«Kunstopplevelsen er noe mer enn stemningsskaper og pedagogisk hjelpemiddel»

I sin kommentar i Vårt Land 16. mars skriver Åste Dokka: «… flere peker på at det, utenfor den kristelige sfæren, skjer en dreining mot en forståelse av verden som fortryllet. Den refortrylles». Hun trekker frem det katolske årsskriftet Segl som et eksempel. Og ganske riktig, i Peder Solbergs og min lederartikkel i Segl 2022 hevder vi at ateismens nært forestående triumf er betydelig overdrevet. I dag er det ikke vanskelig å finne spor av det vi kan kalle en «refortrylling av verden» – i litteraturen, i kunsten, i musikken, og i filosofien.

[ Åste Dokka: «Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk» ]

Også Dokka er inne på kunstens rolle i refortryllingen, og peker blant annet på en økende interesse for kunst- og kulturlivet i frikirkene i Sverige. Poenget synes å være at en «allianse med kunsten åpner menneskehjertet for kristen tro» som Dokka skriver. Kunsten setter oss i «rett stemning», og er på mange vis et «pedagogisk hjelpemiddel». Det gjelder ikke minst musikken.

Dette kan imidlertid være å redusere kunstens funksjon i religiøse sammenhenger. I antologien Musikk og religion (red. H. Holm & Ø. Varkøy, Cappelen Damm Akademisk, 2022), diskuterer flere av forfatterne hvordan opplevelser av mening og nærvær, av åpning og løft, av noe mer i musikkopplevelsen, slett ikke er noe sært og uvanlig. Det skjer «folk flest». Selv om vi snakker om det på litt forskjellige måter. Eller ikke snakker i det hele tatt. Det skjer i konsertsaler, i hjemmet, i bilen, og i kirker og andre religiøse rom. Og det skjer knyttet til høyst forskjellige musikalske uttrykksformer.

Musikkopplevelsen blir religiøs erfaring. Det er ikke snakk om magi, men erfaringen kan heller ikke forstås ut fra «et grunnleggende mekanisk og materielt syn på verden»

Erfaringer av merbetydning

Hvordan kan vi forstå slike erfaringer av noe mer i musikkopplevelsen? Og hvordan kan det knyttes til gudsforestillingene våre? Mange begrenser seg til å tale om at man opplever noe «stort» eller «hellig». Men erfaringer av merbetydning kan også tolkes som erfaringer av det guddommelige. Den som har en religiøs tro fortolker erfaringene sine i lys av troen. Musikkopplevelsen blir religiøs erfaring. Det er ikke snakk om magi, men erfaringen kan heller ikke forstås ut fra «et grunnleggende mekanisk og materielt syn på verden» (Dokka). Akkurat som kristentroen altså.

For å forbinde erfaringer av merbetydning i kunsten med troen, må teologien forholde seg til estetikken. Det betyr ikke at Gud skal erstattes med kunsten, eller at teologi skal settes til side til fordel for estetikk. Men – det er et argument for estetikkens teologiske relevans. Og for kunstopplevelsen som noe mer enn stemningsskaper og pedagogisk hjelpemiddel.

[ Da mannen døde brått, fant hun trøst i middelaldersang ]