Vår Gud er den eneste guden som gråter
En av de vakreste og kanskje viktigste skildringene av Jesus, er den der det fortelles at han på avstand ser Jerusalem og faller i gråt over byen. Hans gråt er vår.
ET STILLE SPRÅK: Jeg husker at mor holdt rundt meg og bare gråt. Jeg tenker noen ganger på det øyeblikket, på gråten som det budskapet ingen av oss trengte hjelp til å formulere og på det merkelige i at kroppen presser ut væske når det som mangler språk likevel må sies, skriver Tomas Sjödin.(Foto: Sarah Bøe)
Jeg sørger over at det gråtes så lite i kristenheten nå for tiden. Jeg tenker ikke på enkeltmenneskers tårer i hjemmet, men på de øyeblikkene når Guds nærvær og hellighet feier gjennom en forsamling og det blir umulig å holde tårene tilbake. Når vi gråter over alt fra synden i våre liv til nåden som omfavner og drukner den. Jeg savner gråten over verdens tilstand, gråten over en kirke som vier seg i for stor grad til form og innpakning og for lite til hengivelse og undring. Jeg tror det ligger hauger av ugråtte tårer ved dørene til våre kirker, kapell og bedehus. I min verden er en kirke med tørre øyne en åndsfattig kirke.
Tårene våre er vassdrag som springer fra våre dybder, drar oss inn mot hverandre og nærmere Gud. Tårene kommer ut av oss som en rensende, helende og mykgjørende elv, de renner ned over kinnene våre, men en del av dem gjør ikke det, de samles i Lacus Lacrimalis, tåresjøen i vår indre øyekrok. Er ikke det et uvanlig vakkert navn, forresten? Lacus Lacrimalis, en sjø hvis blanke overflate er en speiling av sjelens dyp.
Tårene gis oss i gave
Bestill abonnement her
KJØP
