Vår Gud er den eneste guden som gråter

Jeg sørger over at det gråtes så lite i kristenheten nå for tiden. Jeg tenker ikke på enkeltmenneskers tårer i hjemmet, men på de øyeblikkene når Guds nærvær og hellighet feier gjennom en forsamling og det blir umulig å holde tårene tilbake. Når vi gråter over alt fra synden i våre liv til nåden som omfavner og drukner den. Jeg savner gråten over verdens tilstand, gråten over en kirke som vier seg i for stor grad til form og innpakning og for lite til hengivelse og undring. Jeg tror det ligger hauger av ugråtte tårer ved dørene til våre kirker, kapell og bedehus. I min verden er en kirke med tørre øyne en åndsfattig kirke.

Tårene våre er vassdrag som springer fra våre dybder, drar oss inn mot hverandre og nærmere Gud. Tårene kommer ut av oss som en rensende, helende og mykgjørende elv, de renner ned over kinnene våre, men en del av dem gjør ikke det, de samles i Lacus Lacrimalis, tåresjøen i vår indre øyekrok. Er ikke det et uvanlig vakkert navn, forresten? Lacus Lacrimalis, en sjø hvis blanke overflate er en speiling av sjelens dyp.

Tårene kommer ut av oss som en rensende, helende og mykgjørende elv

Tårene gis oss i gave

Gråten hører til det som kalles for det parasympatiske nervesystemet, det som roer et urolig hjerte, senker blodtrykket, hjelper vår helse og passer på at kroppen får etterlengtet hvile. Noen forskere mener at tårevæske inneholder både endorfiner – som gir velvære og lindrer smerte – og stresshormoner. Det er som om gråten, denne oversvømmelsen i tårekanalen, gjør dobbeltarbeid; kroppen får hvile eller lettelse, samtidig som masse stress og uro skylles ut. Dessuten beskytter de øyet mot skitt. Det er mye som skjer i oss når demningene brister. Tårene er et fysisk uttrykk for to så adskilte følelser som glede og sorg. Lengst ut i kantene i menneskets liv – når det er som størst og når det er vanskeligst – gis tårene oss som en gave, en nåde. Med samme metode uttrykker vi smerte, sorg, savn og lykke. De stille tårene etter en beskjed som gir lettelse er takknemlighet i flytende form.

Den finlandssvenske og ortodokse forfatteren Tito Colliander skriver i sin bok «Motiv» fra 1977 at den som gråter, befinner seg under krusningene på overflaten, i ukjente og uloddede dyp.

«Den som har grått mye har sett inn i tusen landskap, og i hvert av disse har han sett nye verdener.»

Kanskje er det derfor gråten er så viktig, den rommer det motstridende livet og setter oss i kontakt med dypet inni oss. Den lodder.

Å underfulle salighet

En av de nesten glemte profilene i den tidlige svenske pinsebevegelsen, forfatteren og kulturpersonligheten Sven Lidman (1882-1960), skrev teksten til salmen som i Trygve Bjerkreims norske oversettelse har fått navnet «Å underfulle salighet» etter sin dramatiske omvendelse. Som få andre har han skildret hvordan han i sitt fortvilte søk etter mening med livet hadde fulgt råhetens og lastens vei til slutten, som «et menneske som forvitret». Synden, som ifølge ham selv tidligere hadde vært nærmest en «estetisk dekorasjon» ble nå en realitet som holdt på å ta livet av ham. Alene i leiligheten i Kamakaregaten får han sin lysopplevelse – og ser seg selv gjennomlyst og gjennomelsket – og etter en nattverdsgudstjeneste en tid senere skriver han salmen «Å underfulle salighet».

Når han søker etter et språk for denne livsforvandlingen, denne opprettelsen, strekker ikke ordene til. Fryd og gråt flyter sammen. Det er ikke lykken over en lottogevinst, det er noe mye dypere, så omveltende at hjertet til slutt må gi etter for trykket innefra, for tåreelven fra Lacus Lacrimalis, tåresjøen. Det er som en dåp, men vannet kommer innefra.

Nå all min synd du tilgitt har.

Av fryd vil hjertet gråte.

Jeg er ditt barn, du er min Far.

Å salighetens gåte!

Gjennom hele Bibelen renner tårenes vassdrag. Kanskje ikke som en elv eller en flod, men i alle fall som et drypp, en bekk. Halve Salmenes bok er stenket med tårer, Timoteus minnes Paulus’ tårer og tårefloden renner tydeligvis til sist opp i himmelen der Gud skal tørke alle tårer, som ikke trenger å bety at vi aldri mer skal gråte. Men kanskje er gråt skilt fra gråt? At vi gråter av glede og bare glede – gjenforeningens, helbredelsens og undringens gråt.

