Den resignasjonen over det sekulære menneskets manglende interesse for kirke og gudstjenestefeiring som Aud Irene Svartvasmo gir uttrykk for i sitt innlegg i VL 14. februar 2023 – på selve Valentinsdagen – kunne jeg ikke vært mer uenig i: «For dersom interessen mangler, og det heller ikke oppleves som at noe mangler i livet, er det vel som å selge sand i Sahara? På samme vis som ikke alle skal lese bibelen, som han sa, den nye biskop Bonden i Hamar, skal vel ikke alle gå i kirken heller. Jeg tenker nok slik», skriver hun mot slutten av innlegget sitt.
I innlegget sitt beskriver Svartvasmo gudstjenesten som kirkens pulsslag, og hun kunne ikke valgt en mer treffende metafor. Pulsslag handler om et hjerte som banker det livgivende blodet rundt i kroppen. I det øyeblikket hjertet slutter å slå, opphører livet, og kroppen dør.
Gudstjenesten blir kirkens pulsslag fordi Gud er til stede
I kirkene feirer vi gudstjeneste hver søndag, over hele landet – ja, over hele verden. Sammen feirer vi gudstjeneste, alle vi som kommer i en hvilken som helst kirke på en hvilken som helst søndag. Men ikke en eneste en av oss som utgjør den gudstjenestefeirende menighet – hverken vi som får lønn av kirken for å være der, eller de mange vanlige kirkegjengere denne søndagen – kan si at det er vi som sørger for at kirkens hjerte slår. Gudstjenesten blir kirkens pulsslag ene og alene fordi Gud er til stede der hvor menigheten samles. «Når jord og himmel møtes her, når Jesus Kristus er oss nær, da vet vi livets krefter gror, i kirkens rom, ved alterbord» (Gerd Grønvold Saue, Norsk Salmebok nr 563).
Når vi sier at gudstjenesten er kirkens pulsslag, og vi tenker om kirken som Kristi kropp på jorden, da er dette pulsslaget intet mindre enn Guds bankende hjerte, midt i vår verden, midt i våre liv. Svartvasmo skriver: «Noe i meg ønsker å ha det slik. At gudstjenesten, og fellesskapet omkring den, skal være et pulsslag i livet mitt. At det skal være underordnet hvem som leder gudstjenesten og kvaliteten på orgelmusikken.» Jeg forstår godt Svartvasmos anliggende her. Det finnes prester og organister som har bedre kommunikative evner enn andre, slik er det bare. Og det er ikke alltid gudstjenesten oppleves som himmel på jord, og et sted der livets krefter gror. Så velger mange heller å utebli fra gudstjenestens fellesskap, eller velger å gå bare når den eller den presten forretter, eller den dyktige organisten spiller.
Når vi sier at gudstjenesten er kirkens pulsslag, og vi tenker om kirken som Kristi kropp på jorden, da er dette pulsslaget intet mindre enn Guds bankende hjerte, midt i vår verden, midt i våre liv
Et dypt eksistensielt spørsmål
Så må jeg jo også si at jeg for min egen del oftest erfarer at gudstjenestene i kirken holder høy kvalitet, og bæres av godt forberedte og dyktige liturger og musikere. Og at jeg mye oftere går hjem fra kirken beriket og styrket i troen enn nedtrykt og oppgitt, og at jeg ofte gleder meg over å få være en del av et kjærlighetens og nådens fellesskap som favner bredere og er mer mangfoldig enn det vi finner på noen annen arena i samfunnet. Bare så det er sagt. Og uansett hvor dårlig eller bra gjennomføringen er – i gudstjenesten ber vi til Gud, vi lytter til Guds ord, vi synger salmer og vi får motta nattverden. Dette er hellige handlinger, og de er hellige fordi Gud har lovet å være til stede, ikke fordi kvaliteten på gjennomføringen er slik eller sånn.
Etter å ha reflektert rundt den fallende oppslutningen om kirke og gudstjeneste som har skjedd i vår sekulære tid, stiller Svartvasmo spørsmålet «Vil også kirka til slutt avgå en stille død?» Jeg får da lyst til å spørre: Kan kirken i det hele tatt dø, når vi i sentrum av kirkens liv finner Guds bankende hjerteslag i verden?
For meg er dette et dypt eksistensielt spørsmål. Det vil være som å svare på om Gud i det hele tatt eksisterer i vår tilværelse, slik kirken hardnakket og utrettelig bekjenner seg til i trosbekjennelsen som fremsies i gudstjenesten hver eneste søndag, og har gjort dette uavbrutt i snart 2000 år.
Ikke en gang vår sekulære tidsalder kan ta livet av kirken
Svartvasmo avslutter innlegget sitt i håpets tegn – om at ut av det som dør kan det oppstå noe nytt: «Noe vi kanskje ikke engang kan forestille oss. Som da kvinnene, en tidlig morgen, fant graven tom?» Det Svartvasmo peker på og håper på her – at når noe dør, kan nytt liv spire frem – det skjedde allerede denne påskemorgenen for snart 2000 år siden som hun henviser til, den morgenen kvinnene fant graven tom. Den morgenen ble døden overvunnet en gang for alle, og vi trenger ingen ny påskemorgen, den har allerede skjedd. Og kirken lever sitt liv i lys av oppstandelsen, og som Jesus sa til sin apostel Peter en gang for lenge siden: «Du er Peter, på deg vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Jeg er hellig overbevist og urokkelig i min tro på at hvert eneste menneske trenger både kirke, kristendom og gudstjenester i livene sine
«Vil også kirka til slutt avgå en stille død?» spør Svartvasmo. Nei, så sant Gud lever, kan ikke kirken dø. Ikke en gang vår sekulære tidsalder kan ta livet av kirken. Og så er det min overbevisning at folk flest faktisk trenger å gå til gudstjeneste, og trenger kirken i livene sine. Også disse moderne, sekulære menneskene vi daglig omgås med – og som Svartvasmo helt riktig påpeker ikke er nevneverdig interesserte i det kirken har å tilby, og tilsynelatende ikke har noe behov for kirken. Jeg er hellig overbevist og urokkelig i min tro på at hvert eneste menneske trenger både kirke, kristendom og gudstjenester i livene sine, ikke minst moderne og sekulære mennesker, som har mistet en himmel over livet, og som trenger å komme i berøring med Guds bankende hjerteslag for den verden Gud en gang skapte.
Kirken går på livets vei
Nylig var det selve Valentinsdagen, og vi feiret kjærligheten. I nattverdens liturgi sier vi følgende: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Å tenke tanken at kirken skal avgå med døden, når vi får stå midt i denne ubøyelige livsstrøm av kjærlighet som gudstjenesten er, og får motta Guds nåde inn i våre liv – søndag etter søndag etter søndag, det gir ingen mening. «Quo vadis, kirken?» spør Svartvasmo. Svaret er at kirken går på livets vei, i lys av oppstandelsen, og alle som ønsker inviteres til å slå følge.
God vandring videre, kjære kirkefolk og alle andre folk! Og velkommen til gudstjeneste i en kirke nær deg på søndag!