Ingen kan glemme de vonde bildene av 90 år gamle Lilly som på 16 dager får besøk av et høyt antall ulike ansatte i hjemmesykepleien og som trygler om at det må komme noen faste mennesker hun kan forholde seg til. Hele landet har reagert på den uverdige behandlingen av eldre mennesker i Norge som NRK gjennom to Brennpunkt-dokumentarer om hjemmesykepleien og behandling på sykehjem har vist. Politikere, både nasjonalt og lokalt, er stilt til veggs, og svarene vitner om større eller mindre evne til å forstå hvilke grep som må tas.
Det er langt fra første gang det avdekkes at eldre ikke får behandlingen de har krav på. Nå må oppmerksomheten følges av handling.
Også Røde Kors har slått alarm, sist i en rapport der våre frivillige besøksvenner forteller om sine erfaringer. 10.000 besøksvenner er hos eldre i egne hjem eller på institusjon hver eneste uke. Det gir dem et unikt innblikk i eldres tilværelse i Norge.
Et stort antall av besøksvennene er bekymret for at eldre pleietrengende ikke får nok oppfølging fra kommunen, at de er ensomme og inaktive. Frivilliges inntrykk bekrefter dermed bildet av at altfor mange eldre ikke får hjelpen og omsorgen de trenger.
En av de varslede krisene
Vi står foran en utfordring som har vært varslet i flere tiår. Det vi nå ser, med tidvis altfor lav behandlingskapasitet og behov som overgår mulighetene til å hjelpe, vil mangedoble seg, også understreket av helsepersonellkommisjonens ferske rapport. Eldreomsorgen i Norge er ikke ensidig elendig. Men etter hvert som dypt sjokkerende enkeltepisoder kommer fram i lyset og får følge av stadig flere, ser vi det underliggende problemet: Det blir mange flere eldre her til lands, de vil snart være flere enn de unge, og det er samfunnet rett og slett ikke rigget til.
Høres dette kjent ut? Også klimakrisen har vært varslet i flere tiår. Og varslene har stemt. De siste tjue årene har ekstremvær og klimarelaterte katastrofer rammet 3,9 milliarder mennesker. I Norge forventes det innen år 2100 en økning i gjennomsnittlig årstemperatur på 4,5 celisiusgrader og økt fare for hendelser som skred, stormflo og regnflom dersom de høye utslippene av klimagasser fortsetter. Det har ikke manglet på rapporter om hvor viktig det er nå å forebygge og sikre mot klimarisikoene som kommer, og at det haster å styrke den lokale beredskapen. Men tiltakene har enten ikke kommet eller kommet svært sent og vært utilstrekkelige, både nasjonalt og lokalt.
Det blir mange flere eldre her til lands, de vil snart være flere enn de unge, og det er samfunnet rett og slett ikke rigget til. Høres dette kjent ut?
Lærdommer fra pandemien
Pandemien ga en unik, felles forståelse av hva som kreves av kommunikasjon, ressurser, fleksibilitet og organisering for at et samfunn skal klare seg gjennom en krise. Heller ikke pandemien kom plutselig. Lenge før noen kunne si «covid», hadde Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap pandemi helt øverst på listen over farer som med stor sannsynlighet kan treffe Norge. Likevel sto vi uten tilstrekkelige beredskapslagre da den faktisk rammet. At vi fikk vaksinedoser i en kritisk fase, kan vi takke Sverige og EU for.
Koronapandemien ga dyrekjøpt kunnskap om hva det koster å ikke være forberedt. Kunnskapen fra Covid-19 må ikke gå tapt, men føre til at vi er bedre beredt til å respondere og til å komme oss igjen når neste folkehelsekrise kommer.
Store utfordringer som blir varslet i god tid, blir gjentatte ganger prioritert vekk til fordel for kortsiktige problemer som selvsagt også må løses
Som samfunn har vi aldri hatt bedre ressurser, teknologi eller kunnskap til å håndtere de utfordringene vi står foran – også så ulike utfordringer som klimaendringer, pandemi og den store økningen i antall eldre. Alle krever samme erkjennelse for å kunne løses: Jo bedre forberedt vi er, jo mindre er sjansen for at utfordringer utvikler seg til kriser. I eldreomsorgen må organiseringen av ressursene sikre at minimumskravene for et verdig liv ivaretas. For eldre mennesker som trenger hjelp, om de er hjemme eller på institusjon, betyr det at de må få stå opp og legge seg etter eget ønske, utføre sine rutiner i eget tempo, få spise seg mette på mat de liker hver dag og få tilrettelagt daglig aktivitet etter egne ønsker og funksjonsnivå.
[ «Kva er gale på Ullern Helsehus og i norsk eldreomsorg?» ]
Kortsiktige problemer tar oppmerksomheten
I Tōshō-gū-helligdommen i Japan står det en kjent skulptur av De tre vise apene Mizaru, Kikazaru og Iwazaru. I rekkefølge betyr disse navnene ser ikke, hører ikke og snakker ikke. Det er hevdet at det kan være oppskriften på det gode liv. Når vi lukker øynene, ørene og munnen så slipper vi å forholde oss til alt som er vondt og vanskelig.
Det er nærliggende å anklage både lokale og nasjonale myndigheter for i alle fall å ha et snev av den holdningen. Store utfordringer som blir varslet i god tid, blir gjentatte ganger prioritert vekk til fordel for kortsiktige problemer som selvsagt også må løses. I møte med kriser er utsettelser en strategi som kan sammenliknes med å tisse i buksa for å holde seg varm. Altså ikke anbefalt.