Dette essayet ble publisert i februar 2023, men er hentet opp igjen til glede for nye lesere.
Du er innbudt til bryllup i himlen,
det er du som skal være hans brud,
la han rive deg løs i fra vrimlen,
kom i dag når han sender deg bud!
Slik sang vi så det ljomet i de mange bedehusene vi besøkte. Det begynner å bli en god stund siden nå, vi har tross alt rukket å bli rundt 40 år gamle. Den gang var vi tenåringer som fikk muligheten til å reise rundt, ikke bare i vårt hjemfylke Rogaland, men land og strand, med hver vår gitar og en egenkomponert sangbok med vekkelsessanger fra bedehusbevegelsen. Tre ganger spilte vi inn CD-er som ble satt pris på av mange, og den siste ligger ute på Spotify.
Vi sang med innlevelse og med et inderlig ønske om at tilhørerne skulle «møte Jesus» gjennom sangen. I vår verden handlet det om liv og død, det handlet om å være med å samle inn de frafalne og sovende. Det handlet om å berge menneskene fra den evige død, fra helvetes glødende ild, at de skulle omvende seg før det var for sent. Det som gjorde størst inntrykk var de gangene vi fikk høre om folk som hadde funnet trøst i sangene vi formidlet. Noen fikk fred på dødsleiet gjennom å høre på sangene. Slike historier gjorde oss takknemlige, det gav en følelse av å være med på noe viktig og meningsfullt.
Mange av minnene er gode. Samtidig er det mange situasjoner hvor en med rette kan bruke Davids utsagn i Salme 25 om våre egne dømmende tanker, uttalelser og meninger: «Tilgi meg mine ungdoms synder!»
For det var en kamp om «Sannheten med stor S», og vi gikk i kampen med den største overbevisning og iver. Overbevisningen handlet ikke bare om at folk skulle komme til tro på Jesus. Den handlet også om hva som var rett og galt. Det var ikke måte på hvilke saker vi kunne uttale oss bastant og frimodig om, både fra talerstolen og ellers.
Livskrise og rollebytte
Vi var så vidt blitt tenåringer da vi hadde vår første offentlige opptreden. Etter hvert gjennom årene skulle det bli kanskje nærmere tusen opptredener på brødrene Nordbø, rundt om på utallige bedehus. Sangen tonet i flere år, men stilnet fort da Arnfinn i 2005 flyttet til Oslo og fortalte han var homofil. Han hadde kjempet i det stille i mange år, og visste hvilken mottakelse han ville få når nyheten ble gjort kjent. Å leve i et forhold med en av samme kjønn var totalt uforenlig med vår måte å tenke om hvordan et kristent liv skulle leves.
Da Arnfinn stod frem som homofil var det et sjokk for familien. Det var en tøff tid, og til tider ble diskusjonene harde. Ofte hardest nettopp mellom oss to. Til slutt nådde diskusjonene innad i familien ut i offentligheten. Det var en vanskelig tid for alle parter.
Det skulle vise seg at Arnfinns erfaring og kamp banet vei og ble til hjelp og styrke for andre nære som måtte gjennom egne kriser. En del år etter Arnfinn var det Jon Petters tur til å gå en vei som var uforenlig med tankegangen vi var flasket opp med. At han skulle ende opp som skilt og noen år senere gift på ny, var ikke slik noen hadde sett for seg.
[ Feltprest varslet: «Jeg visste ikke hvilket helvete som kom» ]
Plutselig var vi begge dem som vi engang bad for, sang for og ønsket å omvende. Etter vår tidligere tankegang ble vi i beste fall «sovende» kristne eller bortkomne sønner. I verste fall frafalne og forherdet.
«Når vekkinga stilna og folket det fòr, og få var det att som vil høyra Guds ord», skriver Mathias Orheim i en av sangene sine. Vi sang den sangen noen ganger. Smerten over de som ikke lenger var en del av forsamlingen og det kristne miljøet, var til å ta og føle på.
Og nå var altså rollene snudd. Nå var vi blant de som «fòr», og ikke lenger oppsøkte samlingene på bedehuset.
Det skulle vise seg at Arnfinns erfaring og kamp banet vei og ble til hjelp og styrke for andre søsken som måtte gjennom egne kriser
Prinsipper i møte med livet
Hvorfor gikk det som det gikk? En del av forklaringen er nok at «livet traff oss». Det er enklere å stå kompromissløst på at noe er galt, når det ikke angår en selv og ikke har konsekvenser for eget liv. Det er lett å si at homofile bare må undertrykke følelsene sine og leve i sølibat, mens man selv er heterofil og fritt kan forelske seg, få kjæreste og gifte seg. Det er enklere å si at skilsmisse og gjengifte er synd når man selv lever i et godt forhold og slipper forholde seg til situasjonen.
Det er enklere å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv. Men når det kommer innpå ens eget liv, ser man kanskje at prinsipper må falle for det som kjennes rett og rettferdig og som kan gi en trøst, trygghet og glede. Å være glad i en annen person, kjennes ikke som syndig, selv når andre sier at en slik kjærlighet gjør Gud så sint at han vil straffe det med evig pine.
På ulike stadium kjente vi begge at vårt gudsbilde hadde endret seg. Kunne det virkelig være slik at Gud skulle straffe oss med fortapelsen, fordi Arnfinn var homofil og Jon Petter var skilt og senere gift på ny? På tross av indre kamp, knyttet til alt vi var opplært til og hadde adoptert av syn på både helvete og disse «syndene», kjente vi begge at vi ikke lenger kunne tro at Gud var slik. Vi kunne ikke lenger stå for det vi tidligere hadde stått for.
Og hvem var vi til å dømme andre? Når vi selv var dømt av andre for å «leve i synd», og vi selv hadde endret syn på om det vi hadde møtt på i egne liv var syndig, hvordan kunne vi være like skråsikre på at andre sine «synder», de som ikke rammet oss, men andre – fremdeles var alvorlige synder Gud dømte og ville straffe med evig pine?
Var Gud en Gud som var mest opptatt av prinsipper, lover og regler – og som for å sikre etterlevelse truet med straff og evig pine? Eller var han mest opptatt av at vi skulle ha det bra og være gode med hverandre? Ville han nekte sine barn kjærlighet, lykke og indre fred?
Det ble vanskelig å tro om Gud slik som før. Det ble også vanskelig å være like fordømmende mot andre som vi hadde vært. Prinsippene tålte ikke møtet med livet.
[ Regionleder mener ny generalsekretær bør avklare eget ståsted ]
Barndom, synd og straff
Vi var grundig opplært til at både homofili og gjengifte var alvorlige synder. Poenget med forkynnelsen på bedehuset var å vekke opp folk fra den åndelige søvnen, gjøre de til bevisste og brennende kristne. I våre sammenhenger var metoden å utbrodere «innenfor/utenfor»-tematikken i både taler, sang og samtaler. For våre barnehjerter skapte det et usunt forhold til omgivelsene, hvor «vi» var frelst og hadde forstått det, resten av verden var verdslige, fortapte og blinde.
Videre var det viktig å male synden og synderen stor, slik at tilhøreren skulle få behov for hjelp og tilgivelse hos Jesus. Alle skulle føle seg truffet av noe, alle skulle kjenne seg som syndere. Og jo større man så på seg selv som en synder, jo større og viktigere ville Jesus bli. I et barnehjerte kan dette få usunne konsekvenser når det blir for tungt vektlagt. Det kan føre til skamfølelse, tabu, indre uro og dårlig selvfølelse når man kjenner at ens egen personlighet til stadighet kolliderer med det som kalles synd. Man må da konstant be Gud om tilgivelse for den man er.
Man blir aldri god nok, man vil aldri strekke til. Slikt gjør noe med ens tanker om seg selv. Det skaper et selvbilde hvor man er liten og ingenting i seg selv, hvor man ikke passer inn, og hvor ens egen personlighet aldri kan bli akseptert, verken av seg selv, Gud eller forsamlingen. Og bak hang trusselen om helvetet. For oss ble barnetroen raskt introdusert for dette veldige alvoret – det en kalte «evighetsalvoret». Vi ble altfor tidlig eksponert for dette.
I møte med denne forkynnelsen om synd og straff måtte Arnfinn forkaste og forakte elementære deler av hvem han var dypt, dypt der inne i seg selv. Det er ikke slik at homofili er et valg, slik man med jevne mellomrom kan høre utsagn om i kristne miljøer. I mye mindre skala fikk Jon Petter merke det samme, når han følte han måtte skjule hvor godt han likte fotball. Likevel var mekanismene de samme. Det han likte mest på jord, var uforenlig med det kristne idealet. Fortsatt hang det igjen rester fra gamle vekkelser, hvor valget var enten fotballen eller bedehuset.
