«På Luanda International School var vestlandslefsene flankert av fjorder og gedigne oljerigger»
Vi flaskes opp på fortellingen om norsk olje og gass som uunnværlig for velferdssamfunnet vårt. Vår nasjonsbygger, vår vei til Eldorado. For andre land har norsk oljevirksomhet vist seg å være mer destruktiv.
OPPVEKST I UTLANDET: Kanskje er jeg et «skolesekkbarn» på sett og vis, jeg også. I stedet for å reise mellom foreldrene mine, reiste jeg mellom ulike samfunn og land, skriver Ane Breivik.(Foto: Illustrasjon / Sarah Gundhus Bøe)
En venn av meg regner seg som et «skolesekkbarn». Foreldrene hans skilte lag før han ble født. Barndommen hans ble levd mellom to ulike hjem.
Søndag kveld pakket han skolesekken for å bo hos mor. Fredag ettermiddag pakket han ut skolesekken hos far. Mamma, skole, pappa. Han reiste mellom disse tre institusjonene, tre ulike sett med plikter og forventninger. Og han hadde alltid skolesekken med seg. Det ble hans identitetsmarkør.
For min egen del er barndommen noe komplisert og innfløkt. Det var ingen skilsmisse, men vi skilte på et tidspunkt lag med Norge. I flere år bodde familien min i utlandet, tidssoner og timevis med fly unna. Hyppige flytteprosesser medførte at jeg stadig måtte finne nye venner og fritidsinteresser. Jeg måtte navigere nye klasserom og nye språk.
Bestill abonnement her
KJØP
