Plass for alle rundt døpefonten

Kirkerommet er et hellig rom.

Ved det å være til stede i kirkerommet forventes det respekt, høytidelighet og anstendighet og at man etterlever gjeldende normer for bruken av det. Og fra min oppvekst, og ut fra mine normer, er det også greit dersom det er mulig, å se anstendig og ordentlig ut når man er til stede på en gudstjeneste eller annen handling i dette hellige rommet.

Kirken har sine ritualer – og disse har endret seg opp gjennom årene. Å knele rundt alteret ved mottak av nattverd var den eneste metoden for ikke mange år siden. I år har jeg vært 100 prosent rullestolbruker i 50 år. Samfunnet har endret seg mye på den tiden.

Tilrettelegging går sakte

Tanken om tilrettelegging av samfunnet for bevegelseshemmede er ikke like gammel. På syttitallet var det vi rullestolbrukere som måtte tilpasse oss samfunnet, og ikke omvendt. Heldigvis for oss modnet det etter hvert frem tanken om aktive funksjonshemmede, med deltagelse i samfunnet på lik linje med andre – og dermed måtte samfunnet gjøres tilgjengelig. Noe hadde det å si, tror jeg, at vi etter hvert fikk en tilnærmelsesvis normal livslengde, hadde behov for både utdannelse og arbeid og et godt sted å bo (ikke på institusjon).

Vi «gamlinger» har gått opp en vei. Vi er ikke kommet frem, men det skal være unødvendig å gå den på nytt og på nytt igjen

Kirken har ikke gått frem like fort som resten av samfunnet. Rent fysisk har det vært vanskelig å gjøre noe med kirkebyggene, spesielt dersom de er noen år gamle. Nå har den norske kirke etablert et fagforum for å gjennomføre FNs bærekraftmål, som også handler om tilgjengelighet for alle typer funksjonshemninger, både for brukere og ansatte.

Stigmatiserende opplevelser

Jeg husker godt min første nattverd i kirken – og min andre og tredje. Færre gikk til nattverd da – de «fromme» gikk frem, knelte rundt alteret og fikk sin syndsforlatelse, mens de fleste andre satt og så på. Til slutt, når disse var ferdig, kom prest og klokker ned til meg (som satt nederst der det var plass til rullestol), og jeg fikk en eksklusiv syndsforlatelse.

Stigmatiserende.

Jeg har vært fadder en del ganger, og opplevd at døpefonten har blitt flyttet ned til en annen plass fordi jeg skulle være fadder.

Stigmatiserende.

Nå er jeg menighetsrådsleder i en menighet hvor jeg ikke kommer inn i min egen kirke uten god hjelp fordi vi har en gammel middelalderkirke med svært strengt vern. Og jeg må bruke bakveien og kan ikke bruke hovedinngangen.

Stigmatiserende.

Alle skal kunne være med

Jeg tør det meste – kanskje fordi jeg har vært med på så mye av utviklingen når det gjelder funksjonshemmede og fordi jeg er blitt «gammel» og ikke lenger bryr meg så mye. I 1972 var det svært uvanlig å se en rullestolbruker i bybildet, og når det skjedde ble en midtpunktet for de fleste øyne. Det har jeg mange merkelige erfaringer på.

Alle, uansett begrensninger, holdninger, meninger eller fysiske/psykiske hemninger skal kunne delta og jobbe i Den norske kirke på samme vilkår. Det er målet å jobbe mot. Vi «gamlinger» har gått opp en vei. Vi er ikke kommet frem, men det skal være unødvendig å gå den på nytt og på nytt igjen.

Når det gjelder nattverd, eller alle andre hellige handlinger i den norske kirke, så gjelder det kun kreativitet og fantasi, for å gjøre dette til et høytidelig og fint rituale.

Det er så godt å «gå» sammen med de andre til nattverd – og det er så godt å få delta og kjenne på gleden ved å motta Jesu legeme og blod.

[ Kirkerådet oppretter råd for funksjonshemmede ]