Kirkeledelsens kostbare tabbe

I fjor høst bejublet kirkeledelsen statstilskuddet til Den norske kirke. Det viser seg nå at dette tilskuddet bygger på en kjempetabbe i beregningen.

Offentlig sektor, inklusive kirken, har fått for lite penger. Helsesektoren har ropt høyt og tydelig og får nå krisepenger fra finansministeren. Da kan ikke kirkens ledelse lenger stå med lua i hånda og bukke og takke.

For lavt inflasjonsanslag

I VG 4. februar kommenterer Astrid Meland det radikale kuttet i tilskuddet til offentlig sektor som ble konsekvensen av at Finansdepartementet la et for lavt inflasjonsanslag til grunn for statsbudsjettet. Hun kaller det «thatcherisme» og en «motorsagmassakre». Forvaltningen har aldri tidligere opplevd en lignende nedskjæring.

Den norske kirke opplevde det samme reelle kuttet i sitt statstilskudd. Dette ble forsterket gjennom at midlene fra Opplysningsvesenets fond bortfalt samme år. Av en beregnet inflasjon på ca. 6 prosent får kirken kun justert tilskuddet fra 2022 med 1,47 prosent.

Etter at de høyere nivåene har tatt sitt, sitter vi igjen med kutt som i størst grad tas på det utøvende nivået, som for Tunsberg bispedømme betyr 8 færre stillinger. For mange menigheter og prostier betyr dette full krise.

Hyller statsråden

Man skulle tro at Den norske kirkes ledelse sa klart og tydelig fra da dette ble klart. Det motsatte skjedde. På sin Facebook-profil jublet kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum 6. oktober: «Takk, Kjersti Toppe! Den norske kirke skal fortsette å levere på oppdraget vårt som landsdekkende folkekirke som møter folk i sorg og glede.»

Kirkens ledelse kan ikke lenger stå med lua i hånda og bukke og takke.

Hun fortsatte med å hylle ministeren for det foreslåtte statstilskuddet ved å uttrykke dyp takknemlighet for at regjeringen opprettholder statstilskuddet og for å gi Den norske kirke «en stabil og forutsigbar økonomi.» Kontrasten til realitetene på bakken kunne knapt vært større.

Konsevenser over tid

Én tilbakemelding har vært gjennomgående i medarbeidersamtalene med prestene i Sandefjord prosti i høst og vinter: Vi har for mye å gjøre. Ett utsagn kan stå som typisk: «Jeg greier kanskje å ta unna dette nå. Jeg tror ikke jeg klarer det over tid.»

På sikt vil konsekvensene være at gudstjenestetilbudet forringes kraftig og at ungdomsarbeidet, tilbudet om sjelesorg og annet menighetsarbeid svekkes. Vi opplever allerede nå at den lovbestemte 10-dagersregelen for gravferd etter dødsfall er umulig å følge. I tillegg til denne allerede krevende situasjonen, og en planlagt omfordeling av presteressurser, blir totalen nå at enkelte prostier må kutte 15-20 prosent i presteressursene.

Stor feil

Det var en stor feil av kirkeledelsen ikke å melde disse konsekvensene tilbake til bevilgende myndigheter når forslaget til statstilskudd ble kjent. Hvis dette allikevel ble gjort, og man ikke fikk gehør, var det et like stort feiltak ikke å gå ut offentlig mot kuttet.

Like stille har det ikke vært i helsesektoren. Konsekvensene av nedskjæringene her er gjort kjent for alle. Det er grunnen til finansministeren 3. februar varslet at tallet for lønns- og prisstigningen vil bli justert i revidert statsbudsjett i mai.

Må kjempe for kirken

Ingen vet hvor store midler som vil bli tilført revidert budsjett og heller ikke hvordan de til slutt vil fordeles. Det vi helt sikkert vet er at de forskjellige sektorene, fagforeningene og interesseorganisasjonene vil kjempe en innbitt kamp for en størst mulig bit av kaka.

Utgangspunktet for Den norske kirkes deltakelse i denne kampen er dårlig, siden man allerede har uttrykt dyp takknemlighet for det man allerede har fått.

Derfor må kirkeledelsen nå ta inn over seg de alvorlige konsekvensene og den krisen som oppleves i førstelinjetjenesten og kjempe for at tilskuddet til kirken økes kraftig. Alt annet vil være en kjempetabbe.

[ Kyrkja fekk bryllupsrekord etter dette grepet ]