Innerst i boden min ligger et lyseblått laken innsmurt i teaterblod. På lakenet er det festet en maske som forestiller USAs 43. president, George W. Bush. Med store sjablongbokstaver har vi malt et sitat av Olof Palme: Dessa satans mördare.
Palme lot opprinnelig ordene falle i en berømt tale om Franco-diktaturet i Spania. For oss passet de like godt til Bush-administrasjonen, som i løpet av våre tre år på videregående skole startet ikke bare én, men to meningsløse og dødbringende angrepskriger i henholdsvis Afghanistan og Irak. Jeg vokste opp i kampen mot amerikansk imperialisme, med feilbombing av bryllupsseremonier og bildene fra torturfengselet i Abu Ghraib.
USA var kanskje ikke den eneste trusselen mot verdensfreden, men de var den viktigste. Der amerikanerne gikk, fulgte for det meste Norge etter. Noen ganger gikk vi til og med i front. I 2011 slapp norske fly 588 bomber over Libya, flere per innbygger enn noen av de andre landene som «bidro» til det som raskt utviklet seg til en folkerettsstridig krig.
Ettersom vi selv hadde gjort oss medskyldige i amerikanernes forbrytelser, var det bare naturlig at radikal ungdom i Norge var mer opptatt av Afghanistan og Libya enn vi var av krigene som raste andre steder i verden. USA var ikke bare drittsekker, de var våre drittsekker.
Tatt på senga av invasjonen
Det var erfaringene fra krigen mot terror som gjorde at jeg ble tatt på senga da Russland gikk til fullskala invasjon mot Ukraina 24. februar. Da hadde amerikansk etterretning varslet om mistenkelige russiske troppeforflytninger nær den ukrainske grensen i månedsvis. Men siden jeg har vokst opp med en amerikansk utenriksminister som sto i FNs sikkerhetsråd og pekte på masseødeleggelsesvåpen som aldri fantes, stoler jeg ikke noe særlig på amerikansk etterretning. I dette tilfellet viste det seg å være et feilgrep.
USA var ikke bare drittsekker, de var våre drittsekker
Langt verre enn at jeg ikke forutså invasjonen, var det at jeg ikke forsto Putin. Det ble tidlig klart for meg at jeg var fullstendig uvitende om hvilke langsiktige ambisjoner russerne selv hadde for sin plass i verden. I mitt verdensbilde hadde Russland primært vært en reaktiv makt. Som verdens dominerende supermakt hadde USA initiativretten, russerne reagerte bare som best de kunne for å forsvare sine interesser.
Russerne var ikke snille – i alle fall ikke med sine naboer, men de var rasjonelle, og de hadde helt siden Sovjetunionens fall i 1991 vært på vikende front. Derfor ga det ingen mening at de skulle gå til fullskala krig, med mål om å innta hovedstaden i et av sine naboland og styrte presidenten der til fordel for et russiskvennlig marionettregime.
Men i dagene etter invasjonen ble det raskt klart for meg at Vladimir Putin også har sitt verdensbilde, og at Russland spiller en rolle i dette som strekker seg langt utover det som i dag er landets grenser. Selv om det påvirker russisk politikk hva USA og Nato foretar seg, ikke minst i den gamle østblokken, er det åpenbart at russerne har egne imperialistiske ambisjoner. Dette er ambisjoner Russland har hatt i mange hundre år, først under tsardiktaturet, siden under Sovjetunionen og nå under Putin.
Det ble tidlig klart for meg at jeg var fullstendig uvitende om hvilke langsiktige ambisjoner russerne selv hadde for sin plass i verden
Blind for andre makter
Å underslå russernes selvstendige rolle som imperialistisk makt var min mest alvorlige tankefeil i tida fram mot invasjonen 24. februar. Feilen blir ikke mer tilgivelig av at den trolig sprang ut av en enøyd antiamerikanisme som grenset mot intellektuell latskap. Jeg hadde øynene mine så stivt festet på USAs overgrep at jeg var blitt blind for at også andre imperialistmakter kunne røre på seg.
