«På Luanda International School var vestlandslefsene flankert av fjorder og gedigne oljerigger»

En venn av meg regner seg som et «skolesekkbarn». Foreldrene hans skilte lag før han ble født. Barndommen hans ble levd mellom to ulike hjem.

Søndag kveld pakket han skolesekken for å bo hos mor. Fredag ettermiddag pakket han ut skolesekken hos far. Mamma, skole, pappa. Han reiste mellom disse tre institusjonene, tre ulike sett med plikter og forventninger. Og han hadde alltid skolesekken med seg. Det ble hans identitetsmarkør.

For min egen del er barndommen noe komplisert og innfløkt. Det var ingen skilsmisse, men vi skilte på et tidspunkt lag med Norge. I flere år bodde familien min i utlandet, tidssoner og timevis med fly unna. Hyppige flytteprosesser medførte at jeg stadig måtte finne nye venner og fritidsinteresser. Jeg måtte navigere nye klasserom og nye språk.

Kanskje er jeg et «skolesekkbarn» på sett og vis, jeg også. I stedet for å reise mellom foreldrene mine, reiste jeg mellom ulike samfunn og land. Til stadig nye hjem. Der kjernefamilien fortsatt var intakt, men der forutsetningene rundt endret seg.

Som nordmann i utlandet var det lett å feste seg til stempelet «norsk». Men da familien min senere vendte tilbake til dette lille landet langt mot nord, var det plutselig ikke en merkelapp som forklarte så veldig mye om meg som person. Alle var jo norske. Jeg, mindre enn andre.

Identiteten min har jeg tidvis opplevd som noe fragmentert. Bitene er jo strødd over hele verden

Det er noe tilforlatelig menneskelig med hvordan vi gjerne vever sammen enkelthendelser til en større historie om oss selv. Trangen til å danne en tidslinje med definerende øyeblikk for å forklare hvem vi er og hva vi står for.

For min egen del har jeg sett på barndommen som en serie med intervaller. Der andre har hatt kontinuitet, langvarige relasjoner og stabile omgivelser, har jeg hatt flere løp med brå avbrudd.

Identiteten min har jeg tidvis opplevd som noe fragmentert. Bitene er jo strødd over hele verden.

Å være «expat kid»

NRK publiserte i januar 2022 artikkelen «Barn av UD-tilsette: – Eg har vanskar med å knyte meg til nye folk». Den omtaler Ragnhild Holmen Bjørnsens forskning på diplomatbarn. Doktorgradsavhandlingen til Bjørnsen baserer seg på selvbiografiske fortellinger fra barn som har vokst opp i utenrikstjenesten. Mange av funnene Bjørnsen peker på, kjente jeg meg umiddelbart igjen i. På godt og vondt.

Å være en såkalt «expat kid» er noe eget. Ofte er man i en fryktelig privilegert posisjon. I hvert eneste land vi bodde, var huset vårt omgitt av betongmurer i såkalte compounds (lukkede anlegg), sammen med husene til tilsvarende bemidlede personer. Som da vi bodde i Angola, i et bevoktet nabolag i Luanda Sul, der samtlige andre beboere kom fra Europa og Nord-Amerika. Vi kunne spille tennis og svømme, delta på speidermøter og feire 17. mai i vårt eget trygge økosystem, vel vitende om at de angolanske barna utenfor betongmurene, et par hundre meter unna, levde i ekstrem fattigdom.

Å være «expat» er tilnærmet alltid å være privilegert. Om ikke, er man «fremmedarbeider». Privilegiene utgjør det reelle skillet mellom de to betegnelsene. Hvorvidt ordet «expat» har en konnotasjon som tilsier at man nødvendigvis er hvit av hudfarge, slik Mawuna Remarque Koutonin argumenterte for i The Guardian i 2015, kan diskuteres. Men som hvit snakker vi definitivt om enda et lag med privilegier.

Når du som nordmann reiser utenlands, har du som oftest sterk nok kjøpekraft til at du uansett har en relativt høy levestandard sammenliknet med de rundt deg. Og det å være hvit er et privilegium. Det har vært en regel, uten unntak, i samtlige land jeg har bodd i. Både som barn og som voksen.

Å være «expat kid» gir deg tilgang på gode privatskoler, et mangfold av fritidsaktiviteter, enorme kulturopplevelser. I ung alder erfarer du langt mer enn de fleste andre. Erfaringer jeg aldri ville byttet bort.

