Verdidebatt

«Det må være mulig å behandle hverandre med respekt»

DEBATTKLIMA: Det er nesten ikke så jeg tror mine egne øyne når jeg har lest Vårt Land de siste ukene. Representanter for det tidligere konservative flertallet ser ut til å ha kort hukommelse, og strever med å håndtere nye tider.

«Ett nytt bud gir jeg dere,» sier Jesus til disiplene i Johannes 13, før han fortsetter: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». I Matteus 5 sier Jesus til og med at disiplene skal elske sine fiender, velsigne dem som forbanner dem og be for dem som forfølger dem. Vi har altså fått en høy standard for hvordan vi skal omgå og behandle andre mennesker.

I oktober 1976 feiret en liten gjeng gudstjeneste i Capella Johannea i Majorstuen kirke i Oslo. De var utstøtt av kirken og de følte seg utstøtt av det skeive miljøet. De trengte et fellesskap hvor de kunne være seg selv, både som kristne og skeive. Et sted de kunne være trygge. Dette var starten på Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile. Dette var også starten på en kirkelig prosess som har ført til at alle par, uavhengig av partnerens kjønn, kan gifte seg i kirken sin. På de 47 årene har fordømmelse og utestengelse blitt endret til anerkjennelse og snart full likeverdighet. Det har kostet. For mange så mye at de ikke lenger orket å møte det som ventet neste dag, og tok livet sitt. Jeg startet på min arbeidsetappe i 2004 med et mål om at ingen skal måtte velge mellom å være seg selv, å elske en annen, og å tro på Gud.

Oslo 12.09.2016
Vårt Land har laget en maktliste med de 100 mektigste personene i religions-Norge. Her er 13 av 100 samlet på Gamle Logen i Oslo. Gard Sandaker-Nielsen, Basim Ghozlan, Bente Sandvig, Paul Erik Wirgenes, Ingrid Vad Nilsen, Linda Helleland, Kristin Gunleiksrud, Frank Grimstad, Halvor Nordhaug, Per Arne Dahl, Jens Petter Johnsen, Helga Haugland Byfuglien og Vidar Haanes.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Trange kår?

Så er det ganske forstemmende at når jeg nå langt på vei omsider har funnet min plass i kirken og ikke lenger kjenner på utenforskapet, og vi har lykkes med å vise at folkekirken er åpen for alle, så er det «de konservative» som har «trange kår».

For å kunne komme med slike kommentarer som leder i bispedømmerådet i Stavanger Liv Heidrun Skar Heskestad fremsetter i VL 27. februar, må hun nesten ha glemt noe av kirkehistorien. For det er hennes meningsmotstandere som helt fram til 2017 hadde det hun beskriver som trange kår. «Liberale» prester var lenge et skjellsord, og hadde du sagt noe positivt om homofile og lesbiske var det mange steder vanskelig å bli valgt og få jobb. Og i Stavanger bispedømme kan du fortsatt bli nektet jobb om du er gift med en av samme kjønn. Men hvordan kan det være trange kår, når hun gjennom å benytte seg av sin dobbeltstemme i en høringssak nylig, demonstrerer makt og viser at det er hun som bestemmer at Stavanger bispedømmeråd fortsatt vil at kirken skal kunne la være å tilsette prester, diakoner, kateketer og kantorer som er gift med en av samme kjønn? Det selv om halvparten av rådet ønsker endring. Og jeg undrer meg over om LHBT-symposiet som Den norske kirke arrangerte på Granavolden i april i fjor, hvor både hun og jeg deltok, kan ha gjort noe som helst inntrykk på henne.

Det må være mulig å behandle hverandre med respekt, og samtidig være uenige i viktige spørsmål

Ansvar for alle

Vi som er folkevalgte og ansatte ledere har et ansvar for å være ledere for alle. I valg skal vi selvsagt fortelle hva vi vil og fortelle hvorfor det er Åpen folkekirkes eller Frimodig kirkes folk som er best egnet til å lede kirken de neste fire årene. Da skal det også være debatt og uenigheten skal ikke viskes ut, men tydeliggjøres. Det må likevel være mulig å behandle hverandre med respekt, og samtidig være uenige i viktige spørsmål. For hvordan kan vi som kristne være troverdige vitner, om vi ikke klarer å behandle hverandre skikkelig? Et steg på veien, må være at vi forsøker å forstå hverandre og hvor vi kommer fra.

Fra å ikke kunne gifte seg, fikk likekjønnede par mulighet til å gifte seg i kirken sin. Det må også få konsekvenser for hvordan vi behandler våre ansatte

Biskopenes ord forplikter

I fjor kom alle biskopene med en viktig uttalelse: «Vi anerkjenner og gleder oss over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte, og bekrefter deres bidrag til fellesskapet. Vi står sammen med hele kirkens lederskap i det målrettede arbeidet for likeverd, inkludering og mangfold.»

Slike ord forplikter. Og jeg forventer at alle biskopene, inkludert biskopen i Agder og Telemark, faktisk vil følge det opp. For Den norske kirke kan verken som kirke, organisasjon eller arbeidsgiver både anerkjenne og likebehandle og samtidig stenge ute og forskjellsbehandle. Liturgi-vedtakene fra 2016 og 2017 slår fast og understreker at det er to teologisk begrunnede syn på likekjønnet ekteskap. Samtidig ble det innført én ny praksis: Fra å ikke kunne gifte seg, fikk likekjønnede par mulighet til å gifte seg i kirken sin. Det må også få konsekvenser for hvordan vi behandler våre ansatte.

Jeg startet med å fortelle at denne saken dreier seg om det skal være mulig være seg selv, elske et annet menneske og kunne tro på at en er elsket av Gud akkurat som en er. Og om kirken vil bekrefte kallet og ønsket om å jobbe i kirken. Det bør alle huske på når de formulerer nye debattinnlegg og talepunkter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt