerket tegnet i våre panner med aske for å minne oss om nettopp det. Og når vi trer inn i Jerusalem på palmesøndag, som markerer overgangen til den hellige uke, hyller vi Kristus som det evige livs Gud fordi det er offerdøden som venter: Det er fordi Gud selv døde at vi kan vende om til livet.
En utbredt og grunnleggende feiloppfatning er at vi ikke må dø fordi Kristus døde for oss. Men omvendelsen til livet går igjennom Kristi død ved at vi dør med og i Kristus (Gal 5, 24) – for slik å gjenoppstå. Sorg og glede, liv og død. Den kristne erfaringen må ikke bare romme disse elementene, men også det faktum at de glir spenningsfylt over i hverandre. Og akkurat det skjer i Den stille uke. Det innebærer at uken er et nullpunkt som preges av en slags forstyrrende ufullendthet – som kommer til uttrykk i våkingen natt til påskemorgen. Vi venter forventningsfullt på at sjelens mørke natt skal bli til hvitt lys – at det ufullendte skal bli fullendt – fordi vi vet at Gud oppstår fra de døde, fordi vi vet at Gud skal møte oss igjen.
Og forberedelsen for dette møte med Gud krever at Kristi død og oppstandelse får gjenklang i vårt liv, at vi tillater ekko av Guds ferd og offer å resonnere i oss. Bare slik kan vi bli ett med Kristus i sin helhet, og ikke bare de delene vi liker. Og den enheten innebærer at vi «våker med Jesus i verdens natt», slik vi synger i salmen Se, vi går opp til Jerusalem – det innebærer at vi er med og «bærer hans sorg» i vårt hjerte.
Den moderne forflatningen av «de hellige fastetider» er derfor ikke bare en forflatning av påsken, men også av kristenlivet. Og det vitner om en individualisering, intellektualisering og sekulariseringen av kristentroen. Bildet av meg selv som småkvalm på sofaen mens Gud pines og drepes blir i alle fall for meg et bilde på en kristenhet som må ristes til liv og sanselighet igjen.