I tenårene foraktet vi Rosemarie Køhns meninger og hennes «Størst av alt er kjærligheten». Nå har vi erfart at det hun sa gav mening
Ubetinget kjærlighet
I dag har heldigvis selv de mest konservative bedehusmiljøene gjort endringer for å passe bedre inn i dagens samfunn. Likevel opplever vi at «slike som oss» ikke er likestilt med andre. Når forsamlingsmedlemmer protesterer mot slike utsagn og viser til hvor åpne og inkluderende de er, slutter som oftest diskusjonen dersom man stiller spørsmål om hvorvidt homofile og gjengifte kan ha ledende roller i forsamlingen.
Det er vanskelig å føle seg virkelig velkommen og inkludert som en del av et fellesskap, når man vet at det er enkelte oppgaver man ikke er ønsket til. Ikke fordi man mangler troen, egenskapene eller personligheten til det, men fordi livet har ført en veier en i utgangspunktet ikke hadde forestilt seg.
Slik oppleves det i alle fall når livskrisene dukker opp. Man er opplært til å være ærlig, men det er vanskelig når prisen er å ikke bli regnet med av sine egne. Ubetinget kjærlighet heter det, når man kan være seg selv og bli akseptert for det. I barneoppdragelse er det et klart ideal. Også et sunt gudsbilde bør være preget av dette, mener vi. At Gud bryr seg om en akkurat slik man er, en trofast følgesvenn og hjelper i livet. Ikke en som stadig minner om feil og mislykkethet, som trykker deg ned og truer med straff og evig pine om du ikke er «innenfor boksen».
I tenårene foraktet vi Rosemarie Køhns meninger og hennes utspill om at «størst av alt er kjærligheten». Vi mente det var en fullstendig misforstått tolkning av verdenshistoriens viktigste bok. Nå har vi erfart at det hun sa gav mening. Kjærligheten, om det så handler om menneskers innbyrdes kjærlighetsbånd, eller om det gjelder Guds kjærlighet til mennesket. Handler det ikke dypest sett om det samme? Er det noe mer meningsfullt i denne verden enn omtanken for hverandre? Var det ikke det som var hele Jesu virke mens han gikk på jorden?
Det er flere år siden striden oss imellom ble lagt ned, de harde ordene ble tilgitt, at blodsbånd og kjærligheten vant
Sangen toner på en ny måte
Det er ikke sjelden at livskriser fører til nye tanker, perspektiver og meninger. For oss førte det til at vi i større grad kan akseptere tvil og kritiske synspunkter rundt religionen. Vi har et mer avslappet forhold til tro og lære enn før, og må ikke ha fasiten på alt. Før «visste» vi, og derfor kunne vi uttale oss så skråsikkert. Nå kan vi akseptere og forstå både andres og egen tro og tvil, men samtidig stole på at hvis Gud finnes, så passer han på oss og er glad i både oss og andre for den vi er.
Totalt sett kan man si at livskrisene har ført oss sammen igjen rundt de viktigste tingene i livet. Familie, kjærlighet og å akseptere hverandre for den en virkelig er. Ikke bare akseptere at en tenker ulikt, men på et dypt nivå virkelig setter pris på hverandre uansett. Det har nok vært en nyttig lærdom og erfaring både for oss og for familien som helhet, som på tross av ulikhet og uenighet nå først og fremst prøver å være en familie som bryr oss om hverandre.
[ Så mange har mista retten til å vera prest ]
Fra tid til annen får vi spørsmål om hvordan det går med oss to, og hvordan relasjonen mellom oss er. Derfor er det godt for oss å skrive denne teksten sammen og si offentlig at det er flere år siden striden oss imellom ble lagt ned, de harde ordene ble tilgitt, at blodsbånd og kjærligheten vant. I dag står vi minst like nær hverandre som da vi sang sammen i ungdommen. Det er vi så glade for og det betyr så mye.
Det er nok tvilsomt at vi gjør «comeback» i kristne sammenhenger med vekkelsessangene fra den gamle sangboken vår. Vi har endret syn på mye. Men vi er takknemlige for det vi har lært, og håper vi får brukt de gode verdiene vi ble opplært til på bedehuset om å hjelpe og støtte de medmenneskene vi møter i hverdagen.
Selv om vi ikke fysisk synger og opptrer sammen lenger, kan en likevel billedlig si at sangen igjen toner mellom oss som aldri før, akkurat som i den gamle bedehussangen:
Ver god mot din bror den einaste gong du ferdast på jord