Halve Salmenes bok er stenket med tårer, Timoteus minnes Paulus’ tårer og tårefloden renner tydeligvis til sist opp i himmelen der Gud skal tørke alle tårer

Barndommens stier

Enn så lenge må man kanskje vandre langs barndommens stier for å komme nær gråtens mysterium. Jeg gikk i søvne da jeg var barn. Ikke bare i rommet eller i huset, men ut på gaten. Min mor var kronisk urolig om nettene. En vinter, da det var så mye snø i søndre Norrland at man ikke kunne se bilene bak snøfonnene i gata, drømte jeg at jeg skulle gå til naboene våre lenger bort i Skarpåkervägen. Jeg gikk ut i tretti minusgrader. Mamma våknet da ytterdøren slo igjen, men da hun ropte, var jeg allerede forsvunnet bak de høye fonnene. Barføtt i og pysjamas. Det eneste jeg hadde tatt på meg var et par lovikkavotter. Innen mamma hadde fått på seg jakken for å gå ut våknet jeg noen meter lenger borte, iskald og redd. Raskt som lynet sprang jeg hjem, og møtte mamma i døren. Jeg husker at hun ikke sa noe. At jeg ikke gjorde det heller. Jeg husker at hun holdt rundt meg og bare gråt. Jeg tenker noen ganger på det øyeblikket, på gråten som det budskapet ingen av oss trengte hjelp til å formulere og på det merkelige i at kroppen presser ut væske når det som mangler språk likevel må sies. Et tydelig språk. Gråten viser seg i den delen av kroppen som alltid er naken, ansiktet. Den er vanskelig å skjule, men på den andre siden, hvorfor skulle man gjemme tårene sine? Gråt er en av sorgens ytringer, men tårene som faller er også et uttrykk for at man har et sted å gå. Forfatter Sofia Sievertsdotter har i én setning fanget det jeg famlende forsøker å si: «Tårer er sorg som finner hjem». Jeg har fått en lapp av henne med den teksten på, den henger over skrivebordet mitt og betydningen blir dypere for hver dag som går.

For man gråter ikke hvor som helst. Man må kjenne seg trygg for å våge å la tårefloden komme. Man gråter der man føler seg hjemme. Kanskje er det derfor vi ofte holder igjen så det svir i øynene og verker i brystet? Fordi vi ikke kjenner oss hjemme nok?

Vi kan skape rom

Jeg er overbevist om at vi kan skape slike rom for hverandre, rom så trygge at vi ikke trenger å skjule ansiktene våre der når det brister. Og jeg drømmer om at kirken skal være det tilfluktsstedet der man går for å miste kontrollen og slippe gråten fri. Å åpne et slikt kjærlighetens husly er en stor gave å gi et medmenneske. Et rom der vi ikke forsøker å trøste bort tårene, men trøste dem fram, et rom der vi bytter «ikke gråt» med det betydelig mer trøstende «gråt!» For jeg tror det er sånn det virker. Sannheten ser ut til å være at bare sorg kurerer sorg. Bare gjennom å først være i den kommer vi gjennom den, for siden å få leve videre og ­– selv om man ikke tror på det først – ta imot et godt liv igjen. Nå sammen med en ny følgesvenn: Det livslange savnet. Sorg er altså ikke noe man skal unngå, det er et arbeid som skal gjøres, noe man må gjennom. Det stiller krav på oss andre og på vår trøst: At vi ikke forsøker å trøste bort sorgen, men varsomt trøster den fram. Trøst er ikke alltid å få et medmenneske til å slutte å gråte, noen ganger handler det om det motsatte, å hjelpe henne å gråte.

Tårer er sorg som finner hjem

Historiker Peter Englund skriver i sin bok Fortidens landskap at man i middelalderen i Europa og Sverige gråt i strie strømmer, også offentlig. I tidlig middelalder satte man pris på sterke, spontane og åpne følelsesuttrykk. «Tårene var vakre og oppbyggelige. Å ikke ha evnen til å gråte var en stor mangel», skriver han. Men gråten endret seg, ble til en annen gråt. Han mener at i løpet av 1800-tallet ble gråten privatisert og feminisert. Man vendte den tidligere utadvendte sorgen innover og ble dradd mot ensomheten. I stedet for å gråte åpent sammen, felte man sine tårer i stillhet. «Regelen blir nå at man ikke skal vise sine aller sterkeste følelser offentlig. Gråten har blitt obskøn og uanstendig», skriver han, og avslutter analysen med at i det gamle Europa fantes det koder som hjalp mennesker å håndtere omveltninger som fødsel, kjærlighet og død, koder som nå har gått tapt for oss. «Om et menneske fra fortiden så oss i dag, ville vedkommende sikkert synes at vi er følelseskalde. For det som er merkelig, det er ikke at de gråt så mye, men at vi gråter så lite».

Gjennom livet har jeg truffet mange fascinerende og imponerende mennesker, men de som har festet seg, de hvis ansikter jeg når som helst kan se for meg, er de som viste meg sine tårer. Jeg tror også dette er en av grunnen til at jeg stadig vender tilbake til Jesus i tro, bønn og tanke. For han er den eneste guden som gråter. En av de vakreste og kanskje viktigste skildringene av Jesus er den der det fortelles at han på avstand ser Jerusalem og faller i gråt over byen. Hans gråt er vår. Jeg holder meg til den Gud som gråter når han kommer over fjellet og ser mot vår sprukne tilværelse. Guder med tørre øyne har jeg ikke bruk for.

I hjørnet over sofaen på kjøkkenet vårt, henger et bilde med tekst av musikeren Julia Ivansson: «Vill man gråta så går det jättebra att göra det här.»

Jeg lurer på om ikke dét er det beste stedet i hele huset.