Når tonen kan stenge for budskapet

En gang i mellom får Sofie Braut spalteplass i Vårt Land, og det er forståelig. Hun er svært kunnskapsrik, er en glitrende dyktig skribent, har en skarp penn med et tydelig budskap.

Braut brenner for at det kristne budskapet skal nå ut, og i sin siste kronikk, «Kristentru som fornufta si keisame kusine» i VL 24. januar har hun tre fokus, slik jeg leser henne:

Hun vil at vi skal omvende oss og som kristne være tydelige på ordet, korset og nåden. At vi skal være Jesu etterfølgere. Hun er også klar på at om vi ikke konfronterer hva som er synd, bringes vi ikke fra død til liv.

Derfor sluttet jeg å kjefte

Dette er både sant og rett, slik jeg selv tenker som troende. Likefullt: Hvorfor blir jeg både litt opprørt og oppgitt over Braut sine innlegg? Hva er det som «trigger» den følelsen i det hun skriver?

Da må jeg gå tilbake til et punkt i min egen lærerpraksis midt i livet, da særlig de litt støyende guttene gjorde slik motstand når jeg irettesatte dem. Ofte kom de i forsvar eller løy for meg. Og da jeg spurte dem hva dette skyldtes, sa de: «Det er måten du snakker på!»

Det blir liksom «Braut mot røkla!»

Det endret min praksis. Jeg sluttet «å kjefte» på dem, ja, jeg omvendte meg, pratet mer med dem, sluttet å kritisere dem, viste dem at jeg var glad i dem uansett hva de fant på, satte grenser på en bedre måte. Det åpnet for at de kunne lære både livsmestring og fag. Min endring førte til at de endret seg.

God agenda

Sammenligningen halter ganske mye, jeg ser den. Braut er ikke Vårt Lands lesere sin lærer eller vi hennes elever. Likevel: Når Braut får ordet, er det som hun tar oss, sine troende søsken i skole, putter oss i samme sekk og kjefter på oss. Det blir liksom «Braut mot røkla!»

Braut har en god agenda. Men jeg er redd måten budskapet fremsettes på stenger for det gode budskapet hun vil nå ut med.