Til tross for disse tilkortkommenhetene ble det aldri vanskelig å ta standpunkt. Da krigen først var et faktum, var det eneste riktige å fordømme Putins folkerettsstridige invasjon på det sterkeste. Dette standpunktet inntok samtlige norske partier. Det er verdt et lite øyeblikk å sette pris på at vi i Norge har et storting som står samlet fra høyre til venstre i støtten til Ukraina og deres forsvarskamp mot invasjonen.
Uenigheter om hvordan vi best kan bistå ukrainerne i kampen forandrer ikke på dette. Stikk i strid med hva man av og til kan få inntrykk av i en offentlig debatt der merkelappene florerer, er Putin-apologi et marginalt fenomen i Norge. Det er faktisk ingen selvfølge om vi ser til andre land.
Om det var enkelt å ta stilling til selve krigen, ble det verre å skjønne hva slags følger den skulle få for venstresidas sikkerhetspolitiske linjer. Allerede samme dag som krigen brøt ut kom det høylytte krav på sosiale medier om at Rødt burde skifte mening ikke bare om Nato, men også om EU. På dette tidspunktet var diskusjonen om norsk våpenstøtte fremdeles underordna.
[ Putins «hellige krig»: – Russland får mer støtte fra andre konservative land med retorikken ]
Dyd å holde hodet kaldt
Det er en dyd å skifte mening, ikke minst når verden rundt deg forandrer seg. Men det er også en dyd å holde hodet kaldt når lyden fra krigstrommene blir så øredøvende at man knapt kan høre seg selv tenke. Da SV i sin tid lot seg overbevise om å støtte norsk bombing av Libya, framsto det som det eneste moralsk riktige å gjøre. Gaddafi var i ferd med å bombe Benghazi sønder og sammen. Dersom ikke noen grep inn raskt, ville det utvikle seg til en massakre. Presset var stort, tempoet høyt og avgjørelsen om å slippe bomber over et fattig land i Nord-Afrika ble til slutt tatt på SMS. I ettertid tror jeg det er svært mange SV-ere som angrer på at partiet ikke klarte å stå imot, men lot seg rive med av det som var en stemningsbølge.
Nok en gang spilte erfaringene fra krigen mot terror og den norske innsatsen der tungt inn i den radikale venstresidas beslutninger. Å kaste mer enn 70 års Nato-motstand på båten i løpet av tre uker framsto hodeløst. For min del er jeg glad for at Rødt ikke har snudd i vårt syn på norsk Nato-medlemskap. Argumentene mot Nato som angrepsallianse står for meg like fjellstøtt i dag som før den russiske invasjonen.
Det må finnes en annen måte å forsvare Norge på enn å gifte seg med den amerikanske imperialismen, og dermed la seg involvere i angrepskriger verden over. På dette området er det lite Putin kan gjøre for å få meg til å skifte mening, det er Nato som må forandre seg dersom jeg skal skifte Nato-standpunkt. Og Nato forandrer seg ikke grunnleggende selv hvis Erdogan til slutt slipper Sverige inn i varmen.
Det må finnes en annen måte å forsvare Norge på enn å gifte seg med den amerikanske imperialismen, og dermed la seg involvere i angrepskriger verden over
Prinsipper kolliderer
Da har jeg vært mer i tvil om norsk våpenstøtte til Ukraina. Her frontkolliderer to antiimperialistiske prinsipper. På den ene siden prinsippet om å støtte undertrykte folk som forsvarer seg mot imperialisme. I Ukraina skjer altså denne forsvarskampen med våpen. På den andre siden prinsippet om at Norge ikke bør blande seg militært i konflikter utenfor våre egne grenser.
Da jeg opprinnelig sa nei til norsk våpenstøtte, var det av to grunner. For det første frykt for at krigen skulle eskalere og Norge bli dratt inn i konflikten. For det andre at noen land nesten må følge forhandlingssporet, alle kan ikke bare følge våpensporet. I likhet med Rødt for øvrig har jeg altså aldri ment at Ukraina ikke skal få våpen av noen (de kan til og med få penger til å kjøpe våpen av oss), men at Norge som land med vår historie og geografi har en annen rolle å spille enn for eksempel Polen.
Men utover i krigen har disse to argumentene i mine øyne svekket seg kraftig. Til tross for grusomhetene på bakken har krigen så langt ikke eskalert. Den vestlige våpenstøtten har vært betydelig, men den har skjedd innenfor kontrollerte former. Ukrainske krav om flyforbudssone eller klasevåpen og fosforbomber, er blitt avvist. Påstandene om at Norge juridisk kunne bli en medkrigerstat dersom vi bidro med våpen til ukrainerne, er langt på vei tilbakevist. Selv om faren for eskalering fremdeles er til stede, er det lite som tyder på at norske luftvernsystemer eller panservernraketter er utløsende i så måte.
[ Emil André Erstad: Den raude skammekroken ]
Fare for eskalering
Alternativet til at Ukraina får våpen, er at Putin får okkupere landet og innsette en russiskvennlig marionett. Deri ligger i mine øyne den virkelige faren for eskalering. Dersom Russland lykkes med sine mål i Ukraina, vil den russiske imperialismen få ny næring. Det finnes en rekke land russerne definerer som en del av sin interessesfære. En seierrik utgang på invasjonen i Ukraina vil kunne inspirere til nye kriger. Et russisk nederlag vil fungere motsatt. At en så overlegen militærmakt som den russiske ikke lykkes i å rulle over et av sine mindre naboland, er en lekse ikke bare for Moskva, men også for andre imperialistiske makter. Overalt hvor imperialismen går på et nederlag i verden blir det en seier for alle verdens undertrykte folk. Skal vi hindre eskalering er det med andre ord avgjørende at verdens imperialistmakter ikke lykkes med sine invasjonskriger.
Mitt andre argument var at Norge kunne gjøre mer nytte for seg som tilrettelegger for forhandlinger enn som leverandør av våpen. Fremdeles mener jeg at regjeringen burde ta flere initiativ for å få partene til å snakke sammen. Men i denne krigen går veien til forhandlingsbordet gjennom at russerne må gi opp sitt mål om å få kontroll over Ukraina. Det er ingen grunn for Putin å gå med på forhandlinger dersom han tror han kan vinne krigen. Forhandlinger og våpenstøtte høres intuitivt ut som motstridende strategier. Men i virkeligheten er det eneste håpet om en forhandlet fred at Ukraina holder ut i kampen mot den russiske invasjonen.
Frankrikes president Emmanuel Macron og Spanias statsminister Pedro Sánchez har dessuten vist at også land som sender våpen er i stand til å ta forhandlingsinitiativ. Og dersom man skulle etterlyse mer «nøytrale» meglere, er det ingenting som tyder på at Nato-landet Norge vil være i stand til å spille den rollen, uavhengig av våpenstøtte eller ikke. Der vi derimot kan spille en rolle, er å bidra med våpen som kan sikre at Putin ikke får legge under seg Ukraina. Da blir det kanskje også noe å forhandle om.
I denne krigen går veien til forhandlingsbordet gjennom at russerne må gi opp sitt mål om å få kontroll over Ukraina
Fredslinja
Blant dem som motsetter seg norsk våpenstøtte til Ukraina, er begrepet «fredslinja» populært. Krig er et helvete, og det meste som kan få slutt på krigen bør ønskes velkommen. Men okkupasjon er ikke det samme som fred. En «fredslinje» som i praksis innebærer at Putin legger under seg Ukraina, blir til slutt ingen fredslinje. Det blir en okkupasjonslinje som ikke er holdbar for oss som kjemper mot imperialisme i alle sine former, ikke bare den som kommer fra USA.
Innerst i boden min ligger det også sammenknøvla et annet laken. Det er svart, og prydet med de palestinske fargene. De hvite sjablong-bokstavene lyder: No justice, no peace. Ingen fred uten rettferdighet. Den parolen er verdt å ha med seg også i kampen mot russisk imperialisme. Og derfor ender jeg til slutt med å si «ja vel» til våpnene.