Derfor sa jeg nei til våpen til Ukraina - og derfor sier jeg «ja vel» nå
Fram mot invasjonen av Ukraina hadde jeg øynene så stivt festet på USAs overgrep at jeg var blitt blind for at også andre imperialistmakter kunne røre på seg.
VÅPEN: Da jeg opprinnelig sa nei til norsk våpenstøtte, var det av to grunner. For det første frykt for at krigen skulle eskalere og Norge bli dratt inn i konflikten. For det andre at noen land nesten må følge forhandlingssporet, alle kan ikke bare følge våpensporet, skriver Mímir Kristjánsson.(Foto: Illustrasjon: Sarah Gundhus Bøe)
Innerst i boden min ligger et lyseblått laken innsmurt i teaterblod. På lakenet er det festet en maske som forestiller USAs 43. president, George W. Bush. Med store sjablongbokstaver har vi malt et sitat av Olof Palme: Dessa satans mördare.
Palme lot opprinnelig ordene falle i en berømt tale om Franco-diktaturet i Spania. For oss passet de like godt til Bush-administrasjonen, som i løpet av våre tre år på videregående skole startet ikke bare én, men to meningsløse og dødbringende angrepskriger i henholdsvis Afghanistan og Irak. Jeg vokste opp i kampen mot amerikansk imperialisme, med feilbombing av bryllupsseremonier og bildene fra torturfengselet i Abu Ghraib.
USA var kanskje ikke den eneste trusselen mot verdensfreden, men de var den viktigste. Der amerikanerne gikk, fulgte for det meste Norge etter. Noen ganger gikk vi til og med i front. I 2011 slapp norske fly 588 bomber over Libya, flere per innbygger enn noen av de andre landene som «bidro» til det som raskt utviklet seg til en folkerettsstridig krig.
Bestill abonnement her
KJØP
