Verdidebatt

«Ulike typer demokrati kan forklare Kristen-Norges ulike politiske kulturer»

KRISTNE ORGANISASJONER: Ulike typer demokrati innebærer ulike politiske kulturer. Mens organisasjonsdemokratiet har preget misjonsorganisasjonene, følger Den norske kirke nå mønsteret for det moderne politiske demokrati.

Helge Nylenna og Stephen Siris har publisert en artikkel om «Tydeliggjøring og polarisering i det kirkepolitiske demokratiet» (VL 16.03), der forfatterne påpeker at demokratiet i Den norske kirke har gått over fra «organisasjonsdemokrati» til et «politisk demokrati». Det innebærer blant annet at ulike grupperinger («Åpen folkekirke», «Bønnelista» og «Frimodig kirke») nå stiller lister ved det kommende kirkevalg.

Et spørsmål som Nylenna og Siris ikke drøfter, er de politiske kulturer som følger med de ulike typer av demokrati. Organisasjonsdemokratiet kjenner vi fra de frivillige organisasjoner for indre- og ytremisjon som dominerte Kirke-Norge på 1900-tallet. Organisasjonenes lokalforeninger hadde demokratisk valgte styrer. Fra lokalforeningen ble det sendt representanter til generalforsamlingen for den landsdekkende organisasjonen, som foreningen tilhørte. Der ble hoved- eller landsstyre og ikke minst dets formann valgt.

Bernt Oftestad. Veien og målet – en konversjonshistorie.

Kultur følger struktur

Strukturen er velkjent. Men den hadde også sin politiske kultur. Visse trekk er tydelige. Det var gjerne sterke kristelige personligheter som innehadde den øverste ledelsen. De sto ofte «over» de politiske prosedyrer. O. Hallesby, som var formann for Indremisjonsselskapet fra 1923 til begynnelsen av 1950-tallet, ble alltid valgt ved akklamasjon uten motkandidat. I organisasjonsdemokratiet spilte «høvdingene» en avgjørende rolle, som til eksempel Ludvig Hope, senere Tormod Vågen og Carl Fredrik Wisløff. «Høvdingen» passet inn datidens mentalitet. Folket trengte sine «høvdinger». O. Hallesby ble kalt «en høvding i Guds rike».

Det var gjerne sterke kristelige personligheter som innehadde den øverste ledelsen. De sto ofte «over» de politiske prosedyrer

At den «karismatiske» leder var dominant i det kristelig organisasjonsdemokrati, skyldtes vekkelsens oppfatning av menigheten som et vennesamfunn. Det var et fellesskap av personlig troende, det vil si «omvendte». Lederen måtte da være en kristelig personlighet som gjorde inntrykk, en man så opp til, fordi han til eksempel sto frem som uredd talsmann for rett kristen tro. Teologisk måtte han legge vekt på ordet fremfor sakramentet, personlig religiøsitet fremfor kirkeinstitusjon og i tillegg en puritansk livsstil. Det kristelige organisasjonsdemokratiet var båret av folkebevegelsen som vekkelsene hadde skapt. Som andre folkebevegelser til eksempel arbeiderbevegelsen ble de styrt av en elite som gjerne var knyttet tett sammen, noe ledersamlingen ved «Geilomøtene» viste. Selv om organisasjonsdemokratiet hadde et folkelig underlag, sto ikke egalitetsidealet særlig sterkt. Personer som ble valgt inn i hovedstyret (i Indremisjonselskapet), måtte selv kunne betale reise og opphold under styremøtene.

Lederen måtte være en kristelig personlighet som gjorde inntrykk, en man så opp til, fordi han til eksempel sto frem som uredd talsmann for rett kristen tro. Teologisk måtte han legge vekt på ordet fremfor sakramentet, personlig religiøsitet fremfor kirkeinstitusjon og i tillegg en puritansk livsstil

Enhetsidealet

Den politiske kultur i Den norske kirke av i dag følger mønsteret for det moderne politiske demokrati med blant annet politiske partidannelser som har ulike programmer for kirkens fremtid. Kirkemedlemmene skal kunne velge mellom politiske alternativer for Den norske kirkes fremtid. Dette forutsetter frihet konkretisert ved ideologisk og kirkepolitisk pluralisme. For noen har pluralismen en kirkelig-teologisk egenverdi. Og man etterlyser en «fruktbar teologisk opposisjon» i Den norske kirke (Egil Morland i Dagen 28.02).

For andre er frihetsidealet viktig, fordi det kan sikre livsrom for dem med et teologisk mindretallsstandpunkt. Det er relevant, for det moderne liberale demokrati søker å utvikle enhet. Det krever tilslutning til visse enhetsskapende idealer, slik også i kirken. Motstand mot kravet om enhet er til sist umulig. Kirken sanerer vekk slike avvikere. Enheten får sitt positive uttrykk på ulike vis. Vennlig dialog mellom kirkepolitiske motstandere er «vakkert». For ved levende relasjon og åpen kommunikasjon realiseres viktige kirkelige verdier. Det hindres ikke av eventuelle teologiske konflikter, for alle er i praksis enige om at lærekonflikter dreier seg – kirkelig sett – om adiaforaspørsmål.

Økonomi gir mulighet for styring

Kulturell integrering i vekkelsens organisasjonsdemokrati berodde på «åndelig tillit». I det kirkepolitiske demokrati innen Den norske kirke beror det på at man har en åpen og inkluderende holdning uttrykt både i teologisk retorikk og kirkelig praksis. Men i begge politiske kulturer er personlig erfaring grunnleggende, om enn noe ulikt forstått når det gjelder erfaringens teologiske innhold. De frivillige organisasjoner med sitt organisasjonsdemokrati vokste frem under den såkalte Venstrestaten, som la vekt på individuell og kollektiv frihet og det folkelige initiativ. Etter 1945 kom Arbeiderpartistaten/Velferdsstaten. Statsmakten skulle være aktiv og bredt engasjert i samfunnet. Det skulle omformes – økonomisk og sosialt, kulturelt og ideologisk – etter liberale og sosialdemokratiske idealer. Det skjedde ved lovgivning og ved målrettet økonomisk støtte.

Staten er konstitusjonelt forpliktet til å opprettholde Den norske kirke – ikke minst økonomisk. Det gir mulighet for ideologisk styring og på den måten legge føringer for den politiske kultur i kirkesamfunnet. Den må ikke avvike for sterkt fra den alminnelige i det verdslige samfunn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt