Verdidebatt

Utvid amnestiordningen for lengeværende asylsøkere

ASYL: En rettferdig asylpolitikk må starte med erkjennelsen av at det faktisk finnes ureturnerbare asylsøkere iblant oss. De må nå få møte et «humant og rettferdig» asylsystem.

Solbergregjeringen tok et overraskende initiativ i Granavolden-plattformen av 17. januar 2019. Regjeringen forpliktet seg til å legge til rette for en «engangløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere». Ordbruken er en språklig nyvinning fra regjeringshold.

De finnes faktisk, de ureturnerbare asylsøkerne. De som har fått endelig avslag, men som av forskjellige grunner ikke kan returnere(s) til sine hjemland. De har vært usynliggjort i den politiske diskursen og gjort til brikker i et uverdig asylpolitiske spill styrt av parolen «streng og rettferdig». Nå skulle i alle fall noen få nyte godt av et amnesti.

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus

Det usynlige, nedbrytende og nedverdigende

Asylsøkeren Yemane Teferi fra Eritrea døde for tidlig 8. januar 2016, på asylmottaket på Bømlo, etter 24 års omflakkende mottaksliv. For han var dette en uvirkelig og destruktiv skyggetilværelse. Han kom fra borgerkrigens Eritrea. Norske myndigheter trodde ikke på hans historie, og i alle fall ikke at Norge hadde noe ansvar for han. Han kunne trygt returnere til sitt hjemland.

For Yemane var retur ikke noe alternativ. Han visste hva som ventet. Den eneste muligheten for han ble det usynlige, nedbrytende, nedverdigende og omskiftende langtidsoppholdet på forskjellige asylmottak. Uten mulighet til skikkelig helsehjelp eller livgivende selvunderhold og arbeidsfellesskap med medmennesker.

Hadde Yemane fått leve fem år til, ville han sannsynligvis blitt omfattet av «engangsløsningen». Da hadde han vært blant 150 søkere og kanskje blant de 67 heldige, eller til og med blant de 25 aller heldigste: de som har fått opphold uten begrensninger. Men helt sikre kan vi ikke være. For «streng og rettferdig» inneholder en del stramme vilkår. En kvinne vi kjenner, manglet fem dager. 15 år og 360 dager var ikke nok.

Er ikke humanitære hensyn i spill før det er gått 16 år?

Hvordan går det an å fastsette en 16-års grense for opphold på humanitært grunnlag? 16 uten arbeidsmuligheter. Uten helseoppfølging. Er ikke humanitære hensyn i spill før det er gått 16 år? Det mener faktisk den nåværende regjeringen. I høstens budsjettavtale med SV gis det amnesti for dem som har sittet fem år i kirkeasyl. Er skyggetilværelsen som «ureturnerbare asylsøkere» mindre umenneskelig?

Den tyske regjeringen brukte nylig den samme femårsgrensen for asylsøkere som har bodd i Tyskland uten oppholdstillatelse. Det gjaldt om lag 136.000 migranter. En forutsetning var at de hadde arbeid. I Norge er muligheten til arbeid tatt bort. Arne Viste forsøkte å skape et alternativt, transparent og ansvarlig arbeidstilbud for ureturnerbare asylsøkere. Han henviste til grunnlovens bestemmelse om at forholdene skal legges til rette for «at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring» (§ 110). Det førte ikke fram. Han ble domfelt. Det gjorde også biskop emeritus Gunnar Stålsett. Han ville ikke si opp sin eritreiske hushjelp, da Norge strammet inn reglene for arbeidstillatelse i 2011.

Asylsøkere som først får stempelet «svekket troverdighet» har små sjanser til å nå igjennom det innvandringspolitiske nåløyet

«Streng og rettferdig» betyr i praksis at forvaltningen skal la humanitære vurderinger «avveies mot innvandringsregulerende hensyn». Det gjør kanskje saksbehandlingen enklere. En spares for vanskelige vurderinger der menneskelige hensyn kunne tale for opphold. Uklare detaljer i asylhistorien og nedtoning av risikoen ved retur, blir lett avgjørende. Asylsøkere som først får stempelet «svekket troverdighet» har små sjanser til å nå igjennom det innvandringspolitiske nåløyet. Dette vet jeg del om etter å ha fulgt et rimelig stort antall konvertittsaker i rettssystemet de siste ti årene. Religionsfaglige vurderinger trumfes lett av «svekket-troverdighet-kortet».

En uke på gløtt inn til humanitetens rom

Asylpolitikken utfordrer vår vilje til å vise medmenneskelighet. Menneskeverdet er en hjørnestein i de internasjonale menneskerettighetene nedfelt i diverse konvensjoner. «Engangsløsningen» har åpnet en bitteliten luke på gløtt inn til dette humanitetens rom. En pinlig liten luke. Hva med de nesten 90 personene som fikk avslag? Har de blitt rammet av streng- og rettferdig-logikken som styres, ikke av medmenneskelige, men av asylpolitiske hensyn?

En rettferdig asylpolitikk må starte der. Med erkjennelsen av at det faktisk finnes ureturnerbare asylsøkere iblant oss. De må nå få møte et «humant og rettferdig» asylsystem

Og hva med dem som ikke har rukket å bli «eldre», eller oppnådd minstegrensa på 16 års usynlig fartstid her hos oss? Kanskje dreier det seg i praksis om et sted mellom 700 og 1000 personer. De fleste av disse ønsker et avklart forhold til myndighetene og har ikke gått under jorda av frykt for myndighetenes lys. Tenk om regjeringens tålegrense på fem år kunne gjelde for dem?

En rettferdig asylpolitikk må starte der. Med erkjennelsen av at det faktisk finnes ureturnerbare asylsøkere iblant oss. De må nå få møte et «humant og rettferdig» asylsystem. Yemane Teferis skjebne er fortsatt en utfordring. Yemanedagen den 8. januar vil bli markert flere steder i landet: Tromsø, Trondheim, Bergen, Stord, Stavanger, Hamar og Oslo.

Vi har et felles krav i tre punkter: Engangsløsningen for eldre ureturnerbare evalueres og utvides. En ny varig løsning med 5 års grense for opphold i Norge. Ureturnerbare må få grunnleggende menneskerettigheter mens de venter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt