Tidligere Jehovas vitne: «Hvem bryter religionsfriheten her?»

Rakel Lima Fjelltvedt har en sterk og konsis kommentar på trykk i Vårt Land 11. januar som gir en god innsikt i hva saken om konflikten mellom den norske stat og Jehovas vitner (JV) dreier seg om. Jeg anbefaler alle å lese denne.

Siden en slik kronikk gir JV rett på samtidig imøtegåelse har de fått mulighet til å avslutte teksten med sin versjon. Dette får de dermed gjøre helt uimotsagt. Som involvert leser føler jeg meg forpliktet til å kommentere den.

Jehovas vitners talsperson påstår at avgjørelsene fra staten er basert på en vilkårlig og uriktig tolking av en religiøs læresetning. Dette stemmer ikke. Saken er grundig dokumentert og avgjørelsen er tilgjengelig for alle som vil laste den ned. Dokumentasjonen er Jehovas vitners egen litteratur, som ligger tilgjengelig for alle på deres egen nettside.

Jeg har selv fulgt den skriftlige kommunikasjonen mellom partene disse årene og JV selv har bekreftet i sine svar de to lovbruddene:

1. De som selv ønsker å forlate religionen av egen fri vilje vil bli behandlet som en utstøtt, og:
2. Det finnes ingen nedre aldersgrense for å bli utstøtt, med alt det innebærer.

Benekter JV nå disse to punktene? Hvis de ikke gjør det, hvor ligger så denne «vilkårlige og uriktige tolkningen»? Jeg vil gjerne vite det.

En massiv straff

Deretter siterer de professor Dag Øistein Endsjø for å synliggjøre sin absolutte rett til å bestemme selv hvem som skal få være medlem. Men det er ikke det konflikten dreier seg om. Ingen i denne saken bestrider JVs rett til å selv lage reglene for medlemskap. Poenget er hva man gjør med dem som ikke lenger er medlem, hva slags straff det medfører.

FN’s erklæring om menneskerettigheter sier i artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro (…)». «Frihet til» betyr mer enn at det bare er teoretisk mulig å slutte å være Jehovas vitne. Det betyr også at man skal kunne gjøre det uten massiv straff. Dersom du får en helt knusende straff, i dette tilfellet å miste muligheten til å omgås og ha kontakt med dine egne foreldre, dine søsken, dine barn, dine barnebarn, og andre du har kjær, så har du ikke denne friheten. Da har noen tatt den fra deg.

Jeg utfordrer professor Endsjø, som nå er blitt den varmeste forsvareren av Jehovas vitners praksis i Norge, til å svare på dette.

Poenget er hva man gjør med dem som ikke lenger er medlem, hva slags straff det medfører

Kostnadene kan bli for store

For Vårt Lands kristne lesere, la meg illustrere med et eksempel: En person kan være en dypt troende, tredjegenerasjons Jehovas vitne. Ha hele sitt nettverk der, barn, barnebarn, kone, søsken. Alle venner. Men så komme til en konklusjon gjennom sitt personlige bibelstudium, gjennom bønn og gjennom refleksjon at enkelte deler av Jehovas vitners doktrine er feil. La oss si at man reagerer på synet på at Jesus ikke er en del av den treenige guddom. Dersom han uttrykker sin konklusjon for sin omgangskrets, kan han bli utstøtt. Uansett om han fortsetter å leve et rent, kristent liv. Menigheten kan sørge for tiltak som gjør at han ikke lenger får lov til å snakke med sine barn, barnebarn, søsken og venner.

I virkeligheten vil en slik person ofte ende opp med å fornekte sin tro. Fornekte sin tro på Jesus som en del av den guddommelige treenighet. Fortsette sitt liv som Jehovas vitne. Fortsette å generere statsstøtte til selskapet Vakttårnet.

I en slik situasjon, hvem er det som bryter menneskerettighetene? Hvem bryter religionsfriheten her? De som skapte dette spindelvevet av makt og kontroll? Eller staten, som nå sier at denne praksisen får konsekvenser?

[ Eks-Jehovas vitne: – Viktig for meg å bli trodd av myndighetene ]