Alltid noe nytt

Men så er det også det vonde. Du har alltid et nytt klasserom du skal inn i, nye venner å bli kjent med. Nye steder å tilpasse deg til. Og alt fordufter den dagen familien din reiser sin vei. «Eg veit at dei blir borte, derfor er det ‘hit, men ikkje lenger’, på ein måte», sa en respondent i NRK-saken om UD-barn.

Tross ung alder, lærte jeg mye om meg selv av å vokse opp i utlandet. Jeg lærte om egen tilpasningsdyktighet. Verdien av å jobbe hardt, så jeg kunne overvinne språkbarrierer og pensum og kulturelle bristepunkter. At jeg kunne høre til, finne min plass. Men disse erfaringene var dyrekjøpte. Mye gråt, sinne og fortvilelse ligger bak.

Vi kunne spille tennis og svømme, delta på speidermøter og feire 17. mai i vårt eget trygge økosystem, vel vitende om at de angolanske barna utenfor betongmurene, et par hundre meter unna, levde i ekstrem fattigdom

Jeg forsøker gjerne å flette disse pompøse «expat kid»-opplevelsene inn i en annen historie. En der jeg vokste opp i et eneboligstrøk med eplehager. Det passer liksom bedre inn i det norske narrativet. Men realiteten var jo at tilpasningen til det norske livet var det vanskeligste.

Her skulle vi liksom bo, i Norge, uten å flytte om to år? Det var tungt å svelge for en som hadde vendt seg til å leve i en slags syklus. Å alltid skulle reise sin vei utgjorde tross alt en form for stabilitet, midt i de stadige oppbruddene.

For ikke å nevne de mange timene hos logoped med øving på ruller, mobbing i skolegården, fastlåste strukturer med vennskap som hadde vart siden førsteklasse på barneskolen, med pannekakemiddager før fotballtrening og familiegrupper, strukturer jeg aldri hadde vært en del av og ikke uten videre var velkommen inn i. Etter årevis med skoleuniform var klærne mine stygge, interessene mine var rare, og mine forsøk på sosiale fremstøt var merkelige.

Å komme tilbake til Norge var det aller vanskeligste. Kanskje var det norske samfunnet mer fastlåst. Kanskje var tilværelsen rett og slett fast?

[ Israel: Han har skapt fem IT-selskap. No går Dror i protesttog ]

Det nye diplomatiet

Jeg har aldri vært et «skolesekkbarn». Heller aldri et «UD-barn». Min familie reiste ikke gjennom utenrikstjenesten. Vi reiste med det nye diplomatiet. Vi dro utenlands for å utvinne svart gull. Oljå.

På samme måte som vi identifiserer oss selv på selvstendig vis, er vi mennesker også flokkdyr. Vi søker vel så mye å forklare våre særegenheter som våre fellestrekk. Gjennom det vi har sammen, det vi deler, finner vi vår tilknytning til verden og plass i den.

Kanskje var det derfor jeg var særlig norsk da familien min bodde utenlands. Foreldrene mine jobbet tross alt i næringen som siden Ekofisk-funnet i 1969 har definert oss som folk, ved siden av Oddvar Brå og Gro Harlem Brundtland. Næringen som gjerne får æren for velstandsutvikling, likestilling og den fungerende norske sosialstaten.

Og da vi ved Luanda International School skulle stille ut kulturen vår, var vestlandslefsene flankert av bilder av norske fjorder og gedigne oljerigger. Så sentralt i vårt nasjonale selvbilde var denne næringen, at vi sidestilte det med brunosten og tørrfisken i den lille boden vår.

For noen år siden deltok jeg på sesjon ved opptaket til førstegangstjenesten. Før vi skulle i gang med prøvene, viste Forsvaret en inntrykksfull video med snutt av ungdom ikledd militære uniformer, den norske kongefamilien, kulturlandskap og fjell og alt det nasjonalromantiske du kan drømme om. Avslutningsvis lød Forsvarets motto: «For alt vi har. Og alt vi er».

Dette kunne like godt vært en reklame for Equinor, tenkte jeg.

Det kunne det fortsatt vært. Pluss på noen klimastreikere og flytende havvind, så har vi 2023-utgaven av en Equinor-reklame. Det ville da vitterlig ikke slått feil.

Da vi ved Luanda International School skulle stille ut kulturen vår, var vestlandslefsene flankert av bilder av norske fjorder og gedigne oljerigger

Oljefolket

Vi har allerede funnet mer olje og gass enn vi trenger, dersom vi skal nå klimamålene våre. For at verden skal unngå oppvarming ved halvannen grad, eller det mer katastrofale scenarioet på to grader, må minst to tredjedeler av de fossile funnene bli i bakken.

