Ikke noe angrep på Jehovas vitners trosfrihet

Det skal ikke mer enn sunn fornuft til for å forstå at det ikke er vanlige premisser for utmelding man står overfor, dersom hele slekta og nettverket forsvinner i dragsuget når opplysningen om at man ikke lenger er et Jehovas vitne runger ut gjennom mikrofonen i Rikets Sal.

Legger man til at det samme nettverket tar kvelden også hvis det er et barn det gjelder, er den etiske katastrofen nærmest komplett. Heldigvis har denne praksisen nå fått konsekvenser.

Ved å trekke tilbake Jehovas vitners registrering som trossamfunn, har statsforvalteren slått ned på den delen av organisasjonens praksis som bryter med loven, samtidig som Jehovas vitners trosfrihet blir ivaretatt ved at de fritt kan praktisere sin tro som før.

Slik formidler organisasjonen selv nyheten

Som tidligere Jehovas vitne, blir jeg imidlertid ikke overrasket over at det styrende råd, organisasjonens øverste ledelsesorgan, formidler myndighetenes avgjørelse helt annerledes til sine medlemmer. I en rapport fra organisasjonens ledelse, datert 2. desember, blir det gitt en «oppdatering som gjelder religionsfrihet».

Det formidles i en alvorlig tone at medlemmene må regne med å i fremtiden «hates av alle», og at avgjørelsen i Norge bidrar til å gjøre det nødvendig å opprette en egen avdeling internt for å forsvare «religionsfriheten i Europa».

Det kan se ut som om Jehovas vitner helt har glemt at tros- og livssynsfriheten, eller religionsfriheten som de kaller den, ikke først og fremst handler om organisasjonens frihet, men enkeltindividenes, altså medlemmenes rettigheter

Jørgen Pedersen, pressetalsmann for Jehovas vitner, beskriver det som skjer i Norge som sjokkerende, og som «et historisk angrep på religionsfriheten i Norge». Det blir beskrevet hvordan Jehovas vitner under tysk okkupasjon ble utsatt for forfølgelse på grunn av sin tro, og hvordan de på tross av slike prøvelser har forkynt sitt budskap i Norge i 120 år.

Mens Pedersen snakker om dette, vises bilder av vitnenes forkynnelsesarbeid kombinert med bilder fra nazistenes okkupasjonstid i Norge, noe som leder tankene mot at religionsutøvelsen er truet som følge av myndighetenes avgjørelser og varsler.

Jehovas vitner misforstår tros- og livssynsfriheten

Det kan se ut som om Jehovas vitner helt har glemt at tros- og livssynsfriheten, eller religionsfriheten som de kaller den, ikke først og fremst handler om organisasjonens frihet, men enkeltindividenes, altså medlemmenes rettigheter. Videre innebærer den en rett til å fritt konvertere.

Det er etter Statsforvalterens granskning av Jehovas vitners praksis dokumentert på overveldende vis hvordan en slik rett ikke blir oppfylt hos Jehovas vitner, og at en eksklusjon som følge av utmelding både kan gjelde døpte voksne og barn.

Gjennom ulikt materiale hentet fra Jehovas vitners egne publikasjoner og offentlige nettsider, tydeliggjøres det hvordan eksklusjon håndheves ved interne rettslige prosesser, muligheter for sanksjoner og tap av status eller såkalte «privilegier» blant medlemmene i menigheten.

De funnene som er gjort i forbindelse med granskningen støttes ytterligere opp av Jehovas vitners nylige uttalelser fra sentralt hold om at eksklusjon er en praksis de aldri vil la seg presse til å endre. Å underbygge påstander om brudd på trossamfunnsloven kan med andre ord sjeldent sies å ha potensiale til å være så enkelt som i Jehovas vitners tilfelle.

Jehovas vitner har ikke tapt sin registrering på bakgrunn av oppfatninger rundt likekjønnet ekteskap, abort eller andre tema som over lang tid har skapt debatt rundt ulike trossamfunn, men på bakgrunn av helt tydelige og beviselige brudd på den lovfestede trosfriheten vi har i Norge

Skiller seg fra andre trossamfunn

Etter at statsforvalterens avgjørelse ble gjort kjent, har enkelte tatt til orde for at dette er en avgjørelse som på sikt vil få konsekvenser også for andre kirkesamfunn i Norge. Av grunnlaget for vedtaket, ser man likevel at argumentasjonen her skiller seg vesentlig fra temaer som oftest tas opp som kontroversielle i kristne menigheter forøvrig. Jehovas vitner har ikke tapt sin registrering på bakgrunn av oppfatninger rundt likekjønnet ekteskap, abort eller andre tema som over lang tid har skapt debatt rundt ulike trossamfunn, men på bakgrunn av helt tydelige og beviselige brudd på den lovfestede trosfriheten vi har i Norge.

At eksklusjonspraksisen får konsekvenser i tråd med norsk lov, trenger altså ikke å være et uttrykk for verken hat eller et underliggende ønske om å hindre Jehovas vitner i å utøve sin tro. Aller mest henger avgjørelsen igjen sammen med hvilke signaler vi som samfunn ønsker å sende ut.

I så måte er nok kanskje avgjørelsen historisk. Men den er neppe et angrep. Og absolutt helt på sin plass.

Jehovas vitner svarer:

Jehovas vitner er forelagt leserinnlegget, og Fabian Fond i informasjonsavdelingen ved Jehovas vitners avdelingskontor i Skandinavia svarer: Statsforvalterens avgjørelse er ikke truffet på bakgrunn av noen domsavgjørelse eller på noen som helst beviser for de påståtte rettighetsbruddene. Det er kun basert på en vilkårlig og uriktig tolking av en religiøs læresetning.

I boken Religion og menneskerettigheter – konflikt, balanse og idealer (s. 48-49), skriver Professor Endsjø: «At trossamfunnet selv får definere sine indre anliggender, er en grunnleggende del av trosfriheten… Dette handler om at det religiøse fellesskapet selv får bestemme sin tro [og] hvem som kvalifiserer til medlemskap… Individets religionsfrihet er i stedet garantert av den absolutte retten til å forlate et trossamfunn man ikke er enig med.»