«Overgrep skjer i vår midte, der vi minst forventer det, og det rammer sårbare mennesker»

Det kom som et sjokk for mange i Den katolske kirke, men også for hele den kristne verden, da det ble kjent at grunnleggeren av L’Arche-fellesskapet og Tro og Lys-bevegelsen, filosofen og forfatteren Jean Vanier, seksuelt hadde forgrepet seg på 25 kvinner. Vanier innledet seksuelle forhold og rettferdiggjorde overgrepene med spirituelle, teologiske og mystiske begrunnelser. Fordi Vanier fremstod som hel ved, som et menneske som levde gjennom eksempelets makt, og hvor hans geniale og dypt inspirerende tekster berørte mange til ekte engasjement for sårbare mennesker, ble fallet så dypt, og smerten så uutholdelig vond. Enda vondere og uforståelig blir det når vi vet at Vanier nektet for overgrepene, da han ble konfrontert med noen av påstandene mens han enda levde.

Bofellesskap med funksjonshemmede

Gjennom sitt liv grunnla han to livskraftige bevegelser: et bofellesskap og arbeidsfellesskap, L’Arche i Frankrike, der mennesker med utviklingshemming lever sammen med mennesker uten. Noen år senere ble Tro og Lys-bevegelsen til, en kristen bevegelse som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Han ble medgrunnlegger av Tro og Lys – bevegelsen, sammen den franske spesialpedagogen Marie Helene Mathieu. I den 900 siders lange rapporten, utarbeidet av hans egen organisasjon, L’Arche, står det ingenting som tilsier at Vanier forgrep seg på mennesker med funksjonsnedsettelser. Kvinnene som ble forgrepet seg på var enten ansatte eller frivillige. Det gjør ikke saken bedre. Men ville de funksjonshemmede hatt mulighet til å si ifra, om overgrepene var utført på dem? Kan vi noen gang vite sikkert at dette ikke skjedde med dem som ikke kan si fra? Spørsmålet er også om L’Arche ville hatt rutiner og systemer på plass som ville fanget opp overgrep.

[ Misjonssambandet: Hver tolvte bibelskoleelev har opplevd seksuell trakassering i kristne miljøer ]

Gud som overgriper

Hvordan kan en oppegående teolog og anerkjent åndelig veileder og sjelesørger, misbruke sin stilling og sin makt, til å misbruke andre? Et av svarene som undersøkelseskomiteen konkluderte med, var at Vanier var med i en hemmelig gruppe, ledet av sin åndelige mentor og prest, Thomas Philippe. Gruppen, og dens teologi, har senere blitt fordømt av Den katolske kirke som en hemmelig religiøs sekt. Blant annet hadde gruppens medlemmer regelmessig sex med hverandre, samt at de fremmet særs kontroversielle erotisk-mystiske tanker, som potensielt kan ha vært med på å legitimere overgrep. Samtidig var Vanier en karismatisk leder, som hadde en betydelig guru-effekt på sine følgere. I skjæringspunktet mellom seksualitet, makt og teologi, fant overgrepene sted.

For de mange som gjenkjente noen av Guds kvaliteter i personen Jean Vanier, i hans arbeid og i hans tekster, vil troen kunne bli sterkt preget. Gudsbildet rokkes ved. For hvem var egentlig Jean Vanier? Hvilken Gud forholdt han seg til? Vanier virker å ha skapt seg et eget gudsbilde, med en Gud som vil engasjement for mennesker med funksjonshemminger, men samtidig tillater overgrep.

For de mange som gjenkjente noen av Guds kvaliteter i personen Jean Vanier, i hans arbeid og i hans tekster, vil troen kunne bli sterkt preget

Sårbare grupper – Dobbel sårbarhet

Jean Vanier skrev godt og sant om menneskets sårbarhet. Han var opptatt av at troen ikke bare skulle praktiseres for andre mennesker, men skulle praktiseres gjennom å leve med. Kristi legeme, «The broken body» som han kalte den, var en organisk enhet, der ett menneskes smerte var alles smerte. Den kristne tro, samt den filosofiske retningen eksistensialismen, fremhever at det som gjør oss dypt menneskelige, er vår sårbarhet. Vi er alle sårbare. Vi er avhengige av hverandre.

Med dette som bakteppe kan det være på sin plass å stille spørsmålet: «Hvordan forvalter kristne menigheter og organisasjoner «sårbarhet» i sine fellesskap»? Og kan vi bruke «sårbarhet» som linse, i forebyggingen av grenseoverskridende atferd? I kirkens midte og i våre kristne fellesskap og organisasjoner, har vi mennesker som kan være sårbare på grunn av funksjonsnedsettelser, eller fordi de har bakgrunn fra andre kulturer og tradisjoner, forskjellig seksuell legning og/eller overbevisning, tilhører en minoritet, har kommet som flyktninger, eller annet.

Trygge rom – en sårbarhetsanalyse

Vake – kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep, har over mange år jobbet med metaforen «Trygge rom». Metaforen peker mot et trygt sted å være, for alle, der grenser blir respektert, og kjærlighet og seksualitet leves ut på en ivaretakende og respektfull måte.

For å kunne skape trygge rom, er det avgjørende viktig at kristne menigheter, fellesskap, kirker og organisasjoner er bevisste på hvilke sårbare grupper som finnes i deres midte. Et sted å starte er å la menigheten eller organisasjonen utføre en sårbarhetsanalyse. I en slik analyse vil man kunne se på hvilke ulike utfordringer mennesker i vår midte har, og hva vi trenger å tenke på for å forebygge overgrep og grenseoverskridende atferd.

Overgrep har skjedd. Overgrep skjer. Overgrep skal ikke skje

Vi trodde vi kjente ham

Vi trodde vi kjente Jean Vanier. Men det gjorde vi ikke. Denne erkjennelsen bør mane kristne menigheter og fellesskap til kontinuerlig arbeid med forebygging av grenseoverskridende atferd og vold og seksuelle overgrep.

I Vake henger en tekst på veggen på kontoret. Det står det: «Overgrep har skjedd. Overgrep skjer. Overgrep skal ikke skje.»

Et sted å starte er å sette ord på at overgrep skjer. Det skjer i vår midte, der vi minst forventer det, og det rammer sårbare mennesker. Et annet sted å starte er å være villig til å lytte til erfaringer fra mennesker i sårbare situasjoner, og være villig til å støtte og tro dem. Deretter må vi ta konsekvensen av den kunnskapen vi tilegner oss slik at våre felleskap blir de trygge rommene de er ment å være.

[ Biskop om siktet prest: – For et lokalsamfunn går det på tilliten løs ]