Problemet? Det er for lønnsomt. Og for et lite land langt i nord, med få andre ressurser å ty til, der olje og gass utgjør nesten tre fjerdedeler av vår globale eksport, blir det umulig å holde fingrene av fatet.

Og norsk olje og gass er vel den reneste? Nå som krigen i Ukraina raser, gjør vi det for demokrati og forsyningssikkerhet. Glem det faktum at våre fossile reserver stadig utkonkurrerer fornybar energi ellers i Europa.

Slik allierer vi oljenasjonen Norge med det snille, høyteknologiske og sosialt progressive fornybarsamfunnet som vi etterstreber å være. I ren visshet om at Ekofisk-funnet på lille julaften i 1969, den skjebnesvangre dagen da de aller fleste levde sine liv uvitende om at amerikanske selskaper boret i Nordsjøen, var et av verdens største. At det var begynnelsen på en næring som har vært definerende for vår økonomi, handel og sysselsetting siden.

Parallelt med oljefunnene, skjøt den norske velferdsstaten frem med fart. Tilsvarende vokste for så vidt andre velferdsstater rundt oss, uten at de drakk like mye av petroleumsflaska. Det var vel så mye et trekk ved den sosialdemokratiske styringslinjen, heller enn én enkeltstående næring.

Men vi i Norge ble godt hjulpet av oljeinntektene våre. Stående igjen er fortellingen om oljen som katalysator for at vi reiste oss som nasjon.

[ Klimapanelet summerer: Endringene slår hardere. Valgene vi gjør, blir bare viktigere ]

Men ikke i utlandet

I NRK-serien «Lykkeland» blir vi kjent med amerikanske investorer og næringsmiljøer som bidrar til denne velstandsveksten. Men når norske statseide selskaper leter etter funn utenfor vår egen sokkel, er det ikke den samme eventyrfortellingen.

Angola, landet jeg en stund bodde i, ble kastet inn i uavhengighet fra Portugal, og en medfølgende ødeleggende borgerkrig og et stormaktsspill, i 1975. For ikke å nevne stridighetene under koloniveldet. I den sammenhengen regnes Angola som opprinnelseslandet til flere slaver i de amerikanske verdensdelene enn noe annet afrikansk land.

I Angola har Statoil, senere Equinor, vært engasjert i oljeutvinning siden murens fall i 1991. Etter norsk sokkel regnes landet som den mest inntektsbringende investeringen vårt statseide oljeselskap har gjort. Rystad Energy anslår at Equinor siden 2005 har tjent minst 100 milliarder kroner i Angola. For å sette det i perspektiv tilsvarer dette Norges samlede bistand til hele det afrikanske kontinentet i samme tidsrom.

Landet har opplevd en kraftig vekst i bruttonasjonalprodukt. Velstanden har ikke økt tilsvarende. Sosiale indikatorer har ikke bedret seg nevneverdig. Den politiske makten ligger i hendene på en liten og korrupt elite som vanskeliggjør både menneskerettighetsarbeid og pressefrihet i landet.

Det er «Norge først». Både her hjemme og i utviklingslandene der vi utnytter naturressurser. Slik bygges Lykkelandet, stein på stein

For lite åpenhet

Riksrevisjonen skrev i desember 2020 en rapport der de konkluderte med at åpenheten rundt Equinors utenlandsinvesteringer ikke hadde vært tilstrekkelig. Dette ble komplementert med en stortingshøring om samme tema, da med et særlig fokus på Angola.

I Angola stilles ikke samme krav til arbeidsforhold, ei heller miljøstandarder, som vi ville krevd i Norge. Ei heller forhold som kan minimere risiko for korrupsjon. Når man kjenner til de som sitter med makten i Angola, er det nærliggende å tenke at det er en del korrupsjon forbundet med kontraktsinngåelser.

Det får så være. Det er Norge først. Både her hjemme og i utviklingslandene der vi utnytter naturressurser. Slik bygges Lykkelandet, stein på stein.

Et paradoks er det jo. Vi har angivelig bygd vår velstand på olje og gass. Men det er ikke lenger så viktig at avkastningen fra slike naturressurser tilfaller lokalbefolkningen når vi opererer med norske, statseide selskaper utenlands. Vi fikser våre egne, massive, inntekter, så får Angola heller fikse egen korrupsjon og fattigdomsproblematikk.

Kognitiv dissonans? Ja visst. Men det må vi tåle. For alt vi har. Og alt vi er.