«Ulike typer demokrati kan forklare Kristen-Norges ulike politiske kulturer»
KRISTNE ORGANISASJONER: Ulike typer demokrati innebærer ulike politiske kulturer. Mens organisasjonsdemokratiet har preget misjonsorganisasjonene, følger Den norske kirke nå mønsteret for det moderne politiske demokrati.
GEILO: Formann i Organisasjonenes fellesråd Gunnar Skagestad står på talerstolen under Geilomøtet i 1983. Det kristelige organisasjonsdemokratiet var båret av folkebevegelsen som vekkelsene hadde skapt, men ledersamlingen ved «Geilomøtene» viste at de ble styrt av en tett sammenknyttet elite, mener Bernt T. Oftestad.
Øystein Gloppestad
Helge Nylenna og Stephen Siris har publisert en artikkel om «Tydeliggjøring og polarisering i det kirkepolitiske demokratiet» (VL 16.03), der forfatterne påpeker at demokratiet i Den norske kirke har gått over fra «organisasjonsdemokrati» til et «politisk demokrati». Det innebærer blant annet at ulike grupperinger («Åpen folkekirke», «Bønnelista» og «Frimodig kirke») nå stiller lister ved det kommende kirkevalg.
Et spørsmål som Nylenna og Siris ikke drøfter, er de politiske kulturer som følger med de ulike typer av demokrati. Organisasjonsdemokratiet kjenner vi fra de frivillige organisasjoner for indre- og ytremisjon som dominerte Kirke-Norge på 1900-tallet. Organisasjonenes lokalforeninger hadde demokratisk valgte styrer. Fra lokalforeningen ble det sendt representanter til generalforsamlingen for den landsdekkende organisasjonen, som foreningen tilhørte. Der ble hoved- eller landsstyre og ikke minst dets formann valgt.
Kultur følger struktur
