Verdidebatt

Nyt livet, lev nå!

NÆRVÆR: Er det ok å nyte livet her og nå, eller lever vi kun for en høyere hensikt?

Snart, skal det skje

Det store og fantastiske

Snart, vår lengsel er stor

Større enn ord

Snart, vi håper og tror

Snart.

Noe skulle skje

Jeg har vokst opp i et kristent miljø der vi alltid ventet på noe. Forventningen var stor, det var en enorm lengsel etter noe stort og fantastisk som skulle skje. Vi visste ikke når, bare Gud visste det. Men visste vi hva vi ventet på? Det åpenbare var at vi ventet på at veldig mange skulle bli kristne som oss. Det var ekstremt viktig. Vi ventet også på at Jesus skulle komme tilbake. Det var stort og totalt uhåndgripelig! Hvordan ville dette se ut, og hva skulle skje da?

Jeg husker jeg bekymret meg litt for at jeg kanskje ikke rakk å få meg kjæreste før dette helt utrolige skulle skje. Så innerst inne håpet jeg vel Jesus ville drøye lite grann.

Evigheten. Livet etter døden. Det ventet vi også på. Når vi endelig skulle møte Gud på skikkelig, og synge lovsanger sammen med englene i all evighet. En abstrakt forventning om noe der fremme som var viktigere enn alt annet. Og dit måtte vi ha med oss flest mulig. Det var viktig å bruke tid og krefter på å fortelle flest mulig om Jesus sånn at de i alle fall hadde valget. Valget mellom himmel og helvete.

.

Her og nå i andre rekke

Å bruke tid på dette var det viktigste av alt. Så viktig at livet her og nå kom i andre rekke. Hva var vitsen i å bruke tid på å bygge vennskap om det ikke var for å «vinne» dem for Gud? Hva var vitsen med å bruke tid på dyrke en hobby om det ikke var ment som et redskap i kampen om å frelse sjeler? Og: Hvorfor hvile i denne verden når vi kan hvile i himmelen? Altså, bare å gønne på for Herren, for at det store og fantastiske en dag skal kunne skje. Ja, for det skjedde ikke av seg selv, Gud, den allmektige, var jo avhengig av oss som sine redskaper.

Med et så intenst ønske om at noe stort snart skulle skje, kjente jeg på en uro. Jeg var jo aldri fornøyd, og det skulle man heller ikke være. Jeg hørte om «en hellig uro» i prekener, vi sang sanger om lengselen etter det som skulle skje der fremme et sted, og ikke minst: Bønnen. Vi ba inderlig til Gud om forandring i verden, i landet, i byen, på skolen, i familien… Gud skulle gjøre alt bedre.

Men hva med alt som var bra? Hva med livet her og nå?

Hva var vitsen i å bruke tid på å bygge vennskap om det ikke var for å «vinne» dem for Gud?

Øver meg på å leve nå

De siste årene har jeg øvd meg på å leve nå. Her og nå. Jeg har øvd meg på at det er ok. Alt trenger ikke være så himla viktig. Om det er slik at Gud har skapt oss, på denne kloden, akkurat nå, kan det tenkes at det var meninga vi skulle nyte det livet hadde å by på? Ikke bare heseblese etter noe der fremme som vi jo egentlig vet særdeles lite om.

Dette har også resultert i at jeg i februar gir ut låta «Nå», en låt som ble liggende i en skuff i 13 år. Musikken ble spilt inn, mastret og skulle slippes. Men det føltes ikke viktig nok å bruke tid på noe som egentlig bare handlet om å gjøre noe gøy her og nå, noe jeg da tenkte ikke tjente en høyere hensikt. Som i Guds vilje. Men jeg har våknet, og tenker: jommen er det viktig nok, å omfavne livet nå. Jeg gikk derfor i studio og spilte inn ny vokal, omfavner livet som er nå, og gir ut musikk fordi det er gøy. Høy nok hensikt for meg.

Når mørket tar over, blir det en krevende oppgave å leite frem det gode som finnes her og nå

Let fram det gode

I min privilegerte boble er det lett å glemme (eller fortrenge) at mange har gode grunner til å lengte etter noe der fremme. Dagen i dag kan være alt annet enn god, og når den kan bli bedre vites ikke. Krig. Fattigdom. Psykisk og fysisk sykdom. Når mørket tar over, blir det en krevende oppgave å leite frem det gode som finnes her og nå.

Ordføreren i min kjære hjemby Horten, Are Karlsen, hadde en utfordring til sine hortensere når krigen brøt ut i Ukraina. Han oppfordret alle til å holde humøret oppe, og til å leve så normalt som mulig – «for vi ønsker ikke at Putin skal styre hva vi gjør». Kanskje er det nettopp det vi skal gjøre i tøffe tider, i protest mot livet som på ulike måter kan oppleves føkka, eller i protest mot å stadig lengte etter ett eller annet fantastisk der fremme: Vise finger’n til mørket og leve livet så godt vi kan her og nå. For nå, det er alt vi vet med sikkerhet at vi har.

Nå, jeg omfavner

Livet som er

Nå, jeg puster inn

Og puster ut igjen

Nå, er alt vi har

Nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt